Anime filmen Ghost in the Shell gjorde et utslettelig inntrykk på meg når jeg så den som ungdom i 1995. Jeg var stor sci fi fan og elsket cyberpunk. Og Ghost in the shell viste meg en verden som bare Blade Runner hadde vist meg. Jeg har registret at Hollywood skulle lage en spillefilm basert på anime filmen men jeg har ikke brydd meg. Før idag!
Anime filmen Ghost in the Shell fra 1995 er en moderne klassiker. Den har blitt en kult film og kulturelt referansepunkt blant mange filmskapere har blitt inspirert av filmen som Wachowski brødrene og James Cameron. Filmen hadde alt i følge mine øyner. En bra historie, en ikonisk hovedkarakter, bra musikk, utrolig kinematografi, bra animasjoner, set-design utenom det vanlig. Hele filmen var et filmatisk knyttneveslag som fikk meg til drømme og fantasere om en framtid jeg både elsket og fryktet.
Så når live action remake blei annonsert, så tok jeg imot nyheten med et skuldertrekk. Det eksisterer etter min mening ikke en eneste bra anime remake. Animasjonsfilm gir muligheter som ingen live action film kan realisere. En viktig del av anime film, er dens tegnede estetikk. Japans kultur ligger i hver strek og animasjon, noe jeg føler vil forsvinne når man filmer det samme universitet. Det er ikke nødvendigvis at det blir så dårlig, det bare blir ikke det samme.
Så jeg har ikke fulgt helt med på alle nyhetene rundt filmen. Jeg har registret at filmen har fått kritikk fordi den har Scarlet Johansen i hovedrollen, når animefilmen har en asiatisk hovedkarakter. Altså mange mener at det er eksempel på "whitewashing", at man skriver om/caster en rolle som har en bestemt etnisitet til å bli å få en hvit skuespiller. Personlig synes jeg ofte at Hollywood filmer er dårlig på caste skuespillere som ikke er hvite i en rolle som historien/universet helt klart krever en person som har en bestemt etnisitet (eller de gjør dette på remakes). Men når det kom til Ghost in the Shell, så syntes jeg det ikke var en big deal. Fordi hovedrollen er en robot og hele historien foregår i en multikulturell verden hvor rase, kyberteknikk, mote, kultur osv har smeltet sammen. Altså rase og kultur har ingen utpreget verdi eller signaleffekt i denne verden, ei heller i historien. Det er jo et av trekkene med cyberpunken, at globalisering har smeltet alt sammen og alle er rotløse, uten noe faste kulturelle eller rasemessige røtter. Pluss, jeg tenkte at filmen uansett bare kom til suge, så jeg gav faen.
Men så blei traileren sluppet idag. Og fy faen, gjett om jeg er nå gira på se filmen. Du kan se traileren her eller under.
Jeg blei satt ut hvor bra filmen ser ut. Her snakker jeg om estetikken på alle nivåer. Den minner meg om animefilmens estetikk. Jeg må innrømme at jeg driter litt i historien, fordi for meg var det å se originale Ghost in the shell primært en audiovisuelle opplevelse som boret seg inn i min psyke. Den gave meg sanseinntrykk som aldri forsvant. Slik trailer ser ut, så kan jeg kanskje oppleve universet til Ghost in the Shell nå i en virkelig setting, ikke bare i en tegnet versjon.
Jeg ser veldig sjelden fram til å se nye filmer, på samme måte som før men den nye traileren til Ghost in the Shell traff virkelige en nerve og jeg er nå gira som faen.
Jeg er en tegneseriefan. Ikke en stor fan men jeg har en fin samling grafic novels i stua og på soverommet. En tegner som gjorde at jeg blei en leser av slike tegneserier er Steve Dillon og han døde tragisk for ikke så mange dager siden.
Jeg blei for alvor interessert i grafic novels når jeg anskaffet meg albumet The Punisher - Welcome Back Frank. Jeg hadde vel kun lest litt Punisher i Agent X9 Spesial albumene fra før. Men historiene der var gove og tegningene var rimelig dårlige (dog ikke alle).
Jeg kan ikke huske hvorfor jeg kjøpte akkurat dette bladet av The Punisher men jeg tror det var coveret som er laget av Tim Bradstreet.
Jeg falt pladask for albumet såklart og blei hooked. Både på Garth Ennis sin evne til å fortelle en historie men også Steve Dillions tegninger. Hans streker var veldig tegneserieaktige men også på mange måter realistiske. Det var som jeg så verden, slik jeg ser den, men et lag av blekk over seg. Han fikk fram ansikter, følelser og vold på en flott måte, som passet Garth Ennis sin historier på en flott måte. Etter å ha lest Welcome Back Frank så kjøpte jeg religiøst alle album som Ennis og Dillon gav ut. Så fant jeg The Preacher.
The Preacher var alt jeg ville ha i en tegneserie. Vold, humor, satire og sex. Nok en gang så var det Steve Dillons tegninger som gjør at hele universet som Garth Ennis beskriver kommer til livet. Jeg kan ikke se for meg hvordan Garth Ennis sine karakter og historier kunne sett ut, uten at Steve Dillion hadde visualisert de. Etter dette blei jeg for alvir hooked på Steve Dillon (men også Garth Ennis). Jeg kjøpt nesten alt som han hadde laget som jeg fikk tak i. Ikke alt var like bra men Dillon sine tegninger gav meg alltid en estetisk nytelse
Når jeg leste på nettet sist helg at Steve Dillon var død som følge av blindtarmbetennelse så blei jeg nedfor. Selv om jeg ikke leser like mye tegneserier som før, så jeg alltid fram til nye ting komme fra Steve Dillon. Nå vil ingen ting komme. Ingen nye tegneserier fra Garth Ennis sammen med Steve Dillon. Ingen nye fargesprakende, voldelige karakterer som Dogwelder! Trist
Min uke har vært utrolig kul og har hatt stort fokus på retro spill. Da særlig gamle arkademaskiner
På torsdag var jeg Sent på Teknisk museum. Her kom John Romero, mannen som var en av de som lagde Doom, Doom II og Quake. En levende legende og litt av en rockestjerne innen dataspillbransjen. Muligheten for å se ham i levende live var litt som å se en barndomshelt fra en svunnen tid. Doom og Quake har betydd utrolig mye for meg, derfor måtte jeg opp og se han. Saken var at det var veldig mange andre som også ville det. Jeg måtte stå 25 min i kø før jeg kom inn og køen blei vist verre utover kvelden. John Romero var med andre ord populær! Dessverre hadde ikke Teknisk Museum vært helt klar over hvor populært et slik besøk var, slik at det var alt for lang kø for å slippe inn og scenen de hadde var latterlig liten og veldig mange fikk ikke plass eller sett så mye.
Scenene var alt for liten og folk måtte stå bak og høre på
Selve intervjuet og spørsmålrunden var veldig bra og det virket som John Romero likte å prate. Fyren er jo kjent for å like rampelyset. Mange folk fikk signert og tatt bildene sine med han etterpå. Jeg var gira over å se han i levende live. Nå skal jeg lese Masters of Doom. Du kan se bilder fra fra besøket her på facebook siden.
John Romero
Så nærme kom jeg at jeg nesten kunne ta på håret hans
Men man kunne også gå og se på Game on utstillingen på Teknisk museum, noe som var kult men jeg reagerte på at veldig mange av spillene de viste fram var ødelagt på en eller annen måte. Noe som var skuffende og uproft. Virker som Tekniske Museum må få fingeren ut og fikse alle maskinene som er ødelagt. Folk kommer jo for å teste ut spill, ikke møte svarte skjermer og ødelagte kontrollere. Skjerpings Teknisk museum!
Men heldigvis fikk jeg testet ut noen flotte vedlikeholdte arkademaskiner i helga. Jeg var bed til en privat fest her i Oslo. Den het Retrobonaza og her hadde en privat person med stor lidenskap for retrospill, særlig arkademaskiner bydd opp til fest. Konseptet var at han hadde fylt opp leiligheten sin med arkademaskiner og gamle spillkonsoller. Man betalte 50 kr, fikk så mye pizza grandiosa man ville og så kunne man bare spille i vei. Her snakker vi om flott vedlikeholdt arkademaskiner. Stemningen var topp og det var en magisk kveld for en spillnerd. Det var som var deilig var at gjennomsnittsalderen var godt over 40, slik at slapp unge spillnerder som ikke kunne spillene. Jeg fikk skikkelig lyst på skaffe meg en arkademaskin selv. Sjekk ut bildene under fra kvelden.
Så når er jeg en happy spillnerd og jeg skulle ønske hver uke var så full av deilig retromoro. Jeg får håpe min VIVE kommer til uka. Da blir det en annen type moro!
Så den første traileren til den nye Ghostbuster har kommet på nett og jeg syntes den ikke så noe særlig ut. Og det var ikke fordi den var full av kvinner i rollene som Ghostbusters.
Har du ikke sett traileren til den nye Ghostbuster filmen så kan du se den under eller her.
Jeg så traileren og blei ikke akkurat gira. Traileren fikk ikke filmen til framstå som særlig bra. Spøkene var meget dårlig, plotet så ikke noe spennende ut og ingen ting av det estetiske så noe spesielt ut. Det gav meg følelsen av å være nok en reboot/remake som jeg personlig ikke hadde noe behov for se. Det var rett og slett en trailer som ikke gav meg noen. Men det var ikke fordi de som spilte hovedrollen var kvinner.
Greia er at det har vært endel sinne rundt akkurat dette valget. At de som spiller Ghostbusters i den nye filmen er kvinner. Mange fans mener dette er galt, fordi de originale ghostbusters var menn. Og at dette valget var motivert for glede feminister eller noe. Det har også vært flere andre filmer/superhelter som man har skiftet kjønn eller rase på og noen nerder har klaget på dette. Spiderman har blitt tatt over av en person som heter Miles Morales og er meksikansk. Thor har fått en kvinnelig utgave. Captain America har fått en svart mann som tatt på seg drakten. Skaperne og eieren av disse heltene har bestemt seg for å forandre opphavet til sine helter. Og noen liker ikke dette og mener at dette er en form for politisk korrekthet, hvor man prøver å få inn mest mulig minoritet og kvinner i roller som ikke var det før. Som i den nye Ghostbusters.
Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre. Heldigvis er det skaperne og eierne av forskjellige superhelter og filmer som bestemmer. Det er opp til de å ta valg hva slags kreative utviklinger og utskifter man skal gjøre, ikke fansen. Selv om fans ofte føler de har et eierforhold til noe, så betyr det ikke at de har det. Hadde fans bestemt, så tror jeg ting hadde blitt veldig kjedelig veldig fort. Men det er bare et lite poeng. Saken er at rase og kjønn betyr for meg personlig ingen ting når det kommer til en film eller en superhelt. Jeg har skrevet dette før, så lenge man er tro mot essensen til en karakter eller filmserie, så liker jeg at man forandre og prøver ut nye kreative valg og utviklinger. Om man velger å gjøre en mann svart, asiatisk eller forandrer bakgrunnen til en person slik at det er kvinne isteden for en mann, så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg vil heller vite mer om historien, hva som skjer, hvordan de behandler universet, hva slags teama som blir tatt opp.
Ta en superhelt som jeg har et nært forhold til The Punisher. Man gjort mye rart med denne karakteren i både tegneseriene og i filmene. Mye har funket, noe har ikke vær bra. Men om serieskaperne vil prøve ut en kvinnelige Punisher en dag. Kjør på. En svart Punisher. Kjør på. Saken er at bakgrunnen og kjønnet til Punisher, er ikke det som gjør han til den antihelten han er. Det er hvordan han blitt en gal, voldelig hevner fordi han så sin familie bli slaktet av kriminelle og hadde en bakgrunn fra forsvaret som formet han slik at han blei den han er.For meg er rase og kjønn ganske urelevant på mange måter. Jo, om man velger rase og kjønn, så kan må få inn forskjellige perspektiver på essensen og utvikling til Punisher men det er ikke det som kommer til å bestemme om filmen/tegneserien er bra eller dårlig, men hvordan det er utviklet tilknyttet historien og karakterene. At man har fått til kjerne tilknyttet serien.
Tvert imot, så tror jeg det kan være lurt å skifte og forandre på slike ting tilknyttet serier som har gått i kanskje 30-40 år. Det er bare så mye man kan gjøre kreativet før man går tom. Om man hadde tatt for eksemple en hypermaskulin helt som Punisher og gjort han om til en hun, kunne det gitt nye interessante utvikling og perspektiver? Det tror jeg gjerne og jeg ville gjerne lest noen slike historier. Pluss jeg antar der er også greit for folk med annen bakgrunn enn min egen å se og lese om personer som har mange forskjellige bakgrunnen enn kun en som har dominert til nå.
Greier er at jeg tror den nye Ghostbuster filmen suger, fordi jeg ikke likte traileren og synes historien og karakteren ikke virker som de er noe tess. Men det er ikke fordi det er kvinner i rollene. Kan man ikke bare mislike en film eller superhelt fordi den er dårlig, ikke fordi man bryr seg om rasen eller kjønnet? Jeg mener, folk bryr seg vel ikke som hva slags rase eller kjønn folk har i virkeligheten når man møter mennesker? Så hvorfor bry seg innen fiksjon?
Jeg spiller primært dataspill på pc selv om jeg har mange konsoller og bærbare spillenheter. Fordi det er enkelt, mangfoldet stort og jeg kan bruke tastatur og mus. Derfor blir jeg alltid forbannet når dataspill prøver å tvinge meg til å spille med en kontroller når jeg spiller på pc.
Jeg vokste opp med konsoller, med joystick og gamepad. Jeg hadde Atari og Commandore 64 hvor joystick var det man styrte med. Har du jokket en Atari 2600 joystick, så veit du at det ikke er beste måte å styre med i et dataspill. Endel av meg savner den gode gamle joysticken men heldigvis har jeg gamle konsoller jeg kan kose meg med når jeg har det behovet.
Så fikk jeg SNES og blei introdusert til gamepad og d-pad. Og jeg elsket det! Det var mye bedre enn joystick! Jeg var fornøyd. Men så startet jeg å spille på pc og oppdaget mus og tastatur. Og opplevde en presisjon med musen jeg ikke hadde hatt før! Mus og tastatur passer perfekt til de fleste dataspillsjanger og særlig til FPS og RTS. Jeg så meg aldri tilbake.
Men på grunn av dårlige porting av konsollspill til pc, så er det stadig flere og flere spill på steam som maser om at jeg burde bruke en håndkontroll og da blir jeg forbannet! Det er helt greit at spillskaperne mener at en håndkontroll passer best til å spille deres spill. Det er opp til skaperen hva de synes er best og hva de har designet spill tilknyttet interaktivitet og kontroll. Men slutt å mas om at min spillopplevelse blir dårligere. Ofte føler jeg at maset om håndkontroll er bare fordi spillskaperne ikke har giddet å gjøre en jobb med å passe kontrollskjemaet over til mus og tastatur. Mange spill på datamaskinen er bare dårlighåndverk når det kommer til overføring til pcformatet og her kommer ofte maset om kontrollenhet inn.
Nå har jeg kjøpt blant annet 2 håndkontrollere til pc min, men det er litt fordi jeg vil spille gamle retrospill og fordi de ser tøffe ut. Jeg sikler også på Steam Controller men det er mer fordi jeg vil ha den og teste den ut.
Men jeg er lei av maset fra pcspill om kontroller. Pcspill spiller man med mus og tastatur. Slutt å prøv å tving meg til å spille med håndkontroll. Jeg vil ikke bruke den kjønnsløse xbox kontrolleren. Gi faen å mas om det!
Internet er full av kule og flotte eksperimenter og et av disse er hvordan filmklipper Jacob T. Swinney tar første og siste scene av en film og setter de side om side.
Hvordan en film starter og slutter har mye å si for hva slags følelser vi sitter igjen med når vi går ut av kinosalen. Hvordan ting starter og slutter har mye å si for hvordan vi oppfatter det som blir vist. Det er som livet, hvordan vi går inn i denne verden og hvordan vi går ut former så mye hvordan folk nær oss husker oss. Og veldig sjeldent tenker man over hvordan filmen starter, bare hvordan den sluttet. Men filmklipper Jacob T. Swinney gjør dette eksperimentet mulig for oss.
På sin kanal på Vimeo så har han laget to flotte filmer som setter starten og slutten opp mot hverandre. Og det er virkelige vakkert og tankevekkende. Jeg personlig ser filmene i nytt lys og blir overrasket hvor bra bildet i starten og slutten henger sammen. Både estetisk, narrativt og estetisk. Er du film interessert, så må du se disse to videoene. Du kan se første del her eller under og andre del her eller under.
Jacob T. Swinney har også mye annet kult på sin kanal, så sjekk ut hans filmer. Denne liker jeg særlig godt, nemlig hvordan Batman har utviklet seg på film. Du kan se den her eller under.
Folk spør meg om hva jeg synes om den nye Star Wars filmen. Jeg har noen tanker som fan. Men disse tankene er ikke noe som du ikke kan finne på mange sider på internet, bare så det er sagt. Så hva synes jeg?
Star Wars The Force Awakens er mye bedre enn Episode 1-3. Puh! Det var letteste som preget meg når jeg gikk ut av kinosalen. Endelig en Star Wars film som ikke er full av glatt CGI og hovedkarakterer som suger. SWTFA føles som en Star Wars film. Den er skitten, full av Star Wars ting som Stormtroopers, Lyssverd, The Force, Lyssverd kamper som ikke er over-stilisert, gamle helter osv. Nesten alt episode 1-3 mangler, har SWFA. Jeg likte særlig godt at man har greid å ligne rent estetisk på episode 4-6 når det kommer til kostymer, effekter og tone. Greit nok at kinematografien ikke i samme stil, men jeg liker den som er her. Filmen klipper ikke i stykker actionscene, noe som er bra.
Jeg likte at filmen ikke holdt deg i hånden. Her blei ikke mye forklart, du bare kan gjette deg til og fantasere om ting. Hvem er Rey? Hva er The Knights of Ren? Hvordan blei Kylo Ren ond? Hva er bakgrunnen til Finn? Hvordan vokste First Order fram? Alle disse spørsmålene ødelegger ikke filmen og gjør at vi nerder kan diskutere og fantasere etterpå. Såklart har jo Disney gjort dette fordi de skal pøse ut filmer, som kan gå inn på disse temaene. Men jeg liker det, det minner meg om A New Hope, som bare nevner så mye men ikke forklarer noe. Det gjør at tilskueren kan bygge en verden i hodet.
En ting jeg ikke likte er at denne filmen ødelegger slutten på Episode 6. Den lykkelige slutten, om at Imperiet var slått. Leia og Han Solo fikk hverandre. Luke var i balanse og en Jedi kriger med kontroll. Denne slutten tørker SWTFA seg i ræva med. ALT har gått til helvete. Alle heltene våre fra Episode 4-6 har blitt rævkjørt. Jeg forstår ikke helt hvorfor filmskaperne har valgt akkurat disse valgene. Det funker rent dramaturgisk, det skaper spenning men det gjør vondt å tenke på hvor rævkjørt Luke, Leia og Han Solo har blitt etter de reddet galaksen. Faen ta, kunne de ikke fått beholde litt lykke, selv om man trenger nye handlinger for å skape drama. Hvorfor ofre alt og alle på dramaturgiens alter? Fuck!!!!
En annen ting er at denne filmen var nesten en blåkopi av New Hope. Helt seriøst, filmen hadde meste ALT fra den første filmen fra 1977. SWTFA skjer en ørkenplanet (som ikke var Tattoine), det var en droid som måtte finne sin herre og hadde en viktig beskjed (som ikke var R2D2). Skurkene hadde et våpen som de kunne ødelegge planter med (som ikke var Dødstjernen). Helten blir tatt til fange og torturert og må flykte fra Emperiet (ikke Luke og co). Helten sprenger det dødelige våpenet i siste sekund gjennom å angrip den med fly, hvor de må fly ned en dal og blir skutt på. Filmen har en person som ikke veit at man kan bruke The Force men lærer det etterhvert og redder dagen (ikke Luke). Bad guyen går med maske og bruker rød lyssverd (ikke Darth Vader). Skurken slipper unna eksplosjonen på slutten (ikke Darth Vader). Faen ta! Denne filmen har ekstremt få originale ideer. Det som er ille med dette er at jeg får mer respekt av Lucas Episode 1-3. Uansett hvor fulle jævlige de er, så prøvde han noe nytt her. Nye planeter, nye skip, intergalaktisk politikk, nye maktallianser, ny innsikt i verden. SWTFA tør ikke å gjøre NOE NYTT! Den tar nesten alle punktene fra særlig fra Star Wars A new hope og bare remixer det litt. Du kan se Nostalgia Critic påpeke det samme (og alle andre på internet) her.
Jeg likte meget godt SWTFA og jeg har sett den 2 ganger på kino. Det er en film som lover godt og selv om jeg ikke synes den er perfekt Star Wars film, så gjør den så mye bra at det er vanskelig å ikke glede seg til flere filmer.
