Jon Bing – Sci Fi forfatter og juridisk autoritet

Jon Bing er ofte i media. Han har et utseende som gjør at du husker han. Store briller, halvlangt hår som er litt tynt og en stor bart, en slik cowboyer har i film. Liten i vekst og ikke akkurat kled i ny moteklær. Han framstår som nok noe klisjébilde av en nerd. Faktisk så er dette sitatet hentet fra wikipedia om han: ”Bing er nok en av datanerdene i den voksne generasjon”. Ikke dårlig å bli omtalt som nerd av et oppslagsverk! Det hjelper heller ikke at han er dr. juris og professor ved Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet i Universitetet i Oslo. Han har med andre ord lest bøker opp og ned med rimelig tungt stoff.

Godeste Bing har en solid og respektable akademisk karriere og har vært en forgangs person på problemstillinger angående jus, IKT og personvern. Han er anerkjent internasjonalt i de akademiske miljø som en person som har meget god innsikt i lovverk og aktuelle problemstillinger. Vi snakker om en person som har skrevet om om mobiltelefonens framtid i tidsskriftet Samtiden allerede i 1971!! Han har også sittet i Personvernnemnda fram til 2009. Han er med andre ord en mann som har peil på det han snakker om. Dessverre har han deltatt i en reklamekampanje for Telenor. Helt uskyldig men saken er at Telenor er et stort teleselskap som er involvert i mange problemstillinger det norske samfunn trenger at Jon Bing utaler seg om. Han må framstå som objektiv og uten at hans integritet er svekket. Dette fordi hans kunnskap og synspunkter er viktig for den norske offentligheten som dessverre er preget av synsing og idioter som utaler som om ting de ikke veit noe om når det kommer til personvern, fildeling og IKT. Jeg viste at reklamekampanjen ville komme å bite Bing i ræva og når har den det. I Dabladet på nett angriper en Kjell Terje Ringdal, en kommunikasjonsrådgiver som har jobbet for rettighetsorganisasjonen IFPI. Grunnen til at Kjell Terje Ringdal angriper er fordi Jon Bing har uttalt seg om og støttet Telenor angående underholdingsbransjens forsøk på å stenge adgangen til The Piratebay på Telenors sitt nett. I en kronikk i gårsdagens Aftenposten angrep komponistene Geir Bøhren og Bent Åserud Telenor. De hevder at teleoperatøren tjener milliardbeløp på kundenes fildeling, og krever at Telenor kutter tilgangen til å laste ned opphavsrettslig beskyttet materiale. Telenor mener at dette er tull og får støtte av Bing.

Siden Bing er regnet som en av landets fremste eksperter på digital juss, ja kanskje på verdensbasis så prøver Kjell Terje Ringdal å begå karaktermord på Bing. Kjell Terje Ringdal angriper ikke Bing sine argumenter eller budskap men hans integritet. Dette fordi Bing sine argument er så solid og har slik tyngde at Kjell Terje Ringdal og rettighetsorganisasjonen IFPI ikke har noe godt motsvar. Dessverre har Bing med sin opptreden i Telenors reklamekampanje nettopp blottet seg for slike angrep. Kjell Terje Ringdal angrep er sjofelt, usakelig og patetisk. En mann som Bing, som nyter en stor akademisk og offentlig status pågrunn av sin kunnskap og viten om nettopp det feltet han uttaler seg om (i motsetting til Kjell Terje Ringdal) burde ha sett at å ta en slik reklamejobb for Telenor (og slik dets penger) ville gjøre at han ville bli angrepet på en slik måte. Legg merke til hva Kjell Terje Ringdal uttaler seg om i artikkelen. Han angriper Bing, sår tvil om hans hensikter og kommer med en grov forenkling angående søksmålet mellom Telenor og IFPI. Kjell Terje Ringdal er en kommunikasjonsrådgiver med lang erfaring. Han veit hva han gjør. Han har ingen kunnskap om fagområdet eller saken men veit hvordan man skal plante saker i media, få vinklinger på saker slik han ønsker og skader ryktet til Bing selv om han ikke har noen bevis eller koblinger utover det alle veit. Han gjør skittenjobben for IFPI. Kjell Terje Ringdal er et grelt eksempel på kommunikasjonsbransjen på sitt verste. You are Satan’s little helpers! Kill yourself!



Men jeg kjenner ikke Jon Bing primært fra media, hvor han omtaler som om opphavsrett og fildeling men fra hans litterære arbeid. Ja, Jon Bing skreiv mye science fiction. Han og Tor Åge Bringsværd var på starten av 1960 og langt ut på 1970-tallet forkjempere fra Sci fi i Norge. De skrev noveller, oversatt sci fi til norsk, laget hørespill og skreiv manus til den første norske Sci fi tv-serien Blindpassasjer. De lanserte utrykket ”fableprosa”, et utrykk jeg personlig liker den dag i dag. De mente det var et bedre ord å bruke på Sci fi siden litteratur som ofte havnet i denne kategorien ikke handlet om science, romvesen eller framtiden, slik mange ofte tenker på når de hører ordet. Jeg har mange gode barndomsminner med å lese deres bøker, en av de få norske sci fi forfatterne som fantes (det har heldigvis blitt flere som skriver i denne sjangeren de siste 20 årene). Likte særlig novellebøkene til Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. De små korte historiene hadde en slagkraft og glede over seg som jeg likte. Særlig novelle samlingene Rød planet (1970), Østenfor sol vestenfor måne (1972) og Jeg – en maskin: kybernetiske fabler (1973 var bøker jeg likte godt og anbefaler den dag i dag. Vanskelig å få kjøpt men bibliotek landet over har de nok. Likte også romanen Det myke landskapet (1970).

Jeg har et kjærlighetsforhold til Sci fi i sin litterære form, så mye at jeg skreiv en særoppgave om sjangeren på videregående, da med utgangspunkt i Bing og Bringsværd sine bøker og noveller. Husker jeg skreiv e-mail til begge to og begge var så hyggelig at de svarte, noe som jeg syntes var veldig kult. Jeg fikk en veldig god karakter husker jeg.

Will the next Pirate Bay please stand up?

Alle som har drevet med fildeling husker Napster. Napster kom i 1999 med et brak. Det var et program som gjorde det enkelt og brukervennlig å dele MP3 filer over nettet. Napster blei noe alle snakket om og alle brukte. Ordet blei dagligdags og logoen blei noe folk gikk med på t-skjorta. Det var plutselig hipt og kult å dele MP3 via Napster. Napsters grunnlegger Shawn Fanning blei kjendis og talsmann for ungdom som bare ville høre musikk. Fildeling var før Napster bare noen datanerder gjorde via lukkede nettverk eller sære programmer og det krevde noe teknisk innsikt og innpass. Napster blei jo så klart saksøkt ræva av seg og blei stengt i 2001. Men fildeling hadde fått sitt første store navn, fane som folk hadde samlet seg rundt. Fildeling stoppet ikke opp selv om Napster forsvant. Ny programmer som Morpheus, LimeWire og Kaaza tok over men man manglet et flaggskip selv om delingen vokste. Man trengte noen som provoserte, utfordret og gav folk muligheten til å dele filer enkelt. Enter The Piratebay.

2003 kom The Pirate Bay. Det blei det ”nye” Napster. Her brukte man enn annen teknologi enn Napster, noe som gjorde man mer immun mot søksmål, pluss at siden var svensk. Sverige har mer liberalt lovverk når det kommer til hvordan man definere fildeling av lisensiert materiell enn USA. (nå får vi se hvordan rettsaken mot The Piratebay ender da, så langt har retten definert det som at The Piratebay bryter loven og de har blitt dømt). Men grunnen til at The Piratebay blei så populær er mange. Før det første så blei de flere andre programmer og nettsteder steng etter hvert av søksmål, teknologien (bittorrent) The Piratebay brukte var enkel å forholde seg til og grunnleggerne viste fingeren til underholdingsbransjen. Slik blir man alle nerders helter av. Grunnleggerne bak The Piratebay snakket mye om fildeling og at åndsverklov slik den er nå er gal, som ikke tar høyde for den digitale revolusjonen. The Piratebay gutta virket oppriktig opptatt av fildeling, åndsverk og personvern. Personlig likte jeg gutta og nettsiden, akkurat som jeg likte Napster og Shawn Fanning. Jeg mener akkurat som mange andre at dagens lovregulering av åndsverk er gal og forbruker blir tvunget til å bryte hakkende gale lover (kopisperrer, soner osv). Så The Piratebay blei en verkebyll fra underholdingsbransjen, både nasjonalt og globalt. Selv om det tapte rettsaken i april 2009 lovet bakmennene at siden ikke skulle forsvinne. Noen den heller ikke gjorde men de nye planene som har kommet i media har ikke skapt glede.

Når nyheten ”sprakk” at The Piratebay hadde blitt kjøpt opp og skulle bli et lovelig nettsted var det mange datanerder som skreik høyt. Man mente at de hadde solgt seg og at man hadde gått over til fienden. Det at The Piratebay kanskje skal begynne å ta betaling for alt åndsverket som blir delt og gi det videre til de som har laget det var for mange vanskelig å svelge. Men dette er ikke noe nytt. Napster har gjenoppstått som en betalingstjeneste alla Itunes (selv om det ikke gjør det bra). Men det er slik det må gå. Men dette er ikke noe nytt eller noe rart. Alle veit at alle revolusjonærer tilslutt blir en del av det etablerte. Ingen orker eller gidder å ligge i skyttergravene hele sitt liv. Napster åpnet opp for at vi fikk lovelige tjenester som Itunes og Spotify fordi en hel verden og bransje måtte tenke andreledes. Det at The Piratebay kanskje blir lovelig gjør sikkert at nye foretningsmodeller kommer for underholdingsprodukter. Kanskje kan de tilføre nye ideer og tjenster lovelig som kan bringe fildelingen framover.

The Piratebay har oppnådd utrolig mye. Det at det nå har blitt kjøpt opp er i min bok ikke noe negativt. Nye ideer og framtidige lovelige (og forhåpentligvis billige) nedlastningsmodeller kan komme som følge av dette oppkjøpet. Jeg er som Jan Omdahl i Dagbladet opptimist om at kanskje The Piratebay kan være en prototype for teknologisk og konseptuel idder på framtidas globale kulturbibliotek. Man har kanskje tatt et steg videre i uvikle gode, lovelige og fornuftige nedlastningsmodeller. Men for dere som fortviler og fortsatt vil være pirater eller er redd at fildelingssaken er tapt så ikke vær redd. Historien viser at det alltid vil komme nye revolusjonærer og nye muligheter for å laste ned. Spørsmålet hvem skal ta tronen? Bare ikke bli forbauset når det neste store fildelingstjenesten etter noen år blir lovelig, som Napster og The Piratebay. Det er nemlig slik det funker. Opprørsk og idealist som ung, etablert og lovelig kapitalist som gammel. Godeste Shawn Fanning, mannen bak Napster deltok i 2008 i en reklamefilm for Volkswagen, hvor han gjorde narr av sin illegale fildeling med ordene : Legal is cooler. Fildelingshelter blir sjelden bedre med årene.

Tenk på alle mulighetene norsk musikk og filmbransje vil gå glipp av!

Fildeling er et omstridt tema. Vel, ikke fildeling nødvendigvis men fildelingen av rettighetsbelagte produkter som film, musikk, dataspill, programvare og bøker. Innholdsbransjen mener de taper enorme mengder på grunn av at folk laster ned produkter gratis og ulovelig. P2P (peer to peer) programmer og nettsider er blitt et populært mål for saksøking og generell klappjakt av mediebransjen. I dag melder VG, Dagbladet og Itavisen at plate og filmbransjen har gått til søksmål mot Telenor for å få blokkert nettsider som The Piratebay for sine brukere (noe IFPI har hintet om før). Resonementet er at ISPere som Telenor må sensurer hva brukerne av sitt nettverk får tilgang til, slik at plate og filmbransjen ikke taper penger. Dette åpner jo opp så klart for mange viktige problemstillinger selv om underholdingsbransjen ikke mener det.


Men det er en ting den norske film og platebransjen ikke tenker på når de gjør dette, nemlig hvor utrolig motsigelse det er for bransjen hvis det stenger tilgangen til P2P nettsider som The Piratebay. Slike nettsider har lært og forsetter å lære viktige leksjoner til innholdsbransjen. Underholdingsbransjen fokuserer mer og mer på sammenslåingen med den sosiale-medie verden som finnes på nettet. Her utgjør fokuset på å selge produktet en liten del av inntekten men forkuset ligger heller hvem som liker hva og hvem som gir hva oppmerksomhet.

Sosiale nettsteder som Facebook, MySpace, YouTube som alle deler av underholdingsbransjen har funnet ut kommer til å bli en viktig del av sin framtidige inntjeningsprofitt henter nettopp mange av sine aspekter fra tidlige P2P sider og nettverk. Vennelister, filer brukere laster opp, unike brukere, viral markedskampanjer og reklamebasert innhold for å nevne noe. Disse sosiale nettstedene er bygd på P2P nettsiders grunnvoller og de erfaringer man her derfra og forsatt får.

Siden starten av fildeling har særlig plateselskapene vært interessert i den enorme mengden data som var tilgjengelig fra brukere verden over fra P2P nettsider som Napster og Kazza. Selskap som BigChampagne måler og henter informasjon fra fildelingsnettverk om hva som er populært og hva som blir lastet ned. Dataen underholdingsbransjen finner på slik steder som The Piratebay hjelper bransjen med å finne ut hvem lekket sang som kan bli brukt som en singel, hvor bandet kan turnere basert på IP adressen til de som laster ned og hva slags artister som kan varme opp utifra hva folk liker. Dette er underholdingsbransjens lille skitne hemmelighet. De saksøker med den ene handen fildeler og henter informasjon som de bruker for å øke sin profitt med den andre.

Sosiale-medie nettsteder bare vokser og får hele tiden nye muligheter for innhold. Streaming av musikk og videoer, mer og mer blir lovelig, bare vokser og vokser. Underholdingsbransjen krangler med disse nettstedene om hvor mye penger de skal få av hver avspilte sang eller film men det er INGEN som er inne på tanken engang å saksøke disse nettstedene for å få de stengt eller sensurert vekk, rett og slett fordi det er en framtidig gullgruve, både angående salg men også informasjon om oss brukere. Etter hvert som underholdingsbransjen prøver å ta over og monopolisere slike sosiale nettsteder, fungerer fortsatt P2P nettsteder som det eneste fornuftige stedet se på hvordan innhold blir brukt og delt, nettopp fordi det deler så mange likhetstrekk med sosiale nettsteder som Youtube og Facebook.

P2P steder som The Piratebay har lært underholdingsbransjen hvordan man kan tjene penger på nedlasting, nå som de endelig har lært at de ikke bare må ikke prøve å forhindre fildeling men tilby alternative, bra og lovelige tjenester isteden. Nettbutikker som Platekompaniet.no, Napster, Itunes har alle bygd sine modeller på ulovelige P2P nettverk og de erfaringer man har derfra.

Fildeling har tvunget en hel industri til å tenke andreledes, de har fått nye muligheter til å hente informasjon om oss brukere og hva vi liker og fått en mulighet til å tjene mer penger, uansett hva underholdingbransjen selv påstår.

Slike søksmål som den norske underholdingsbransjen prøver på med Telenor høres logisk ut på overflaten men tenker man etter all hjelpen og feedbacken slike fildelingsteder gir så virker det mindre logisk. Stenger de tilgangen til slike nettsteder mister man verdifull informasjon om bruktertrender og muligheten til å oppdage nye mulige kanaler for inntjening. Da kan man lurer på hvor gjennomtenkt den norske underholdingsbransjen er. Særlig når det er vanskelig å bevise en direkte årsak/virking mellom nedlasting og tapte inntekter.