Jeg var ikke gira på Solo filmen som skulle komme i Star Wars universet. Trailerne gav meg ingenting. Jeg var negativt innstilt fordi jeg er litt lei hele Star Wars greia. Følelsen av at Disney bare spytter ut filmer for å tjene penger dreper gleden av å få mer Star Wars. Men etter å sett filmen, så syntes jeg den var bra.
Jeg er gammel Star Wars fan. Original filmene betydde mye for meg når jeg vokste opp. Jeg har til og med bedrevet litt EU utforsking gjennom tegneserier og bøker (veit du ikke hva Star Wars EU er for noe, så er du ikke SW fan). Jeg er ikke imot utforsking av universet som går utenfor Skywalker familien. Jeg likte godt Rogue One selv om den var koblet til Episode 4. Men alle disse stand alone filmene som er annonsert pluss hovedfilmene som kommer, gjør at jeg blir litt lei. Det er akkurat som Marvel og DC superhelt filmene. Hvor faens mange orker man å se? Og når går det utover kvaliteten å spy ut slike filmer? Akkurat slik følte jeg før Solo. Alt bråket rundt at man byttet regissører også gjorde at jeg ikke akkurat tenkte dette blir bra.
Jeg likte Solo fordi jeg kanskje hadde nulle forventinger. Lett å ikke bli skuffet da. Solo er ikke et mesterverk men bedre enn Episode 1-3. Ja, det er ting som er teit med filmen, som hvordan Han Solo får sitt etternavn, hvordan en karakter dør og litt annet småplukk (tempoet i starten av filmen også). Men det er en artig utforsking av SW sitt univers og hvordan Han Solo på mange måter blir den personen vi kjenner. Og ja, det er fan service i filmen men ikke for mye. Ikke så mye at det stopper filmen å fortelle og utvikle sine karakterer. Og twisten på slutten overrasket ikke med fordi jeg har fulgt med på Star Wars Clone Wars og Rebel (som er kanon).
Jeg antar jeg er noe bekymret for alle Star Wars filmene som skal komme, særlig når man tenker på hvor kontroversiell The Last Jedi var. Jeg syntes bare Last Jedi var ok og følte ikke noe særlig fra eller til rundt hvordan den håndterte sin historie. Jeg håper bare at Disney roer litt ned på alle Star Wars filmene. Selv om Solo var en film SW film, så tror jeg ikke det er lurt å lage så mange. Folk blir lei og det dreper gleden rundt hele konseptet. Men jeg antar Disney ikke greier å holde fingrene unna med Boba Fett og Obi Wan filmer annonsert.
Jeg vil skrive om noe som jeg har tenkt på en stund angående nerdekultur. Hvordan noen personer ser på sin nerdehobby som noe som tilhører dem, en liten gruppe spesielle mennesker. Som noen som er for de utstøtte, sære og keite menneskene. For de som ikke er som alle andre. De som storsamfunnet har oversett. Jeg har sett mye av denne holdingene innenfor mange områder av nerdekulturen, som innen dataspill, rollespill, Magic the Gathering, film, manga osv. Og den kan skape problemer.
Jeg har spilt mer Magic the Gathering igjen de siste månedene. Jeg har spilt magic av og på siden 1997. Jeg har en fast liten kjerne som jeg spiller med nå og da. Noen har jeg vokst opp med, andre har jeg truffet etter jeg blitt voksen. Spill Magic er rimelig nerdete. Det er et samlekortspill som er avansert og krever både tid og penger for å bli god på. Produsenten Wizard of the Coast har vært flinke til å bygge opp et samfunn rundt sitt spill. Du kan spille turninger, konkurranser og delta på Friday Night Magic. Det er også et stort bruktmakred av spillere som kjøper og bytter kort. Men Magic er ikke noe sært fenomen lengre som kun nerder holder på meg. Det er stor industri med mange millioner spillere og er kjøpt opp av Hasbro. I 2013 regnet man med at det var 12 millioner aktive spillere globalt. Hvor sikre slik tall er usikkert men poenget mitt er at Magic har vokst og blir spilt av mer en hardkjerne av nerder. Magic samfunnet har merket denne veksten av spillere og taklet denne økningen av spillere til tider dårlig. Det har vært mye kontroverser innen Magic de siste årene og det virker som forskjellige fraksjoner av spillere "sloss om spillets sjel".
Jeg så en video på youtube denne uken fra Tolarian Community College. Det er en av de største youtubekanalene om Magic og er drevet av en voksne mann. Han la ut en trist video som forklarte hvordan han blei mobbet og utstøtt når han vokste opp. Hvordan han søkte tilflukt og trøst i Sci Fi litteratur og etterhvert Magic The Gathering. Sammen med andre mennesker som hadde samme opplevelse som han. Det er en vond video og du kan se den her eller under
Men hans video fikk meg til å tenke en holding og tankegang jeg ofte møter innen nerdekultur. Som ligger der som en slags usagt lov. En holding noen folk dyrker og tviholder på. Nemlig at min hobby og interesse er noe som er for oss særinger. For oss utstøtte og mobbeoffer. Som ikke er som alle andre. Denne hobbyen eller interessen reddet mitt liv og jeg har latt den definere en stor del av hvem jeg er eller hvordan jeg ser meg selv. Det er ikke noe nødvendigvis galt med dette men jeg personlig reagerer på denne holdingen fordi jeg synes den ikke er særlig konstruktiv. Og den skaper problemer når en nerdehobby vokser ut av skyggen og blir mainstream, som dataspill, magic eller rollespill. La meg forklare.
Brian Lewis heter person som snakker i videoen. Han sier blant annet i videoen: "Magic is a game that we outsiders are drawn to. We are often the outcasts, the freaks, the misunderstood, the abused, the frightend, the deeply, deeply lonley". Det er sterke ord, som framhever hvordan han ser på magic og hvor viktig den er for hand. Det er såklart farget av hans bakgrunn som mobbeoffer. Men dette synet synes jeg KAN var problematisk. For det første er den med på opprettholde klisjeen om at nerdekultur som Magic er noe for de som er utstøtt eller har/hatt problemer. For oss som ikke er som alle andre. Den er med på holde et kunstig skille mellom dem (normale) og oss (sære nerder). At folk som ikke har den samme bakgrunnen som nevnt ovenfor, de vil ikke forstå min hobby slik som meg. For meg som har spilt magic i 21 år, så kjenner jeg meg ikke igjen i denne beskrivelsen.
Jeg har alltid likt nerdete hobbyer og interesser. Jeg leste masse Sci Fi og Fantasy når jeg vokste opp. Jeg elsker film, sære filmer. Jeg sett masse Star Wars og Star Trek. Leser tegneserier og spiller mye dataspill. Jeg spiller rollerspill, samler gameboyer og spiller Magic. Og mye mer. Jeg kaller meg selv også for en nerd. Men jeg har mange flere interesser enn nerdeting. Jeg blant annet jakter, vært aktiv i forsvaret i mange år på deltid, trener kampsport, restaurer en gammel tømmerhytte og skriver. Jeg har aldri med andre ord latt meg definere av mine hobbyer og interesser. Jeg har aldri følt at jeg har vært en gamer, en magic spiller eller Trekkie. Jeg har aldri brukt mine nerdeinteresser som en måte å identifisere seg på eller lat det definere hvem jeg er. Det kan kanskje virke rart med tanke på navnet på bloggen jeg skriver på, men denne bloggen er bare om noen sider av mitt liv.
Derfor har jeg aldri følt meg hjemme på Outland eller Avalon, spillende Friday Night Magic. Eller brydd meg noe om gamerkulturen på internet. Eller vært med i noe rollespillmiljø. Jeg har noen ganger følt at jeg ikke er sær nok eller nerd nok til identifisere meg disse samfunnene som er på nettet eller i RL rundt slike hobbyer og interesser. Men jeg har også aldri vært mobbet, aldri hatt problem hjemme, alltid hatt venner, er utadvent, hatt dame, jobb, vært frisk. Jeg har alltid vært en normal nerd. Hvertfall slik jeg har sett meg selv (er ikke sikkert alle andre som kjenner meg tenker det samme). Det betyr at jeg har aldri funnet trøst eller hjelp i slike nerdehobbyer som Brian Lewis. Det er ikke noe galt i at folk som sliter finner noe som gir de trøst, fellesskap, venner og gleder. Det jeg ikke liker at noen mennesker dyrker den holdingen at nerdekultur er primært noe folk som har opplevd slike traumatiske ting i sitt liv. Jeg personlig passer ikke inn i disse beskrivelsene og har alltid gjort at jeg har hatt et skråblikk på alt som kommer rundt disse mer nerde interessene. Jeg passer ofte ikke inn i den typologien som kan bli dyrket fra innsiden av nerdekulturen.
Idag har mye av nerdekulturen som før var noe få hold til på med blitt mer mainstream og tiltrekker seg mennesker fra alle slags bakgrunner. Og da kan det fort skape gnisinger mellom de som ser på sin hobby som noe primært tilhører noen få, men en spesielle holding eller bakgrunn enn alle andre. Alt bråket i 2014 rundt gamergate er et godt eksempel hvordan enkelt mennesker innen spillverden ikke hadde innsett at dataspill var blitt et mainstream, globalt fenomen som nå besto av alle slags mennesker. At dataspill vill få omtale, kritikk og fokus fra alle type mennesker. Andre nerdeområder har opplevde det samme. Magic The Gathering sliter med det samme, samme innen Sci Fi litteratur, fans av store franchiser.
Hva er det jeg vil fram til? At folk som passer inn i beskrivelsen som Brian Lewis skal bare holde kjeft om hvordan en nerdehobby som blant annet Magic "reddet" dem fra en hverdag som sugde? Nei, ikke i det hele tatt. Men bare pass på at man ikke skaper og dyrker en vis stereotyp eller oppfattelse at du må være slik eller slik for å holde på eller være opptatt av dette. Det skaper bare problemer for når det man holder på med blir tiltrekker seg mange typer forskjellige folk. Pluss det kan gjøre at folk som liker det samme som deg, men er har en annen bakgrunn enn deg kanskje ikke gidder å holde på med det du liker. Og det er jo dumt.
Så den første traileren til den nye Ghostbuster har kommet på nett og jeg syntes den ikke så noe særlig ut. Og det var ikke fordi den var full av kvinner i rollene som Ghostbusters.
Har du ikke sett traileren til den nye Ghostbuster filmen så kan du se den under eller her.
Jeg så traileren og blei ikke akkurat gira. Traileren fikk ikke filmen til framstå som særlig bra. Spøkene var meget dårlig, plotet så ikke noe spennende ut og ingen ting av det estetiske så noe spesielt ut. Det gav meg følelsen av å være nok en reboot/remake som jeg personlig ikke hadde noe behov for se. Det var rett og slett en trailer som ikke gav meg noen. Men det var ikke fordi de som spilte hovedrollen var kvinner.
Greia er at det har vært endel sinne rundt akkurat dette valget. At de som spiller Ghostbusters i den nye filmen er kvinner. Mange fans mener dette er galt, fordi de originale ghostbusters var menn. Og at dette valget var motivert for glede feminister eller noe. Det har også vært flere andre filmer/superhelter som man har skiftet kjønn eller rase på og noen nerder har klaget på dette. Spiderman har blitt tatt over av en person som heter Miles Morales og er meksikansk. Thor har fått en kvinnelig utgave. Captain America har fått en svart mann som tatt på seg drakten. Skaperne og eieren av disse heltene har bestemt seg for å forandre opphavet til sine helter. Og noen liker ikke dette og mener at dette er en form for politisk korrekthet, hvor man prøver å få inn mest mulig minoritet og kvinner i roller som ikke var det før. Som i den nye Ghostbusters.
Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre. Heldigvis er det skaperne og eierne av forskjellige superhelter og filmer som bestemmer. Det er opp til de å ta valg hva slags kreative utviklinger og utskifter man skal gjøre, ikke fansen. Selv om fans ofte føler de har et eierforhold til noe, så betyr det ikke at de har det. Hadde fans bestemt, så tror jeg ting hadde blitt veldig kjedelig veldig fort. Men det er bare et lite poeng. Saken er at rase og kjønn betyr for meg personlig ingen ting når det kommer til en film eller en superhelt. Jeg har skrevet dette før, så lenge man er tro mot essensen til en karakter eller filmserie, så liker jeg at man forandre og prøver ut nye kreative valg og utviklinger. Om man velger å gjøre en mann svart, asiatisk eller forandrer bakgrunnen til en person slik at det er kvinne isteden for en mann, så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg vil heller vite mer om historien, hva som skjer, hvordan de behandler universet, hva slags teama som blir tatt opp.
Ta en superhelt som jeg har et nært forhold til The Punisher. Man gjort mye rart med denne karakteren i både tegneseriene og i filmene. Mye har funket, noe har ikke vær bra. Men om serieskaperne vil prøve ut en kvinnelige Punisher en dag. Kjør på. En svart Punisher. Kjør på. Saken er at bakgrunnen og kjønnet til Punisher, er ikke det som gjør han til den antihelten han er. Det er hvordan han blitt en gal, voldelig hevner fordi han så sin familie bli slaktet av kriminelle og hadde en bakgrunn fra forsvaret som formet han slik at han blei den han er.For meg er rase og kjønn ganske urelevant på mange måter. Jo, om man velger rase og kjønn, så kan må få inn forskjellige perspektiver på essensen og utvikling til Punisher men det er ikke det som kommer til å bestemme om filmen/tegneserien er bra eller dårlig, men hvordan det er utviklet tilknyttet historien og karakterene. At man har fått til kjerne tilknyttet serien.
Tvert imot, så tror jeg det kan være lurt å skifte og forandre på slike ting tilknyttet serier som har gått i kanskje 30-40 år. Det er bare så mye man kan gjøre kreativet før man går tom. Om man hadde tatt for eksemple en hypermaskulin helt som Punisher og gjort han om til en hun, kunne det gitt nye interessante utvikling og perspektiver? Det tror jeg gjerne og jeg ville gjerne lest noen slike historier. Pluss jeg antar der er også greit for folk med annen bakgrunn enn min egen å se og lese om personer som har mange forskjellige bakgrunnen enn kun en som har dominert til nå.
Greier er at jeg tror den nye Ghostbuster filmen suger, fordi jeg ikke likte traileren og synes historien og karakteren ikke virker som de er noe tess. Men det er ikke fordi det er kvinner i rollene. Kan man ikke bare mislike en film eller superhelt fordi den er dårlig, ikke fordi man bryr seg om rasen eller kjønnet? Jeg mener, folk bryr seg vel ikke som hva slags rase eller kjønn folk har i virkeligheten når man møter mennesker? Så hvorfor bry seg innen fiksjon?
Jeg elsker Star Wars men ettersom jeg har blitt voksen, har jeg sett meg lei på det jævla maset om å kjøpe alle tingene som Star Wars franchisen spyr ut! Og nå som en ny film har kommet ut, så har det bare toppet seg med kjøpepress!
Funnet i min innboks fra en Star Wars pimp
Å være fan av noe er for meg at man virkelige digger det man er fan av. At man skaffer seg kunnskap, ser og hører på den tingen man liker alt for mye og har følelser ikke alltid er rasjonelle for det man har lagt sin elsk på (litt som kjærlighet). Å være fan betyr ikke man kjøper alt man kommer over fra dette produktet. Nerdekulturen idag er mer og mer preget av kjøpepress, av å fronter det man liker gjennom å eie dritt som blir pushet på deg gjennom alle kanaler. Star Wars er på mange måter den original Hora. Den som startet den kommersielle spin-off kulturen rettet mot fan og normale mennesker. Jo mer dritt du eier, jo mer fan er du.
Jeg er ikke imot at folk kjøper spin-off produkter av filmer eller spill de liker. Herregud, jeg gjør det selv. Dog jeg må innrømme at jeg får det meste i gaver og jeg eier lite stuff. Jeg eier flere utgaver av Star Wars filmene (VHS, DVD og Blueray) men ikke kjøpt så mye mer. Sverd, masker osv har jeg fått i gaver fra venner og kjærester. Det er ikke noe jeg putter i stua men jeg kaster det ikke. Men jeg trenger ikke å kjøpe alle leketøyene, klærne osv fordi om jeg liker Star Wars. Tvert imot. Jeg føler all denne pushing av spin-off minsker gleden av å virkelig elske noe. Jeg trenger ikke å bruker penger for å vise at jeg er glad i noe(n).
Litt spin-off eier jeg
Å være fan av noe er egentlig helt gratis. Det er så demokratisk og tilgjengelig som det går ann. Du bare digger noe og bruker energi på like det. Jeg likte egentlig Star Wars før jeg så filmene. Jeg så plakater på rommet til mitt søskenbarn på 1980-tallet og blei fascinert. Bygde meg mine egne historier rundt ikonografien jeg så og drømte meg vekk lenge før George Lucas trengte seg inn i hodet mitt. For å feilsitere Huey Lewis and the News: You don't need a creditcard to be a fan". Jeg forstår ikke helt hele denne kjøpepress og pushing av produkter som følger store filmer og dataspill for tiden. Altså, jeg forstår hele strategien godt fra et økonomisk perspektiv. Man vil tjene penger på folk kjærlighet og entusiasme. Jeg forstår ikke hvorfor fan og nerdekulturen har blitt så opptatt av all spin-off produktene?
Jeg vil helle bruke penger på fanhyllester enn plastleketøy
Så jeg sier nei takk til alle dritten som blir pushet fra Disney og dets partnere rundt Star Wars. Jeg vil ikke ha kattelekene, spisepinner, pizzakjærer eller dusjhodet. GI FAEN MED SLIKT DRITT! Ikke pimp ut Star Wars på gata for å dekke inn pengene som blei brukt for å kjøpe rettighetene. Lag noe kule ting til fansen, som er relevante for serien og la det være med det. LÆR OG SI NEI DISNEY! Og fans må besinne seg litt, vi må ta ansvar og kutte ned på all horekjøpene. Hvis ikke så blir det å være en Star Wars fan ikke noe annet enn å være en ekkel horekunde som føler seg skitten etter hvert besøk. Og jeg synes etterhvert det er vanskelige å si at man liker Star Wars fordi det har blitt en vanvittig kjøpefest som jeg føler er fremmedgjørende. Fordi hele konseptet med Star Wars er at jeg liker filmene, universet og historiene jeg så når jeg var liten. Hva faen har duct tape med Star wars å gjøre?
Jeg elsker Max Payne spillene. Både spill 1 og 2 er mitt hjerte nært og viktig del av mine tidlige 20 åra. Så Max Payne 3 kom for noen uker siden (fuck konsoll versjon, man spiller Max Payne på pc) og jeg innser at jeg vil være Max Payne!Bare så det er klart, jeg digger film noir. Jeg elsker hele stilen og de narrative elementene. Lys og skyggebruken. De harde mennene som drikker og røyker. Femme fatale i cocktail kjole som oser farlige nytelser. Jeg digger filmer som Double Indemnity og The Asphalt Jungle. Men jeg elsker også vold, helst estetisk vold, gjerne i slow motion, mye blod som spruter og våpen som spytter ut kuler.. Jeg digger Hong Kong action filmer og fikk en religiøs opplevelse når jeg så John Woo filmen Hard Boiled i 1997. Og jeg digger grafic comics, helst slike som kombinere både HK volden og film noir stilen. Sånn som Sin city, Crimminal og Incognito.Så derfor digger jeg Max Payne serien, fordi disse spille tar alle disse elementene og blander til en hard masse og skyter det inn i mitt blod!
Så jeg var gira for å teste Max Payne 3. Jeg skal ikke si akkuart hva jeg syntes om spillet eller forandringene i spillet men jeg innser at jeg elsker Max Payne. Jeg vil være den tragiske anti-helten som drikker meg i hjel mens jeg skyter bad guys i slow motion. Grafic comic style! Max Payne som spillfigur og spill klør min kløe etter estetisk vold, film noir og kul dialog. Jeg har savnet så lenge et spill som er voldelig og kult mens det er hardt, macho og svarthumoristisk. Jeg må leite med lys og lykt etter slikt materiell som treffer min voldsnerd softspot. Og Max Payne treffer virkelig det punktet.Jeg elsker hvordan Max Payne er en beinhard anti helt film noir style. Han har blitt nå gammel, patetisk og fyllik. Han er skjeggete, går med klærne han har sovet i mens han skyter folk i slow motion der han kaster seg rund i mørke bakgater og på fotballstadioner. Jeg liker hvordan Max Payne ser ut, hvordan han føles der jeg styrer han. Jeg liker hans blodige, skittene utseende. Full av sår, minner han bærer i ansiktet og kroppen. Han ser ut som filmen Maltese Falcon har hatt sex med tegneserien Crimminal og fått et barn. Men jeg liker også spillets enkle dog voldelige slow motion, bullet-ballet gameplay. Å skyte noen i slow motions mens du ser kulene gå inn i fiendene dine mens hvert kulehull skaper hull som får blodet til å sprute er fantastisk gøy. Jeg blir aldri lei! Dette er volds estetikkens whisky. Dette er for kjennere og for nytere. It never felt so good to shoot somebody as in Max Payne games. Og Max Payne 3 ser helt for jævelig nydelig ut ppå min pc i all sin HD glory! PANG!Men jeg elsker også tegneseriestilen. Greit nok, den mangler litt i Max Payne 3 og du føler mer at Max Payne kommer til å ta overdose enn at du får tegneserie feel men når du først får litt den estetikk så er det bare nydelig. Det er strøssel på min voldskakestykke. Jeg vil se mer comic strip estetikk og tekstboker. Give me moore!
Jeg har spilt Max Payne spillene mange ganger opp gjennom årene og jeg kommer til å spille nr 3 mange ganger også merker jeg. Jeg trenger Max Payne. Jeg vil være han og jeg vil ha mer slow motion voldsgameplay.
Jeg er sløv noen ganger. Jobb, venner og hobbyer tar tid og det er ikke alle nyheter jeg får med meg. En slik nyhet var at Beavis and Butthead hadde starte å gå igjen på MTV. Faktisk så var det premiere på nye episoder sist søndag og det hadde ikke jeg fått med meg. Snakk om Fail.Jeg vokste opp med Beavis and Butthead. Gutta kom først på lufta i 1993 og da var jeg 13 år. Full av tenåringsangst og behov for å gjøre opprøre men hadde ikke baller til å gjøre det selv. Beavis and Butthead var morsomme, litt kule på sin egne tilbakestående måte og de så på kule musikkvideoer og gjorde narr av de dårlige. De var outsidere og utskudd på samfunnets rumpe. Du kan se trailer til de nye episodene her under. Virker som det er samme opplegget som før.
For meg var vel deres kommentering til musikkvideoer som var det aller morsomst. Jeg dreiv å utviklet min musikksmak på den tiden og jeg må innrømme at jeg likte mye av den musikk Beavis and Butthead likte. Gutta er fanatisk opptatt av musikk som rocker og gjorde ofte narr av popmusikk og listepopdrittmusikk. Noe som jeg syntes var fett. Har alltid tenkt at dagens populærmusikk hadde trengt Beavis and Butthead sine kommentarer. Tenk hva gutta hadde hatt å si om Justin Bieber og Lady Gaga? Eller gutta kommentere dårlige reality serie som bare skriker å bli gjort narr av som Jersy Shore?
Du kan se noen klassiske øyeblikk av Beavis and Butthead kommentere bra musikk her eller under.
Men Beavis and Butthead hadde også utrolig kule stemmer. Særlig latteren er legendarisk, ofte blandet inn med ordet "cool". Begge karakterens stemmer er laget av skaperen av figurene Mike Judge. Jeg var faktisk ganske god på herme etter latteren til begge to, til stor irritasjon til mine venner.
Men jeg husker også godt når Butthead freaket ut, trakk t-skjort over hodet og blei "The Great Cornholio". Han freaket ut og skreiv med spansk aksent: I AM THE GREAT CORNHOLIO. I NEED TP FOR MY BUNGHOLE. Helt hysterisk. Jeg lo så jeg grein når dette skjedde. Du kan se noen scener her eller under.
Jeg har på noe fester og sammenhenger selv tatt t-skjorta over hodet og skreket I AM THE GREAT CORNHOLIO! Uansett Beavis and Butthead rocker og jeg mener at vår populærkultur idag trenger deres sære humor. Vi får håpe en ny generasjon med utskudd blir påvirket av de nye episodene med Beavis and Butthead.
Noen ganger så finner jeg ei bok som virkelig treffer nerden og bokleseren i meg og boka Ready Player One av Ernest Cline gjorde dette! Dette er en bok folk bare må lese. Boka kom ut i 2011 og blei fort en hit. Wired kåret faktisk boka som en av de beste pop-kulturelle produktene i 2011 (sammen med blant annet Trolljeger). Boka skal såklart bli en film men ettersom forfatteren har sagt i intervju så blir filmen ganske andreledes fordi boka er for nerdete for Hollywood. Ergo en meget god grunn til å lese bok nå!
Forfatteren er Ernest Cline. Fyren er mest kjent for filmmanuset Fanboys. Alle som er litt filmnerd har sett den filmen og veit alt bråke rundt den filmen takk være herr Weinstein. Cline blei så desillusjonert pågrunn av alt bråket så han satt seg ned å skreiv Ready Player One. Her kunne han fortelle¨ hva han ville uten at produsenter blandet seg inn. Du kan lese et intervju med han her rundt disse temaene.Så hva handler boka om? Vel, det er en sci fi bok hvor handlingen skjer i 2044. Verden er ganske dritt og folk bruker store delen av tiden sin i en slags VR internett verden kalt OASIS. Mannen som lagde denne verden er verdens rikeste mann, supernerd og spilldesigner. Når han dør starter han en konkurranse. Den som greier å løse alle gåtene han har laget og finner alle nøklene i denne virtuelle internettverden får lov til å arve hele hans formue og bli verdens rikeste og mektigste mann. Men skaperen av denne verden vokste opp på 1980-tallet så alle gåter, quest og eventyr han har skapt er full av referanser til filmer, musikk, bøker og spill som eksisterte på denne tiden. Så og si hele verden starter jakten på bli arvingen og disse virtuelle skattejegerne blir kalt for Gunter, en forkortelse for Egg Hunter, fordi alle jakter etter et "easter egg" inne i OASIS (er du nerd, veit du hva et "easter egg" er for noe).
Det er mange grunner til at jeg likte boka. For det første er den full av referanser til 1980-tallet, et tiår jeg vokst opp i. Alt fra filmer, musikk og kulturen generelt. Men den er også full av nerde og gamer holdinger og innsikt som virkelig resonerte i meg. Jeg kjente meg igjen i boka selv om den er satt i 2044 og bokens protagonist ikke akkurat ligner på meg på noen måter. Jeg må virkelige få lov til å understreke at dette er en bra boka uansett om du er nerd eller ikke. Normale personer kan lese den også men det er noe ekstra å hente om du har sett Wargames flere enn 1 gang eller har spilt D&D og Joust på en arkademaskin. Løp og les!
Så Star Wars Er Star Wars Episode 1 The Phantom Menace går på kino igjen men nå bare i 3D. Er du Star Wars nerd så hater du nok denne filmen intenst og hardt. Men er det på tide slutte å hate filmen? Jeg så de 3 første Star Wars filmene når jeg var ung. De tok meg til en fantastisk verden og jeg blei såklart en fan. Jeg som mange andre Star Wars fan håpte på at George Lucas skulle lage flere filmer. Jeg var såklart veldig gira når jeg hørte Episode 1 skulle bli laget og all hype før filmen gjorde mine forhåpninger bare større. Som sikkert alle veit nå så skuffet filmen stort. Ikke når det kom til penger inntjent eller hvor mange som så filmen men hvor skuffet og dårlig filmen fans syntes den var. Til og med die-hard fans syntes at filmen var vanskelig å forsvare. Det blei hipt å hate filmen, Lucas og påstå at din barndom var voldtatt. Det er så mange elementer med filmen fans hater at jeg ikke har tid eller plass til å gå gjennom det her. Se denne fantastiske 70 minutter analysen av Star Wars Episode 1 her av Red letter media eller under. Denne analysen går for å være den beste når den påpeker alt som er galt med filmen og etter denne analysen var det liksom ikke kult å hate filmen lengre fordi alt var sagt.
Du kan også sjekke ut denne nettsiden 78 Reasons to hate Star Wars Episode 1. Folk hatet JarJar Binks, hvor tåpelig gutten som spilte Anakin var (skuespilleren Jake Lloyd har vel fått livet ødelagt av sinte nerder) til Midi-chlorians og at Darh Vader er Space Jesus (det var jomfrufødsel ser du). Hatet tok så av at noen lagde en dokumentarfilm om alt sinne rundt da særlig episode 1 men også de episode 2 og 3. Den heter The people vs George Lucas. Du kan se traileren her eller under
Hva syntes jeg? Jeg kan ærlig talt ikke huske at jeg syntes at filmen var så forbannet dårlig når jeg så den. Jeg syntes effektene og action var fett. Darth Maul var rå til å sloss og musikk var bra. Men jeg husker at jeg syntes filmen som noe flat og dårlig sammenlignet med de første filmene. Jeg fikk liksom aldri følelsen for noen av karakterene eller brydde meg om hva som skjedde uten om at det var rå action scener. Etter å ha sett filmen noen ganger når jeg blei noe eldre og starte å studere film innså jeg at filmen ikke er så veldig bra når det kommer til historien og karakterer. Men det er forsatt Star Wars og jeg har aldri greid å hate filmen eller bli moralsk forbannet over den.
Men nå som filmen går på kino igjen så lurer jeg og andre nerder på om alt hate, sinne og frustrasjonen kanskje har tatt litt av. Er dette ikke litt for mye nerdrage? Er det ikke bare en film? Darren Franich fra Entertainment Weekly satt bra ord på det i en artikkel fra i fjor. Artikkelen heit passende nok Stop hating George Lucas, and stop loving 'Star Wars' so much: Why it's time to grow up. Det han sier er rett og slett at grunne til at vi hater Episode 1 er fordi det minner mange av oss voksne nerder på at vår barndom er over og at Star Wars universet er utrolig tullete. Fans ville ha en Star Wars film som kunne gi oss akkurat samme følelser som når vi var barn og så filmen. Men det går ikke. Vi har blitt voksne. Man kan aldri gå tilbake. Og Star Wars filmene er tullete. Det handler om feminine roboter og romninja prester. Ikke at det er noe negativt men du kan ikke akkurat bli sinna over JarJar Binks når resten av filmene er full av samme tullet. Greia er bare at jeg var ung når jeg så de første filmene, det var jeg ikke når jeg så Episode 1. For å sitere Franich:
"I think that it is time to put away childish things. Time to admit that Star Wars — like fruit snacks and Nickelodeon — should perhaps be left behind in our adolescence. There is no shame in changing your mind about something, and come on, can you really trust someone who hasn’t evolved beyond a first-grade level? The reason why we hate George Lucas is because we are George Lucas: Eternally obsessed with putting a spit-shine on films from long ago, insisting that Star Wars is the modern myth, and so it can never stop evolving."
En annen som setter bra ord på det er er MovieBob i sin Escape to the movies videospalte på The Escapist. Du kan se den her eller under.
Så selv om jeg er Star Wars nerd og ikke liker Episode 1 The Phantom Menace så hater jeg den ikke. Jeg har sluttet å bli sint. Ikke fordi jeg ikke bryr meg lengre men fordi jeg innser at det er litt latterlig å hate en film så mye og det er grenser for hvor nerd man kan være.
Alle nerder har en tidens til å bli kraftig fornærmet, ja rett og slett bli sinnagæren om du tråkker på deres favoritt film/dataspill/rolespill/tvserier/tegneserie/figur. Som nerd er du ofte lidenskapelig opptatt av noen bestemte områder. Men lidenskapelig opptatt så mener jeg at du samler på bestemte objekter/produkter fra et gitt nerdeområde. Går med t-skjorter med motiver fra ditt favoritt film, kaller katten din for Skywalker, har plakater i stua av Picard og har real-life store pappfigurer av Legolas i gangen din. Du har utviklet en ensyklopedisk kjennskap til området og har et slags syk stalker forhold til ditt nerde objekt.Så hva skjer når noen tråkker/forulemper eller misforstår noe som står ditt hjerte nært? Jo du klikker. Du får et anfall av Nerdrage! Det er ikke et pent syn. Ofte så manifestere et nerdrage-anfall seg i en verbal utskjelling med høystemme, et skriftlig innlegg på Internettet eller at man lager en video/sang hvor man henger ut den person som har utløst ditt nerderaseri. Så hva er nerdrage? I følge Urban Dictionary er det: “Nerdrage is both the emotion felt when a nerd is exposed to something that directly contradicts the core beliefs of their obsession, and the reactionary diatribe by the nerd that inevitably follows”.
Jeg har opplevd mye nerdrage i min tid, siden jeg har mange hardcore nerdevenner. Jeg husker mange Star Wars og Star Trek diskusjoner som har endt opp i tårer og verbale utskjellinger. Jeg har blitt kjeftet ut på et utested fordi jeg bare hadde sett Gudfaren 3 og ikke 1 og 2. Jeg har sett folk blitt diskvalifisert i demo konkurranser fordi de har drukket Pepis. Jeg har blitt truet med bank av LOTR fans utenfor kinoen i Trondheim fordi jeg har slengt med leppa. Jeg har blitt hengt ut med bilder på forum fordi folk mener jeg er en idiot i WoW. Det har også vært tilløp til nerdrage på denne bloggen sine kommentar felt, da særlig når det har blitt snakket om Mac. Nerder er lidenskapelige person og ofte er det sjenerte og rolige folk men tuller du med deres hobby og lidenskap så smeller det. Men veksten av internet og at mer nerdekultur har blitt mainstream så har nerder som går apeshit blitt mer vanlig. Ja, det har blitt et eget ord.
Jeg opplevde nettopp nerdrage på sitt beste denne uken. Jeg har spilt mye Operation Flashpoint: Dragon Rising som kom nå nettopp. Det er en oppfølger til spillet Operation Flashpoint som kom for nesten 10 år siden og den har en stor fanbase. OFDR er et greit spill men har en del mangler og bugs. Dette har så klart en del nerder som har ventet på dette spillet lenge og tatt alle feilene meget personlig. Både i spillets mulitplayer og på utviklerens forum har raserianfallene haglet.
Så du lurer sikkert på om jeg har fått nerdrage noen gang? Sikkert, jeg er jo som alle andre men det er veldig sjeldent jeg gidder/orker eller bryr meg nok til å bli sinna og få et nerdrage anfall. Jeg får derimot en del raserianfall over mer normale ting, som gamle damer og folk som kjører som idioter i trafikken. Da skummer det rundt munnen min og jeg går ut i triader som han fyren som lager faste innslag på Drillpikene på P3.Det finnes masse videoer og bilder på nettet av nerder som får raserianfall. Det er vel særlig en mann som har bygd sin karriere på slikt og det er The Angry Videogame Nerd. Han er utrolig morsom der han får raserianfall over hvor dårlige gamel dataspill er (alt er bare skuespill men uansett tar han nerderaseriet på kornet). Se en video av hvordan han var sint som barn og hvordan han fortsatt er sint i dag her eller under.Det finnes masse nerder som klikker når de spiller dataspill. Raseri over at man taper er jo ganske normalt. Men som jeg nevnt med OFDR spillet over så føler også mange spillere av spill at det blir en del av deres personlighet og liker du ikke spillet så angriper du på mange måter deres ”way of life”. Sjekk ut denne spilleren som har laget en lang video hvor han kjefter ut en spillside (Eurogamer) fordi de har gitt spillet Darkfall som denne person spiller og tydeligvis spiller mye (han er vist en ”elite hardcore gamer” hehe) en dårlig karakter. Se den her eller under.Så til slutt, tenkte jeg bare skulle vise et klipp av fra filmen Clerks 2 hvor man har en artig scene med nerdrage. Kevin Smith som har laget denne filmen er en supernerd og elsker å tirre nerder. Scenen er utrolig morsom. Se den her eller under.
Youtube er full av mange perler. Alt fra merkelige kulturelle skatter, til gamle nostalgi, musikkvideoer og kule hjemmelaget videoer. Her kan både nerden og den kule hipsteren finne noe de kan like. En slik kul ting er GAME OVER Project! Jeg bare slo i hjel tid med å surfe på youtube. Gå fra den ene anbefalingen til den andre. Jeg veit ikke helt hvordan jeg fant disse klippene men plutselig satt jeg og så på en video av SPACE INVADERS. Jeg går ut i fra at ”alle” har spilt Space Invaders. Det er et klassisk arkadespill som kom i 1978. Super enkel grafikk men utrolig bra gameplay. Du kan se en video av gameplay her eller under.
Uansett, den videoen jeg så av Space Invaders som dette GAME OVER Project hadde laget var en slags iscenesetting av gameplay fra Space Invaders. Men man hadde gjort det på en utrolig kul måte, nemlig via stop motion animasjon. Man har tydeligvis filmet et auditorium og puttet mennesker i setene og så flyttet på de. Ved hjelp av stop motion ser det ut som den enkle grafikken som Space Invaders hadde. Jeg syntes dette var utrolig kult. Se klippet her eller under.
Til min glede så jeg at dette prosjektet hadde laget 3 andre like videoer av nok 3 klassiske arkadespill. Tetris, Pole Position og Pong. Alle er utrolig bra laget og har en sjarm over seg som fikk mitt gamle nerdehjerte til å banke. Det går ikke en dag at jeg angrer på at jeg solgte min Atari 2600 for 100 kr når jeg var 16 år. Sukk.
Her kan du se Tetris videoen her eller se den under.
Her kan du se Pole Position videoen her eller se den under.
Her kan du se Pong videoen her eller se den under.
Det finnes mange nerder der ute men det er særlig en type irriterende, destruktiv og idiotisk nerdetype der ute som går meg på nervene og det er fanboyen.
Så hva er en fanboy? I følge urban dictionary er en av definisjonene: ”Technocratic zealots; evangelicals of geekery. Characterized by irrational advocacy of a particular OS, console, company, or franchise.” Eller som det star på den norske Wikipedia siden: ”Fanboy er et begrep som brukes for å beskrive et individ som er dedikert til et enkeltobjekt på en emosjonell eller fanatisk måte, ofte til et punkt der det kan beskrives som tvangslidelse. Likevel var det ved de digitale medier uttrykket har satt seg i de senere årene. Nå ofte betegnes fanboy som en som har en sterk lojalitet til en spesiell konsoll, merkevare eller franchise.” Jeg forbinder termen med geeker/nerder som elsker da særlig et merke/produkt/konsoll/spill over alt på jord at de blir helt rabiate og usakelige. De forsvarer alle feil og mangler det utvalgte merke/produktet har selv om all logikk tilsier at ingen eller noe er feilfritt. De mangler helt nyanser eller logikk i sin elsk av et produkt og kan minne om fanatiske religiøse personer.
Det er særlig innenfor konsollmarkede disse fanboys er å finne på sitt verste. Særlig når det kommer til den evige ”krigen” mellom da særlig Playstation og Xbox. Eller akkurat nå er det vel mer PS3 og Xbox360. Her er det tydeligvis at det er mange slike fanboys på begge sider og de sitter og krangler på nettet så hele nettet blir varmt. Jeg er dritt lei av å gå inn på spillsider som Gametrailers, Joystiq, Destructoid, Kotaku eller IGN og lese en nyhet om et spill eller anmeldelse uten om at kommentartorfeltet er fult av usakelig og barnselig kommentarer fra fanboys som skal enten skryte fram eller prate dritt PS3\Xbox360. Faens Wii og pc spill lider av samme dritten. Du tenker jo såklart at slik er internett, fult av duster som klager og krangler over småting som ikke betyr noe som helst. Greia med fanboys er ikke bare at er plagsomme men at de er på god vei med å ødelegge spillnettsteder, spillutgivelser og fjerner fokuset vekk fra bra spill og over på negative ting som ikke er der.
De fleste spillnettsteder er dritt lei av slike usakelige fanboys, både norske som utenlandske. Destructoid har laget en artikkel over ”Ten golden rules of videogame fanboyism” som humoristisk ramser opp en liste over hvordan du skal oppføre deg. Listen består av disse punktene (jeg har fjernet selve teksten og bare tatt med poengene).
1: Any criticism of your chosen love is a result of bias:
2: The only defense is attack:
3: You are an unpaid salesman:
4: Ignore any positive comments, focus only on the negative:
5: Call everyone else a "fanboy" before they call you one:
Det norske spillnettsteder Gamer.no har selv laget en artikkel om plagsomme fanboys. Godeste Joachim Froholt, han som har skrevet artikkelen setter meget godt ord på hvor nettopp hvor forbannet irriterende og destruktiv slik oppførsel er. Artikkelen heter passende nok ”Den destruktive fanboyen”. Joachim Froholt skriver: "Problemet med en slik fanboy-kultur er at den er utrolig destruktiv. For det første er den evinnelige hakkingen på hverandres favorittsystemer ødeleggende for god diskusjon om spill. Et godt eksempel på dette får du ved å ta en titt på kommentarene et nettsted får om de er frekke nok til å mene at et konsolleksklusivt storspill ikke er så godt som «alle» vil ha det til. Da tar det ikke lang tid før alle argumentene i anmeldelsen ignoreres fullstendig, og anklagene om partiske anmeldere flyr både frem og tilbake. Man kan ikke ha intelligent spilldiskusjon under slike forhold.” Les hele den artikkelen her hvor Joachim Froholt går systematisk gjennom de store konsoll merkene og peker på at de er store, kommersielle aktører som har mange svin på skogen og ikke trenger noen forsvarer eller fanboys men heller en god dask på lankene.
Greia med fanboys er at de ødelegger alt rundt spill og spillmarkede. De forpester luften, forumer og nettsider med sin nesegrusende tilbedelse av et merke og angriper det de ser på som ”motstander” til sitt favoritt selskap.
Destructoid kom for noen dager med en breiside til PS3 fanboys i en artikkel med det passende navnet: Fact: PS3 fanboys are the worst. Her har man sett seg dritt lei av at nettstedets journalister blir angrepet av PS3 fanboys. Skriver de noe negativt om Sony eller noe postivt om Nintendo eller Microsoft så hagler skjeldsordene. Omtaler av spill og spillsaker blir overlesset med negative kommentar som ikke har noe rot i virkeligheten eller det som står i artikkelen. Jim Sterling som har skrevet artikkelen peker på hvor fantastisk destruktive slike PS3 fanboys har blitt. De har starter boikotter av PS3 spill som Devil May Cry 4 bare fordi utgiveren slipper spillet på pc eller Xbox360 og ikke bare på PS3. Eller hva med alt bråket rundt Killzone 2 som kom bare til PS3? Bråk tenker du? Spillet var jo konge og fikk bare bra omtaler. Men neida, det var ikke bra nok for PS3 fanboys, de klaget over at spillet ikke fikk bra nok omtale eller at de få negative ting anmeldere påpekte var bare fordi de var kjøpt og betalt av Microsoft osv. Heile Killzone 2 utgivelsen blei druknet i negativitet av nettopp de gutta og jentene som skulle digge spillet og at det var et PS3 eksklusivt spill!!! Snakk om duster!!! Du kan lese artikkelen her. Min blogg har selv fått besøk av fanboys, da særlig når jeg skreiv negativt om mac. Jeg påpekte de ting jeg mente ikke var så bra med Mac og at jeg var lei av brukermassen til Mac oppførte seg som ja nettopp som fanboys uten noe kritisk tankegang. Greit nok, jeg skreiv den bloggposten med litt slem tone men jeg fikk kommentarer som dette i feltet under: ”Du er en hateboy, og egentlig faller du under de PC-brukerne som bare kan holde kjeft selv :) Du er en av de som gneldrer over hvor mye bedre PC er, og du klarer altså bare å observere at applebrukere åpner kjeften.” Klassisk fanboy oppførelse, man kaller noen annen for fanboy. Nå var det heldigvis ikke mye slik kommentar som kom og det blei faktisk en god og konstruktiv diskusjon i kommentarfeltet.
Jeg forstår bare ikke at folk kan bli så fan av et merke/firma eller et produkt av de mister helt gangsyn. Sony, Nintendo, Mac eller Microsoft er store firmaer som kun tenker på å tjene penger. De gir faen i forbrukeren så lenge de slipper unna med det og INGEN har perfekte produkter eller spill. Greit nok at du liker et merke men du må for faen oppføre deg! SLUTT Å VÆRE EN FORBANNET FANBOY!
PS: Dagbladet skreiv idag en artikkel om det samme tema, bare om norske forhold. Du kan lese den her.
De fleste har vel fått med seg at man skal lage en ny film av krimkjemperen The Green Hornet. The Green Hornet startet i radio på 1930-tallet i USA, gikk over til kortfilmer og tegneserier og blei tilslutt en tvserie på 1960-tallet. De fleste har vel sett klipp fra tvserien, mye pågrunn av at Bruce Lee spilte Kato, Green Hornets hjelper.
Personlig har jeg ikke noe forhold til ”superhelten” og jeg synes bare tvserien blir for teit og kitsch. Men det er så klart noe underholdingverdi med de gamle seriene. Du kan se en trailer her eller under.
Det har vært såklart endel buzz rundt Hollywoods nyinnspilling av The Green Hornet. Godeste Seth Rogen skal spille hovedrollen som Britt Reid AKA The Green Hornet. Han skriver også manuset med Evan Goldberg, paret som også lagde manus til komiklassikeren ”Superbad” og ”Pineapple Express”. Jeg antar at det betyr at filmen kommer til å ha en del humoristiske undertoner og kanskje litt kitch, akkurat som den gamle serien. Eller kanskje det går mer Dark Knight stilen, hard og realistisk. Uansett skal Michel Gondry regissere som er kjent for sine rare musikkvideoer og merkelige kritikerfavoritter. Jeg er skeptisk til hele filmen, mye pågrunn av hele ”superhelten” The Green Hornet. En grønn veps, ja, det var tøft kallenavn.
Youtube er full av fan filmer. Folk som har laget kortfilmer om sine helter og idoler. Mye av det er sikkelig flaut og dårlig men en fan film som har fått mange til å heve øynebrynene er kortilmen med navnet The Green Hornet laget av den ukjente Aurélien Poitrimoult. Filmen har en deilig mørkegrønn estetikk og består for det meste av meget bra og flott koreografert slåsss-scener. Blir den nye Hollywoodfilmen i samme klasse skal jeg kjøpe billett! Se filmen her eller under.
Quentin Tarantino har alltid vært en regissør som har appelert til filmnerdene. Med sitt filmatiske språk og konstante intertekstuelle referanser har hans filmer vært en skattekiste for nerder. Dette er en mann som kan sin filmhistorie og veit å bruke den. I forhold til norske filmskapere.
Han oppfører seg ofte også som en overivrig nerd med enorme faktakunnskaper om film og fjernsyn pluss han har noen helt enorme morsome filmanalyser og ideer. Bare sjekk ut denne dialogen fra Sleep with Me (1994).
Uansett, Tarantino spyr ikke ut filmer og han nyeste film Inglorious Basterds har skapt endel buzz på nettet lenge før den var ferdig. Lenge før den var påstartet. Nerdesteder som Ain't it cool news var fra seg av glede lenge før filmen hadde fått mye oppmerksomhet i normal media (Ain't it cool news er jo så klart et hardcore nerdenettsted). Bare sjekk ut denne "repotasjen" fra settet her. Filmen har også fått gode omtaler fra norske medier.
Antar jeg som alle andre har sett fram til denne filmen og har sett traileren på nettet mange ganger. Den virker utrolig kul og har så klart skapt mange forventinger. Så at vi ville få en parodi/hyllets til Inglorious Basterds fra nerder er kanskje ikke så rart. Nettet er full av Quentin Tarantino hyllester. Noen nerder har tatt traileren for Inglorious Basterds og puttet den inn i Super Mario Bros sin verden. De har laget en trailer på samme lest som Inglorious Basterds og kalt den Inglourious Plummers. Personlig syntes jeg den var morsom men du må nok være ganske nerdete for å synes det. Men det er fin oppvarmning til Inglorious Basterds som kommer i morgen. Se den her eller under.
The Prisoner er en av de mest sykeste og syrete tv serie som noen gang har blitt laget. Den blei laget i Storbritannia og gikk på tv i 1967 til 1968. Nå skal du lage en remake og godeste Sir Ian McKellen skal spille sjefen på øya.
Ok, for dere som ikke veit en dritt om The Prisoner så er det kanskje en av de største kult tv-seriene som finnes der ute. Den var så rar, morsom og spaca at den var dømt til å bli tilbedt av nerder over hele verden. Serien tar for seg skuespilleren Patrick McGoohan som en dag blir dopet, kidnappet og puttet på en øy i en liten landsby. Hele landsby er en slags Big brother, hvor alle blir overvåket og dopet når de som styrer øy finner det for godt. De bor hundrevis av folk i landsbyen og alle virker som godtar det merkelige maktstyret som passer på alt som skjer. Folk har ikke navn men nr og går i merkelig klær og virker generelt merkelige. Patrick McGoohan får nr 6 og sjefen over landsbyen er nr 2. Serien er utrolig mystisk i sitt plott men vi får etter hvert vite at nr 6 har laget noe som nr 2 vil vite og at alle andre menneskene på øya veit eller kan noe som nr 2 syntes er viktig. Serien er så spaca at du kunne tro at den var laget for å spise syre og få en trip over å se den. Personlig elsker jeg serien. Mye pågrunn av at den er så sær og 60-talls feelingen er så sterk. Har tvunget mine studenter til å se den når jeg har hatt muligheten. Pågrunn av sitt merkelig plot, utradisjonelle fortellerteknikk, kulisser, klær og Patrick McGoohan har tv-serien fått kult status og blitt en populær referanse. The Simpsons har blant annet parodiert serien flere ganger med blant annet Patrick McGoohan som gjestestemme. Uansett, det har vært snakk om en remake lenge og endelig virker som ting virkelig er klart. Serien kommer i november på amerikansk tv. Rollen som Nr. 6 har gått til Jim Caviezel og den onde Nr. 2 har gått til ingen andre enn Sir Ian McKellen. Du kan lese intervju med både Mckellen her og Caviezel her. Virker som dette kan bli virkelig bra. Seriens tema om overvåking, samfunnskontroll og teknologi kan virkelig fungere bra i dagens samfunn. Vi får se om hele den syrete og syke feelingen blir tatt vare på. Sjekk ut introen til den gamle serien her eller under.
Se også en trailer fra den gamel serien her eller under.
Be seeing you!
PS: Du kan få kjøpt gamle The Prisoner på DVD nå for en billig penge. Løp og kjøp så kan du varme opp til nyinnspillingen.
Så du er hardcore nerd av en Anime, Manga eller dataspill. Hva gjør du da? Jo du lager kostyme som din favoritt figur og drar på kostymeparty med mange andre kostymekledde nerden. Cosplay er denne trenden kalt og den har vel kommet til Norge. "Cosplay". Ordet er en sammenslåing av ordene "costume" og "play.
Asiater er rare. Seriøst, de har et helt annet forhold til mediaprodukter og samfunnkulturen tillater en del krumspring som du aldri hadde slippet unna med i Vesten eller Norge. Hele denne Cosplay trenden stammer fra Asia, da særlig Japan og Sør- Korea. Her har man holdt på siden 1990-tallet med å kle seg ut etter figurer fra særlig Anime, Manga og dataspill. Hele greie med Cosplay er detaljrikdom. Her snakker vi om forseggjort kostymer. Hele ideen er jo å ”bli” helten man skal ligne på, så alt fra drakter, sminke til hårfarge er viktig. Har du sett mye Anime eller Manga så veit du at figurene her kan være rimelig spaca! Så noen av kostymene er veldig rare.
Cosplay er jo såklart det ulitimate nerdeting å gjøre. Kle seg ut som en figur fra et mediaprodukt og springe rundt med andre personer som er kled seg ut er rimelig sært. Men det er blitt mer og mer vanlig. Bare tenk her i Vesten og Norge, men filmer som Star Wars, Ringenes Herre og Harry Potter er det mer og mer vanlig at folk kler seg ut for å se filmer eller har slike Cosplay fester. Selv om ikke akkurat tenker på det som Cosplay så er det samme greia. I Vesten så har det vært mer vanlig for nerder å kle seg ut etter Sci Fi filmer som Star Wars og Star Trek. Husker fortsatt den gangen jeg skulle på premieren til Star Wars Episode 2 på Lillehammer kino. Det var kun en fyr som hadde kled seg ut som Darth Maul og han fikk stående applaus når han kom inn i kinosalen for å sette seg. Når jeg gikk og så premierene til Star Wars Episode 3 så var nesten halve salen kledd ut som Jedier, romvesen eller roboter. Så Cosplay skjer i Norge, bare folk er ikke så beviste på det som i Asia. Der er det en legitim hobby å ha, lage kostymer og stikke på "conventions" med andre utkledde nerder.
Dette finnes også arrangementer i Norge, noen blir arrangert av Japani.no. Det aller første offisielle arrangementet i Norge ble holdt i 2006 og ble kalt Desucon. Stikk innom nettsiden Cosplay.no om du vil vite mer, det står også om framtide arrangementer der.
Cosplay har også blitt brukt i seksuelle setninger, noe som ikke er så rart siden mange folk har sikkert lyst til å ha sex med sine favorittfigurer. Bare tenk på Laura Croft. Det er jo såklart kvinnelige Cosplay bruker som nerdeguttene sikler over. Den seksuelle undertone blir lett å finne når figurene ofte er rimelig ekstreme når det kommer til kropp, utseende og hud de viser. Da særlig i Japan er det sex klubber som tilbyr damer som er kledd ut som kjente dataspill og Anime figurer. Hm, disse japsene kan det med å more seg. Perfekte kvelden for en japansk nerd å være å spille litt voldtekstspill som jeg har skrevet om før for så å ha sex med en karakter fra final fantasy spillserien. Heller var det kanskje min perfekte kveld?
Uansett, jeg har aldri følt noen trang til å kled meg ut som min favoritt figur fra noen verdens ting. Jeg droppet en MJ kostyme/hyllest fest for 2 uker siden fordi jeg syntes det bare blir for sært. Men all ære til folk gjord dette, verden trenger mer farger. Er vel redd for å se slik ut.
Og Cosplay er ikke det samme som Live-rollespill selv om det er noen likhetstegn. Men mer om det senere. Grunnen til at jeg skreiv om Cosplay var fordi i mange av Google loger har nerder funnet bilder gjemt av The TriForce fra Zelda spillene. Google har etterhvert fjernt alle disse godt gjemte "easter eggs". Etterhvert har folk finnet ut at alle Google logene med Triforcene er laget av Susie Sahim. Joystiq fant bilder av henne kled ut som Link, hovedfiguren fra Zeldaspillene på hennes personlig blog. Mysteriet var løst.
X-Files tok tv bransjen med storm og blei en internasjonal hit i 1993. Fox som sendte og laget X-files fikk blod på tann og ville lage flere serier i samme sjanger. Dark Skies blei slik født i 1996.
Dark Skies var en kortlevd tv-serie. Den prøvde å hermer etter alt som gjorde X-Files populært bare med mer fokus på romvesener og konspirasjoner. Serien tar utgangspunkt i at romvesener har vært blant oss siden 1940-tallet og den amerikanske staten har dekket over dette. Serien følger John Loengard and Kim Sayers gjennom deler av 1960 tallet ettersom de prøver å stoppe romvesene kalt The Hive i å ta over jorden i all hemmelighet. Romvesene tar over sinnet og kroppene til mennesker og andre romvesener, da særlig ”greys” slike klisje Roswell romvesener. Opp i dette hele må hovedpersonene også sloss mot Majestic 12, en hemmelig organisasjon som prøver selv å kontrollere verden og romvesene. Produser James Parriott beskrev serien med frasen: “Our future’s happening in our past”. Noe som egentlig beskriver serien bra, på en rar mate.
Jeg så denne serien når TV2 sendte den. Den var i overkanten romvesen fokusert og blei fort tullete med alle konspirasjonene og romvesene. Serien hadde problemer med å skape gode karakterer. Eric Close og Megan Ward var rett og slett ikke noen gode skuespillere og kunne ikke lede serien. Hele serien føltes egentlig som en billig utgave av X-Files, de hadde bare brukt alle pengene på effekter og ikke lønn til bra skuespillere eller manusforfattere. Men serien introduserte meg for konspirasjonsteorier jeg aldri hadde hørt om før som Majestic 12. Serien hadde også en god tidskoloritt med mye bra periode musikk. Dessverre har bruken av denne periodemusikken forhindret at serien har kommet på DVD. Det er rett og slett for dyrt. Noe som er dumt siden jeg og mange andre har lyst til å se serien igjen selv om den ikke var konge. Men man veit aldri.
Serien varte ikke lenge før den blei tatt av luften, det blei bare laget 20 episoder. Selv om serien ikke fikk mange seere eller gode kritikker fikk den etter hvert en slags kultstatus. Hele ideen om at alt bråket på 1960 tallet var romvesen som sto for var en artig ide og det at den brukte mange ”ekte” konspirasjonsteorier gjorde den populær. Serien er å finne på torrentsteder om du veit hvor du skal leite i mens vi venter på DVD utgaven. Du kan se starten på serien her eller under.
