Er remake av spill noe vits?

I høst så kom det første norske remake av et dataspillet, nemlig Flåklypa Grand Prix. Dette har vært en trend i dataspillbransjen en stund nå, nemlig å gi ut gamle spill på nye konsoller, men man har prøvd å gi spillet et løft enten gjennom å gi det bedre grafikk, nytt innhold eller fikse på gameplay. Spørsmålet er det noen vits å gi ut slike remasters eller remakes? 

Jeg liker å spille gamle spill. Ofte spiller jeg heller et bra gammelt dataspill, enn å spille et nytt ok spill. Litt som å se en bra film du har sett før eller lese en god bok om igjen, du veit hva du får og det er en grunn til at folk liker gamle klassikere. Jeg elsket at Quake kom ut i en reamstered versjon i 2021 til en billig penge. Man fikk bedre grafikk, alle utvidelsene og til og med en utvidelse. Ikke nok med det, det var gratis om du eide original spillet på Steam! Men de siste 15 årene har trenden i dataspill bransjen vært at man gir ut igjen gamle dataspill på nye konsoller og hardware. Er dette bare en grisk og kynisk trend eller har det noe for seg? 

Såklart er motivet bak å gi ut gamle spill motivert av ønske om å tjene penger fra spillprodusentene. Det er ikke galt med det. Spørsmålet er ofte hvordan disse remakesene blir gjort i form av kvalitet, innhold og prisklasse. Man pleier å skille mellom en remake og remaster av et gammel spill. En remake er en ny tolking av et gammelt dataspill, hvor innholdet enten i form av gameplay, brukergrensesnitt eller fortellingen er noe forandret. En remaster derimot er det samme gamle spillet, bare oppdatert til å kjører på nye hardware og konsoller, men kanskje har fått en estetisk oppgradering som gir bedre grafikk og lyd. 

Et eksempel på en remaster, er for eksempel The Secret of Monkey Island™: Special Edition som kom i 2009. Spillet kom i 1990 og var ikke mulig å få kjøpt på digitale tjenester og kjørte dårlig på nye hardware. Denne remasteren oppdaterte spillet, slik at det kjørte fint på nyere pcer og man gave spillet nye grafikk. Men fikk faktisk valget i spillet, at man løpende kunne skifte mellom den gamle og nye grafikken. Ellers var spillet slik et som da det kom ut

Gammel og nye estetikk av klassikere

Remakes derimot tilbyr ikke bare estetiske forandringer men også gir nye gameplay muligheter eller slår sammen kanskje DLC innholdet, så man får oppleve alt samlet. The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D som kom i 2011 og er en remake av The Legend of Zelda: Ocarina of Time som kom i 1998. Her var det lagt til nye nytt innhold og gjort noe gameplay justeringer. 

LISTEN!

Ingen av disse eksemplene skapte noe kontroverser blant spillere. Tvert imot. Gamle spillere, som meg, så fram til muligheten for å spille gamle klassikere, på de nye konsollene, uten å måtte dra fram de gamle konsollene. Både den bedre grafikk og at man har justert gameplay noe her og der, gjør ofte at spillene er både bedre å spille og bruke. Selv om jeg elsker gamle retrospill, så er det masse rote å dra fram gamle PS1 eller Nintendo konsoller for å spille disse. Eller kjøre emulatorer på pcen for å lure et gammel DOS spillet til å tro det er blir kjørt i nettopp DOS. Men slike remakes eller remaster er ikke ukontroversielt, noe utgivelsen av norske Flåklypa Grand Prix i høst viste. Det er ofte noen ting spillprodusentene gjør med slike utgivelser, som fans blir sinna på. 

Det er jo sensitivt å gi ut igjen gamle klassikere som man har forandret på. Sjansen for at fans blir forbannet og skriker mord er jo stor. Og det er noen ting som får fans til å nettopp gjøre dette. Ene fellen begikk Flåklypa Grand Prix. når det gav ut spillet som en reamke, så hadde de forandret for mye på ting og fjernet innhold fra originalen. Særlig at mange av spillet minispill manglet i denne utgave, gjorde fans sinna. Man betalte 400 kr for et 20 år gammelt spill og fikk mindre innhold enn for 20 år siden. Når spillprodusenter gjør dette med en remaster, så blir man oppfattet som griske. Særlig siden man skal ikke lager spillet fra bunnen av, men heller bare videreføre det gamle spillet til dagens standarder. Nå er det jo spklart ikke så enkelt men for fans så blir slike grep i en remake ofte ikke møte med velvilje. En annen fallgruve er at den estetiske oppgraderingen ikke blir oppfattet som særlig vellykket. Godt eksempel på dette kom også i 2021 og det var Grand Theft Auto: The Trilogy – The Definitive Edition. Her ble 3 GTA spill utgitt i en samlet versjon men spillene hadde flere problemer som skapte sinne. Den grafiske oppdateringen ble av mange ikke sett på som særlig god. Her var det mange estetiske valg som var tatt som gjøre at spillet så styggere ut enn penere. 

Ikke så pent....

Spillet hadde optimaliserings problemer, slik at det kjørte dårlig. I tillegg var noen av gameplay mekanikkene fra originalene som mange mente burde blitt fikset på. I tillegg så fjernet spillprodusenten muligheten for å kjøpe de gamle spillene fra digitale tjenester, så du kunne bare kjøpe denne nye remake om du ville skaffe deg de gamle spillene. Noe som ble sett på som en måte å tvinge fans til å kjøpe disse nye versjonene av de gamle spillene. Dette skapte jo såklart bråk uten like. 

Personlig, så liker jeg slike remakes og remaster når det er gjort bra. Jeg elsker gamle spill og liker at jeg kan få spille disse på nye konsoller og pcer, gjerne med oppdatert grafikk, gjort noen oppdateringer på gameplay konvensjoner som gjør livet lettere og kanskje får alle tilleggspakker og DLC'er samlet. Og kanskje noe nytt innhold som passer inn i original spillet. Jeg liker tilgjengeligheten av gamle klassikere og jeg er alltid overrasket hvordan unge spillere, som aldri spilte disse spillene når det kom ut, fordi de ikke var født, faktisk gleder seg til slike remakes, fordi endelig kan de få testet spillene de har hørt så mye. Men det er et minefelt å gjøre dette for spillskapere, fordi det ofte er knyttet mye følelser til å gi ut igjen slike gamle spill. Og om det ikke blir gjort på en god måte, så kan man få mye kjeft. Jeg tipper vi kommer til å se mer av dette i spillbransjen og jeg er ganske sikker på at noen av disse remakes og remaster kommer til å skape sinna fans av originalene.   

Fy faen, traileren til Ghost in the Shell live action ser utrolig ut!

Anime filmen Ghost in the Shell gjorde et utslettelig inntrykk på meg når jeg så den som ungdom i 1995. Jeg var stor sci fi fan og elsket cyberpunk. Og Ghost in the shell viste meg en verden som bare Blade Runner hadde vist meg. Jeg har registret at Hollywood skulle lage en spillefilm basert på anime filmen men jeg har ikke brydd meg. Før idag!

Anime filmen  Ghost in the Shell fra 1995 er en moderne klassiker. Den har blitt en kult film og kulturelt referansepunkt blant mange filmskapere har blitt inspirert av filmen som Wachowski brødrene og James Cameron. Filmen hadde alt i følge mine øyner. En bra historie, en ikonisk hovedkarakter, bra musikk, utrolig kinematografi, bra animasjoner, set-design utenom det vanlig. Hele filmen var et filmatisk knyttneveslag som fikk meg til drømme og fantasere om en framtid jeg både elsket og fryktet.   

Så når live action remake blei annonsert, så tok jeg imot nyheten med et skuldertrekk. Det eksisterer etter min mening ikke en eneste bra anime remake. Animasjonsfilm gir muligheter som ingen live action film kan realisere. En viktig del av anime film, er dens tegnede estetikk. Japans kultur ligger i hver strek og animasjon, noe jeg føler vil forsvinne når man filmer det samme universitet. Det er ikke nødvendigvis at det blir så dårlig, det bare blir ikke det samme.

Så jeg har ikke fulgt helt med på alle nyhetene rundt filmen. Jeg har registret at filmen har fått kritikk fordi den har Scarlet Johansen i hovedrollen, når animefilmen har en asiatisk hovedkarakter. Altså mange mener at det er eksempel på "whitewashing", at man skriver om/caster en rolle som har en bestemt etnisitet til å bli å få en hvit skuespiller. Personlig synes jeg ofte at Hollywood filmer er dårlig på caste skuespillere som ikke er hvite i en rolle som historien/universet helt klart krever en person som har en bestemt etnisitet (eller de gjør dette på remakes). Men når det kom til Ghost in the Shell, så syntes jeg det ikke var en big deal. Fordi hovedrollen er en robot og hele historien foregår i en multikulturell verden hvor rase, kyberteknikk, mote, kultur osv har smeltet sammen. Altså rase og kultur har ingen utpreget verdi eller signaleffekt i denne verden, ei heller i historien. Det er jo et av trekkene med cyberpunken, at globalisering har smeltet alt sammen og alle er rotløse, uten noe faste kulturelle eller rasemessige røtter. Pluss, jeg tenkte at filmen uansett bare kom til suge, så jeg gav faen.

Men så blei traileren sluppet idag. Og fy faen, gjett om jeg er nå gira på se filmen. Du kan se traileren her eller under.

Jeg blei satt ut hvor bra filmen ser ut. Her snakker jeg om estetikken på alle nivåer. Den minner meg om animefilmens estetikk. Jeg må innrømme at jeg driter litt i historien, fordi for meg var det å se originale Ghost in the shell primært en audiovisuelle opplevelse som boret seg inn i min psyke. Den gave meg sanseinntrykk som aldri forsvant. Slik trailer ser ut, så kan jeg kanskje oppleve universet til Ghost in the Shell nå i en virkelig setting, ikke bare i en tegnet versjon.

Jeg ser veldig sjelden fram til å se nye filmer, på samme måte som før men den nye traileren til Ghost in the Shell traff virkelige en nerve og jeg er nå gira som faen.