Mike Fahey er død

Denne uka døde Mike Fahey. Han var en kjent dataspill anmelder som jobbet for Kotaku. Han var en av de få kjente spillkritikerne som de fleste likte og skrev gode omtaler og anmeldelser.  

Personlig likte jeg å lese alt han gjorde men jeg var særlig glad i hans Snacktaku spalte, hvor han anmeldte rare snacks. Mike opererte i et farvann som de siste 5-6 årene har blitt gjenstand for mye debatt og kontroverser, nemlig dataspill og dataspilljournalistikk. Selv de mest sinnagærne kritikerne av Kotaku, kulturkrigerne og trollene greide ikke å hate Mike. Han var en av de få som jeg følte nesten alle var enig var en bra fyr.  

Mike var en kjent og kjær i spillbransjen og du finner mange hyllester av han både på Kotaku her, andre spillnettsteder Polygon, Gameindustry og Eurogamer. Mike hadde slitet med helseproblemer siste årene, som gjorde at han ble lam og han publiserte mye mindre enn i sin glanstid. Det er uansett trist når noen dør, særlig den person har gitt mye glede og underholdning gjennom sin jobb. 

Big box pc-spill er både samleobjekter og nostalgi trip

Idag kjøper nesten alle sine dataspill til pc digitalt men for over 30 år siden, så kjøpte man de fysisk og noen pc spill kom i det man kalte "big box" format. Et format som ikke nødvendigvis var så veldig plassbesparende men var rimelig kult.

Fysisk pc spill fikk man ofte i to varianter. "Big box" formatet kom på slutten av 1980-tallet. Det var ingen standard mål på pappeskene spillene kom i. Ofte var det en grunn til å ha en stor pappeske. Enten var det en stor manual eller mange disketter. Man trengte plassen! Men det var også meningen av selve boksens design skulle tiltrekke oppmerksomhet. Problemet var at det tok mye plass i hyllene. Derfor kom etterhvert pc spill i  det man kalt " jewel cases". Det er rett og slett et cd-cover. Lite og hendig format. Som sakte men sikkert tok livet av "big box" formatet 

Som du sikkert ser på bildene, så har jeg (nesten) alle mine gamle pc spill som bruker "big box" formatet. Det gir meg en god nostalgi følelse og ta fram disse spillene, se på coveret og ta fram manualene. De er også sikkerlig fine utstillingsobjekter. Men så var det med plassene da. Disse spillene tar mye plass! Så derfor er de fleste lagret i en kjeller i mitt barndomshjem i en skuff. 

Disse store eskene har jo såklart blitt samleobjekter. Gamle nerder som meg, savner disse gamle, store eskene og mange av oss har kastet disse når vi var unge får å plass i hylla eller bare kastet disse når vi har flyttet. Jeg mener, nesten alle disse pc spillene kan man få kjøpt digitalt og mange er lagret på et format som ingen har lengre. Jeg mener, hvem har en diskettstasjon i sin pc lengre? Nå er ikke "big box" pc spill vært mye men er spillet sjeldent eller populært, så kan du kanskje få den samme summen som du betalte for spillet 30 år siden eller litt mer. 

Jeg kjøpte 2 "big boxs" pc spille fra Finn, fordi begge spillene har nostalgi verdi for meg. Ene hadde særlig betydning siden en vitenskapelig artikkel jeg skrev var sentret rundt det pcspillet Requiem: Avenging angle. Jeg bare måtte ha esken i min samling, så jeg kan stille ut både esken sammen med artikkelen. Men jeg kommer nok aldri å samle på disse boksene, fordi det tar plass. Selv om jeg veldig gjerne ville ha alle Doom versjonene, men de koster alt for mye!

Norsk spillbransje har et problem som ingen vil snakke om

Den norske spillbransjen har vært i vekst i mange år. Men bransjen har alltid slitt med spørsmålet hvorfor bransjen ikke er like stor som våre nordiske naboer.

Finland, Sverige og Danmark har en mye større spillbransje enn Norge. Det er mange flere ansatte, flere penger inntjent og mange flere store, populære spilltitler. Her snakker vi om enorm forskjell. Norske medier har flere ganger omtalt denne utfordringen blant annet her, her, her og her, En gjenganger fra bransjen selv er blant annet at man trenger mer støtte fra staten og norske investorer. Altså man får ikke til  noe merkbart vekst fordi man ikke får mer penger inn til firmaene, så det er vanskelig å satse og vokse. Dette er et budskap norske spillfirmaer liker å gjenta i aviser, tv intervju, radio og foredrag. Åse Kringstad i Virke sier blant annet i en nrk artikkel i 2021 at "Etterspørselen og potensialet i dataspill er stort, men norsk spillbransje trenger både mer hjelp fra staten, og at norske investorer får øynene opp for spill, sier Kringstad." Eller som spillutvikler Erik Hoftun blir sitert på i Kulturplot artikkelen "Norge er på riktig vei, mener Hoftun. Men det har gått sakte. Han savner spesielt norsk investorvilje, og sier at pengene ofte sitter langt inne. Han synes det er talende at de får en amerikansk investor før en norsk en"

Jeg kunne lenket til mange saker hvor spillbransjen i Norge gjentar de samme poengene. Det virker som om bransjen er enige om hva slags punkter de skal pushe i media. Norsk spillbransje er ikke stor, alle kjenner alle og bransjen er generelt god til å støtte hverandre, og den er også ganske homogen. Det er vanskelig å påpeke andre årsaker enn det som er den rådende oppfattingene. Bransjen samles hvert år på Spillkonventet og Konsoll og det er mye av de samme oppfattingene og virkelighetsforståelsene som blir reprodusert.

Så hvorfor vokser ikke norsk spillbransje og er like stor som våre naboer? Som Finansavisen påpeker: "De nordiske landene stilte helt likt. Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island hadde alle ett sentralt dataspillselskap. Men bransjene i de ulike landene utviklet seg veldig forskjellig."

Jeg vil påstå at det er en ting som har hindret norsk spillbransje i mange år og det er at man ikke lager dataspill som har en stor kommersiell appell som våre naboer. Det hjelper ikke å få mer støtte av staten eller få investorer, når man ikke greier å lage dataspill som selger! Dette er elefanten i rommet, som ingen vil snakke om, ikke i medier, på NFI, konferanser eller foredrag.

La meg forklare litt. Jeg sier ikke at norsk spillbransje lager dårlige dataspill. Tvert imot så vinner norske spill internasjonale priser, får gode omtaler og blir omtalt i internasjonal spillpresse. Men kunstnerisk kvalitet og anmelderhyllest betyr ikke at spillene blir kommersielle suksesser. Norsk spillbransje har særlig de 10 siste årene laget dataspill som er smale, kunstneriske, sære og personlige. Det er ikke spill som er ment for å selge i bøtter og spann eller lage nye populære titler som kan bli en merkevare. Norsk spillbransje har omfavnet indiespill merkelappen, med alle fordeler og bakdeler. Man lager personlige spill med kunstneriske kvaliteter. Spill som får gode omtaler og prisdryss, men som aldri blir kommersielle suksesser eller skaper kulturelle ikoner som Agent 47, Max Payne, Angry Birds, Battlefield eller Candy Crush.

Norsk spillbransje er rett og slett dårlig på å lage kommersielle dataspill med stor appell til en brukermasse. Å tenke kommersielt kan bli av noen sett på som skittent, overfladisk, konsumeristisk og lavkulturelt. Jeg har undervist og forsket på dataspill i snart 14 år og jeg har nesten aldri truffet en norsk spillutvikler eller spillstudent som ønsker å lage kommersielle dataspill. Joa, de ønsker jo økonomisk suksess, men det er gjennom å lage sine kunstneriske, sære og smale dataspill. Norske spillfirmaer som lager dataspill med kommersielle ambisjoner finnes, men utvikler disse med så dårlig design med tanke på å treffe et publikum eller skape interessante salgspunkter, at det havarer med en gang det blir sluppet.

Jeg har stått mange ganger på sidelinjen som forsker og sett norske spillselskaper, som består av flink folk, folk jeg kjenner, som lager det ene dataspill etter det andre som aldri vil treffe et publikum og er dømt fra starten av til å ikke bli en kommersiell suksess. Når man aldri greier å selge mange kopier av sitt dataspill, så får man ikke inn penger som gjør at man kan vokse og satse. Så man søker om støtte fra staten, som igjen gir støtte til smale og kunstneriske spill, som aldri kommer til å tjene penger. Slik fortsetter det. Og norske spillfirmaer forblir små, tjener ikke penger og kan ikke vokse. Å være norsk spillutvikler idag, utenom noen få eksempler, betyr at du tjener veldig lite penger.
                          
Et godt eksempel er spillet Dwarfheim av Pineleaf Studios som kom ut i 2021. Det er et godt og trist eksempel på norsk spillbransje som mangler kommersiell tankegang. Spillet er et klassisk indiespill. Det er designet av noen få ildsjeler som har laget et spill etter sine ønsker. Det er et RTS spill, altså et sanntids strategispill hvor tre personer spiller sammen på et lag med forskjellige roller. Her må en spiller bygger base, mens de andre graver etter ressurser og styrer hæren. Spillkonseptet er smalt, har liten kommersiell appell, er i en sjanger med få spiller og ambisjonene er alt for store i forhold til ressursene og talentet selskapet har. Daglig leder Hans-Andreas Kleven sier i en NRK sak: "Det er altfor lite lagbaserte spill innenfor strategi-sjangeren i dag. Vi ønsker å fylle dette tomrommet med et spill som virkelig lar deg føle at du spiller på lag." Den umiddelbare tanken når man tester spillet, er at det er en grunn til at det finnes få slike spill fordi det finne ikke et marked for dette. Jeg tipper det har blitt gjort minimalt med markedsundersøkelser om det virkelig var et marked for den type spill (noe norske spillfirmaer ikke gjør eller gjør dårlig). Noe man dessverre så i salgstallene og brukeromtalene av spillet når det kom ut. Pineleaf Studios gikk konkurs bare 4 måneder etter det slapp spillet i 2021. Det er ikke meningen å henge ut folkene i Pineleaf Studios. Det må være vondt å jobbe så mange år med å lage et dataspill, som ikke selger. Jeg har stått tett på flere andre selskaper som har jobbet i mange år, med lite penger, for å lage spillet de virkelig ønsker! Men om dataspillet man lager har et publikum og har kvaliteter som gjør at man kan lage nye dataspill basert på åndsverket, er det lite kunnskap eller interesse for . Og det er vondt å se at norske dataspill ikke selger og at folkene som jobber i bransjen får dårlig betalt og man kommer ikke noen vei.

Det hjelper lite å klage på mangel på norske investorer, fordi man lager rett og slett ikke dataspill som skaper tiltro når det kommer til evnen til å nå et stort publikum og tjene penger. Fordi det er det investorer er på jakt etter. Produkter man kan investere i som gir en avkastning. Og der har norsk spillbransje en lang vei å gå. Når jeg får spørsmål om det er lurt å satse penger på norske spillfirmaer, så må jeg si nei. 

Nå er det såklart noen eksempler på firmaer som har hatt kommersiell suksess og tankegang i Norge. Funcom er et godt eksempel på et firma som alltid har tenkt kommersielt, selv om de ikke alltid har hatt suksess med sine dataspill. Faktisk var de på kanten av konkurs, før Conan Exiles reddet de fra randen og ble kjøpt opp av Tencent. Men det virker som om Funcom sine kommersielle kunnskaper i liten grad har påvirket underskogen av små og mellomstore spillselskaper.

En av grunnene til at det har blitt sånn i norsk spillbransje, er framvekst av indiespill. Når norsk spillbransje startet å vokse mer på slutten av 2000-tallet, var indiespill i vekst internasjonalt. Norske spillfirmaer var i stor grad små og den økonomiske modellen som indiespill tilbød passet. Spillbransjen selv dyrket dette imaget, at de lagde kunstneriske, personlig og spennende spill, som var noe annet enn de øvrige kommersielle spillbransjen internasjonalt. I et intervju sa blant annet Krillbite "– Vi ønsker å lage spill som ikke finnes fra før og komme med nye og rare eksperimenter. Vi ønsker ikke å binde oss for mye til konvensjoner innen spill#. Norsk spillbransje var "den norske indiescenen" eller "rammet av indiefeber".

De siste 10 årene har det ikke blitt bygget noen bransjekultur rundt det å lage kommersielle dataspill. Det er bare noen veldig få utviklere som har sagt at de har kommersielle ambisjoner utenom Funcom. Ønsket er ikke å jage markedstrendene eller de store hitene. Ikke misforstå, folk vil jo tjene penger men det virker som drivkraften er først og fremst å lage noe unik og kunstnerisk. Og det er ikke noe galt i det. Det er helt fair at norsk spillbransje har dette fokuset og at folkene som jobber der, vil lage smale spill som Mosaic, ikke Candy Crush. Men da kan man ikke bli overrasket over at investorer ikke kommer med penger og at bransjen ikke vokser. Fordi man trenger utviklere som lager dataspill fra bunnen av med et fokus på om det er et marked for produktet og at man skal selge.  Og historisk sett skjer det ikke gjennom smale ideer som ikke en kjeft har gjort noen markedsundersøkelser rundt.

Det norsk spillbransje trenger, er flere utviklere som har ambisjoner og vilje til å lage konsepter som treffer et stort spillsegment, som man kan bygge nye titler videre på. Man må slutte å lage personlige dataspill som utviklerne aldri har tenkt på om det er noen som vil ha. Så lenge norsk spillbransje ikke tør å snakke om at de ikke vil eller greier å lage dataspill som er kommersielle, så vil bransjen aldri vokse til de høyder som våre naboer har greid. Ei heller vil det komme noe investor-penger. 

Jeg er dataspill nerd og bryr meg ikke om e-sport

E-sport er det store nye innen dataspill. For å være helt ærlig har det vært stort en stund. Marked og interessen er stigende. Det er estimert at i 2021 kommer marked globalt til å være på 1,5 milliarder dollar. Det er også estimert at i 2019 kommer 427 millioner mennesker på verdensbasis til å se på e-sport. Det satses på e-sport i Norge også. Gamer.no satser og blant annet TV2. Nrk har også gjort noen forsøk. Jeg som elsker dataspill burde man kanskje tro var en stor fan av e-sport men det er jeg ikke.

Før jeg går videre, la meg understreke, jeg synes e-sport er bra og fint. Jeg har ikke noe problem med å se på e-sport som idrett eller at folk ser på det eller bedriver det. Tvertimot.Så jeg skriver ikke denne posten for å gjøre narr av e-sport eller folk som liker det. Jeg lurer heller på hvorfor jeg, som er en hardcore dataspillnerd, ikke liker å se på e-sport. Jeg har jo allerede skrevet at jeg ikke ser på streaming av dataspill. Jeg forstår ikke appellen med lets play eller Twitch . Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke liker å se på e-sport? Eller er det andre grunner?

Jeg har aldri likt å se på sport. Om det er fotball, langrenn eller noen annen form for sport/idrett. Ikke på tv eller i levende form på en tribune. Det gjør meg ikke noe, jeg kan fint se langrenn på tv med familien eller bli med noen venner på fotball på Ullevål. Men da er det fordi jeg vil være sosial, ikke fordi jeg synes det er spennende. Da er kanskje ikke så rart jeg ikke finnet e-sport noe morsomt heller. Jeg liker ofte spillene det spilles e-sport i. Har spilt/spiller mange av de populære e-sport spillene, så jeg kjenner spillene godt. Jeg liker også kvalitetene på mange av produksjonene og det redaksjonelle innholdet også. Det er proft laget, flotte kommentarer, intervjuer og gir gode innsikt i det som skjer. Det er som bra sportsdekning generelt. Men jeg greier ikke engasjere meg eller se på i lengden. Jeg prøver å se en kamp med PUBG, Overwatch CSGO eller StarCraft 2 men går lei og slår av. E-sport nyheter interesser meg også i ræva. Så hvorfor er det ikke for meg?

Siden jeg ikke liker å se og lese om sport, så er det kanskje ikke så rart jeg ikke liker e-sport. Bare fordi jeg tilfeldigvis spiller mye dataspill, så betyr det ikke at jeg liker sports- og idrettsdelen av dataspill. Jeg tipper de fleste som ser mye fotball, ikke spiller fotball nesten hver dag. Altså folk ser sport, ikke fordi de utøver sporten men fordi liker konkurransen, spenningen og dekningen av det som skjer. Når jeg ikke synes slikt er noe spennende i utgangspunktet, så hjelper det ikke om det er CSGO eller langrenn det omhandler. Jeg tipper det er mange nerder som er som meg. Som ikke bryr seg om sport, om det er e-sport eller tradisjonell sport. Altså det er ikke slik at dataspillnerder bare har gått å ventet på at en sportsdekning av dataspill, for å bli ihuga konsumenter av e-sportsinnhold. Bryr du deg ikke ikke om sport generelt, så kommer du ikke til bry deg om e-sport selv om du er en storspiller av dataspill. Eller er det bare meg dette gjelder? Tallene for folk som ser e-sport øker jo bare for hvert år virker det som (om man tror på alle tallene og hypen). Hvor kommer disse folkene fra? Er det normale mennesker som ser sport, som også får øyene opp for e-sport eller kommer alt fra spillere av dataspill?

Som sagt, det er ikke fordi jeg synes e-sport er idiotisk eller dårlig dekket, at jeg ikke ser på e-sport. Jeg bare liker ikke å se på sport generelt. Jeg vil heller spille enn å se på. Men jeg har fått mange spørsmål fra folk, at siden jeg liker dataspill og jobber med det, så liker jeg vel e-sport. Da har jeg alltid sagt nei. I det siste har jeg startet å si, jeg liker jo ikke å se på sport generelt, så hvorfor skulle jeg like å følge med på e-sport? Er det jeg som er sær? Liker alle som spiller dataspill e-sport? Og kanskje lurt å huske at selv om e-sport vokser, så er det mye hype også som Erik Fossum så fint påpeker i en artikkel.     

Nei, jeg vil ikke bruke den forpulte håndkontrollen din!

Jeg spiller primært dataspill på pc selv om jeg har mange konsoller og bærbare spillenheter. Fordi det er enkelt, mangfoldet stort og jeg kan bruke tastatur og mus. Derfor blir jeg alltid forbannet når dataspill prøver å tvinge meg til å spille med en kontroller når jeg spiller på pc.

Jeg vokste opp med konsoller, med joystick og gamepad. Jeg hadde Atari og Commandore 64 hvor joystick var det man styrte med. Har du jokket en Atari 2600 joystick, så veit du at det ikke er beste måte å styre med i et dataspill. Endel av meg savner den gode gamle joysticken men heldigvis har jeg gamle konsoller jeg kan kose meg med når jeg har det behovet.

Så fikk jeg SNES og blei introdusert til gamepad og d-pad. Og jeg elsket det! Det var mye bedre enn joystick! Jeg var fornøyd. Men så startet jeg å spille på pc og oppdaget mus og tastatur. Og opplevde en presisjon med musen jeg ikke hadde hatt før! Mus og tastatur passer perfekt til de fleste dataspillsjanger og særlig til FPS og RTS. Jeg så meg aldri tilbake.

Men på grunn av dårlige porting av konsollspill til pc, så er det stadig flere og flere spill på steam som maser om at jeg burde bruke en håndkontroll og da blir jeg forbannet! Det er helt greit at spillskaperne mener at en håndkontroll passer best til å spille deres spill. Det er opp til skaperen hva de synes er best og hva de har designet spill tilknyttet interaktivitet og kontroll. Men slutt å mas om at min spillopplevelse blir dårligere. Ofte føler jeg at maset om håndkontroll er bare fordi spillskaperne ikke har giddet å  gjøre en jobb med å passe kontrollskjemaet over til mus og tastatur. Mange spill på datamaskinen er bare dårlighåndverk når det kommer til overføring til pcformatet og her kommer ofte maset om kontrollenhet inn.

Nå har jeg kjøpt blant annet 2 håndkontrollere til pc min, men det er litt fordi jeg vil spille gamle retrospill og fordi de ser tøffe ut. Jeg sikler også på Steam Controller men det er mer fordi jeg vil ha den og teste den ut.

Men jeg er lei av maset fra pcspill om kontroller. Pcspill spiller man med mus og tastatur. Slutt å prøv å tving meg til å spille med håndkontroll. Jeg vil ikke bruke den kjønnsløse xbox kontrolleren. Gi faen å mas om det!

Jeg kjøper aldri Season Pass og det burde du heller ikke gjøre

Jeg liker Star Wars. Og jeg likte det jeg fikk testet i Beta av Star Wars Battlefront som EA slapp for noen uker siden. Men jeg har kjøpt spillet idag fordi det var 33% billigere og kommer hvertfall ikke til å kjøpe Season Pass til spillet. La meg forklare hva jeg mener.

Når man lager et dataspill, så skal man selge kopier og tjener penger. Dataspill er en bransje som skal ha penger av deg som forburker. Gjerne mest mulig. Dataspillbransjen er ikke verre enn andre bransjer men ofte så prøver man å gjemme vekk dette faktum gjennom å fokusere på glede, hype og at dataspill er gøy og ofte drevet av entusiasme til mediet av de som lager spill. Men dataspill skal tjene penger og bransjen har de siste årene startet med mange forskjellige måter for å få folk til bruke penger på dataspill. Man kjøper ikke lengre bare et dataspill og så spiller det. Man har mange andre måte å tjene penger på lenge ette man har kjøpt det. Man har Free 2 play, mikrotransaksjoner, DLC og forhåndskjøp. Alt dette er forsøk på få spillere til å betale mer enn det man normalt hadde gjort gjennom å bare kjøpe spillet. Et slik forsøk på få mer penger ut av spillere er Season Pass.

Greia er at store spill som blir sluppet idag blir også sluppet med Season Pass. Det betyr at du kan velge å kjøpe spillet OG alle DLC som spillskaperne lover de skal slippe. DLC betyr Dowloadable Content. Altså alt tilleggsmaterialet som selskapet kommer til å gi ut til hovedspillet etter det er sluppet. Slik at man skal få nye kart, moduser og innhold som man kan leke med. Høres kanskje ikke så dumt ut. I praksis betyr det at du betaler for 2 spill. Du betaler 499 kr for spill og så 499 kr for Season Pass, som gir deg tilgang til alt som blir sluppet til spillet senere, ofte gjennom et år.

Dette er ikke så dumt tenker du, fordi du ser for deg at du kommer til å spille akkurat dette spillet mye og kommer til å kjøpe ekstra innholdet uansett. Men saken er at du ofte ikke veit hva et season pass inneholder av kvalitet eller mengde før du kjøpet det. Spill som Star Wars Battlefront eller BF4 er ofte ikke så veldig detaljerte hva de skal slippe etter spillet er ute. Så du kjøper egentlig i blinde. Og kanskje så får mange inntrykk av endel av innholdet du blir pushet på gjennom et Season Pass egentlig burde fulgt med i hovedspillet. Altså spillskaperen har tatt ut innhold av hovedspillet og prøver å pushe det på deg for å tjene mer penger. Følelsen av bli lurt er med andre ord stor og kjøpe Season Pass oppfordre til dårlig oppførsel fra selskapets side. Anmeldelser av Star Wars Battlefront peker på at spillet føles noe tomt, at Season Pass kommer til å tilføre spillet mer dybde enn det som finnes nå. Så man anbefaler at man venter 1 år for man kjøper det, slik at man får med alt innholdet og betaler lavere!

Jeg har ikke noe imot DLC. Jeg kjøper nedlastbare ting til fullprisspill jeg har kjøpt. Men jeg gjør det bare etter det er sluppet, etter jeg har sett hva det inneholder, hvordan anmeldere omtaler det og om det har noe jeg vil ha eller jeg føler burde vært i hovedspillet fra starten av. Jeg har spilt BF4 mye men ikke kjøpt noe av DLCene som var i Season Pass. Ei heller kjøpte jeg Season Pass når EA hadde senket prisen til 179 på Black Friday. Pushingen av Season Pass når spillet blir sluppet er noe jeg ikke synes noe om. Det tvinger folk til å kjøpe noe man ikke veit hva er, helt i starten for å få flere goder. Det deler også burkerbasen i online spill. Du har folk som spillet hovedspillet og så har du de som har kjøpt alt.Slik at det blir mindre folk å spille med og verre å finne server.

Det er mange som er kritisk til denne praksisen, du kan lese en her. Her blir det påpekt at hovedspillet i Star Wars Battlefront er for tynt og innholdet man lover gjennom Season Pass burde ha vært med i spillet fra starten av. Jeg skal spille Battlefront i kveld mens jeg varmer opp til filmen men jeg kommer nok til å ha en dårlig smak i munnen. Og jeg kommer ikke til å kjøpe noe Season Pass.

Digitale liv - Hva er spesielt med Spill? på Fritt ord

Jeg kom nettopp fra et arrangement i kveld som Fritt Ord holdt om dataspill og det var overraskende bra.

Det heit Digitale - Hva er spesielt med Spill? Det var en paneldebatt med bra deltakere med forskjellige bakgrunner. Du kan lese mer om disse på facebook siden som du finner her. Målet med arrangement var å diskutere hvorfor og hvordan dataspill blir debattert og omtalt i norsk offentlighet. Et stor tema men som fikk en spesielle vinkling rett noen dager før på grunn av nyheten om at LevelUp på VG.no blir lagt ned og Dagbladet Pressfire kanskje blir også lagt ned. Plutselig var spilljournalistikken i flere av de store norske mediehusene nesten vekk. Så dette preget diskusjonene i panelet men også spørsmål fra salen.

Arrangementet var på Fritt Ord sine lokaler og det var litt rart å sitte i disse lokalene og høre på debatten. Fritt ord er kanskje noe man forbinder mer med ytringsfrihet, bøker, presse og kulturkjendiser. Ikke dataspill. Men som leder Knut Olav Åmås påpekte i sin innledning, så er dataspill ikke lengre noe smalt kulturuttrykk. Det er noe all gjøre og det kan formidle så mye, at det er noe Fritt Ord skal satse mer på. Så forvent flere slike ting fra Fritt Ord i framtiden. Noe som jeg personlig synes er bra. Og det var full sal, så det er helt tydelig at mange er opptatt av dette.

Diskusjonen blant panelet var god, innsiktsfull og høflig. Her blei tung ting som etikk, Gamergate, feminisme, nisjepreg, e-sport, norsk spilljournalistikk og gamle dataspill diskutert uten at noen fikk anfall. Alle var høffelige, lyttende og kom med sine perspektiv. Det var deilig å bli minnet på at man kan snakke om heavy ting uten at ting blir usaklig, personlige og skyttergravpreget. Diskusjoner er best i levende liv spør du meg.

Så hva sitter jeg igjen etter Fritt Ord sitt arrangement? Vel, mange ting. For det første så synes jeg det er et stort problem at norske spilljournalister forsvinner. Spillmediet trenger journalister som kan skrive kritisk og uavhengig om spill, komme med anmeldelser men også dypere analysere på norsk. Jeg mener at dataspill er alt for seriøst og stort til å bli overlatt til bloggere og youtubere. Det blir for navlebeskuende og overfladisk. Her er det liten reel kunnskap om dataspill som medium. Man mangler analytisk innsikt og forståelse. Det er lite utdanning og kunnskap. Særlig det å jobbe fram spillkritikker er i mine øyner viktig, for at man kan få bedre og mer modne spill men også hvordan vi snakker om spill.

Men det slo meg også at jeg tror mange av de som var i salen representere et problem dataspill opplever. Mange stilte spørsmål rundt hvorfor dataspill ikke blei sett på som kultur, hvorfor ingen tør å si at de spiller, at det ikke er akseptert for at man spiller osv. Da satt jeg og tenkte hvilken virkelighet disse primært mannlige 20 åringen lever i. Fordi det er ikke min virkelighet som spiller og spillforsker. Ei heller tror jeg det er virkeligheten for vanlige folk. Det er lenge siden dataspill har blitt mainstream. Dataspill er NOE alle gjør idag. Medietilsynets undersøkelse Barn og Medier fra 2014 kom med tall som viser at 94 prosent av alle barn i alderen 9 til 16 år at de spiller dataspill på fritiden. Nesten alle gutter (98 prosent) spiller, men også svært mange jenter (90 prosent) oppgir at de spiller dataspill på fritiden. 

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antallet kvinnelige spillere i aldersgruppen 16–79 år har økt fra 27 prosent i 2007 til 44 prosent i 2013. Til sammenligning spiller 50 prosent av mennene i samme aldersgruppe dataspill i løpet av en uke. 47% av alle i aldersgruppen 16-79 år bruker spill i løpet av uke i 2013. Vi bruker også mye mer tid på dataspill i denne aldersgruppen. I 2007 så brukte man 1,3 timer. I 2013 så brukt man 6 timer. Dataspillmelding fra Kulturdepartementet kom i 2008 og slo fast at dataspill er kultur, som staten skal satse på, noe de også har gjort med spillstøtte.   

Jeg kunne vist til mye mer statistisk rundt hvem som spiller og hvor mye. Hvor mye penger dataspillbransjen tjener hvert år. Hint: Det er anslått at spillbransjen vil globalt tjente 111 billioner dollar i 2015. Det hadde de ikke gjort om ikke dataspill hadde slått gjennom på alle samfunnslag og land. Spill er ikke nisje lengre og jeg blei forbauset når jeg hører 21 åringer kommer med slike uttalelser, når det har skjedd så mye og skjer mye rundt dataspill. Kanskje her er et av problemene med dataspill, nemlig at folk som er lidenskapelige opptatt av spill egentlig ikke vil at dataspill skal bli allemannseie. Det er mye kulere om det er noe som bare noen få gjøre. Noe som er vårt, som ingen forstår, slik at vi kan ha det for oss selv. Derfor får man slike Gamegate reaksjoner som vi har hatt nå. Slik reaksjonære reaksjoner, som prøver å si at dataspill er bare noe jeg skal holde på med. Som når du var fan av et sært band som plutselig blei stort over natten og alle likte det. Du ville mye heller at banden skulle være smal og sært som bare du likte. Men det er for seint for slik. Dataspill er for lengt blitt noe alle gjør. Candy Crush hadde i 2014 over 93 millioner daglige brukere. Noe som gjør at spill som GT5 og Fallout4 blir små indiespill i sammenligning. Det er som hardcore gamere ikke har fått med seg at alle sitter og spiller på mobiltelefonen sin på bussen. 

Som dere forstår, så var det et bra arrangement, siden det fikk meg til å tenke rundt utfordring tilknyttet dataspill. Jeg håper vi får mer norsk spilljournalistikk men også mer spillkritikk, som tør å bringe perspektiv og tanker til dataspill, ikke bare anmeldelser. Jeg vill ha litt Montages.no, men bare for spill. Pluss jeg tror vi trenger et nytt ord for folk som er opptatt av spill og vil virkelige analysere og diskutere mediet, ikke bare være spillbuff eller fanboy. I film så snakker man om cinephile eller cineaste. Spill trenger noe slikt, kanskje ludophile eller ludoeaste? 

Åh ja, Fritt Ord arrangere også en konkurranse kalt Digitale liv - Nye ord om dataspill. Sjekk det ut her. 

Mr. Toffee i Candy Crush er pedo!

Alle har hørt om Candy Crush og alle har spilt det. Det er et free 2 play spill som rir verden som en mare. Men jeg har avslørt at Candy Crush har en ond agenda og det er sjokkerende at ingen har tenkt på det før. 

At Candy Crush er et ondt spill har verden vist lenge. Spillet suger opp din tid og penger. Plager vennene din og gjør at mobilen din går tom for batteri. Bare se på disse videoene her og her om du trenger info. Eller se de under.


Men for noen dager siden så blei nyheten om at Activision kjøper opp King Digital, firmaet som lager Candy Crush sluppet. King blei kjøpt opp for hele 50 milliarder norske kroner. Det er mye penger. Du kan lese mer her.

Men jeg har reagert på at Candy Crush fronter et mer forstyrrende agenda enn bare å stjele din tid, penger og ødelegge produktivitet til mennesker verden over. Har ingen lagt merke til hvordan Candy Crush helt åpenbart har et positivt syn på pedofili?

Historien i Candy Crush er at du styrer en liten pike med navnet Tiffi. Hun skal hjelpe forskjellige innbyggere i Candy Kingdom som har ulike problemer. Med seg har hun sin stalker/overgriper kalt Mr Toffee. Han føler etter Tiffi og gjør gud veit hva med henne. Mr. Toffee er så suspekt at alle varsellamper burde gå av på en gang. For det første er han kled som en sirkusdirektør uten å ha et sirkus. Han har suspekt hårvekst, sikkert for å lokke barna til å ta på det. Fyren bruker monokkel, noe ingen bruker idag. Det er sikkert en form for Google Glass teknologi, så han ta overgrisbilder uten at barna merker det.  

Ikke minst driver Mr. Toffee som helt klart ikke er Tiffis verge, å tar henne med rundt på turer uten lov. Her snakker vi om at barn lærer at det er greit å bli med fremmede menn som er kledd i kostymer og lover barn eventyr og godteri! Candy Crush helt åpenbart driver med samfunnsnedbrytende propaganda! Ikke nok med at spillet er avhengighetsskapende men det driver å stønner og sukker til de som spiller som Delicouse og Sweet. Se for deg Mr. Toffee står og sier slike ting til unger mens han lover de godteri og en tur bak treet i skogen! Tilfelle du forsatt ikke har forstått poenget mitt så se bildet under!

Candy Crush har helt en pedofil tematikk som handler om gamle menn i suspekte kostymer som tar små piker ut på turstier med løfte om godteri og opplevelser. Her må Tiffi hele tiden hjelpe andre suspekte karakter som Mr. Toffee introdusere henne til. Jeg mener, kom igjen. Hun møter en rosa drage som bader i "brus". Brus som tilfeldig vis ser ut som urin! Jeg mener, er det bare jeg som ser symbolikken her? Mr. Toffee horer ut Tiffi til sine syke pedovenner! Hvorfor er det ingen som reagere på dette?

Jeg håper folk tar dette onde budskapet inn over seg som Candy Crush pusher og spillet noe annet isteden.

Dataspill som en vits

Dataspill er så mangt. Det er underholdning, det er gøy, det er alvor, det er politisk og det er rart. Men i det siste så føler jeg at dataspill også har fungert som en vits!

Dataspill er et flott medium du kan gjøre masse kreativt med. Humor har alltid vært en del av dataspill og de historiene som blir fortalt i spillene. Men i det siste har jeg sett trenden av dataspill som har vært laget fra bunnen av som en punchline i en vits. Hele spillet er en vits, som man har laget spillet rundt får å enten bevise sitt humoristiske poeng eller få fram (en slags) satire.

Har du hørt om Shower with your dad Simulator 2015? Eller Goat Simulator? Eller Surgeon Simluator? I am Bread? Octodad? Max Gentleman? Det som kjennetegner disse spillene er at gameplay, konseptet og utførelsen føles som en vits. Spill som er så klar over at konseptet deres er latterlig. Du veit ikke om du skal le eller føle deg fornærmet når du spiller disse spillene. Er du med på spøken eller har du driti deg ut siden du har kjøpt det?

Ta for deg Shower with your dad simulator 2015. Spillet koster 7 kr på Steam og er så latterlig som du tror. Hele spillet går ut på at du skal dusje med pappa (du er en liten gutt) og må finne rett pappa. Spillet har forskjellige moduser som egentlig er det samme. Spillet er en artig vits, jeg mener hvem lager et spill om dette? Du spiller det kanskje 10 minutter og så rister du litt på hodet, ler av det og forteller alle vennene dine om hvor teit spillet er. Er det en god vits? Nja. Er det en ripp-off? Nei, spillet er jo akkurat det som det reklamere det er. Og det koster nesten ingen penger. Men spillet selger endel kopier uansett, i følge SteamSpy så har over 60 tusen kjøpt det. Jeg mener, bare se på traileren til spillet. Dette er vel så selvbevisst som det går ann å bli? Eller?

Mange anklager disse spillene for å være kyniske "money grabs" men jeg føler det blir feil. Disse spillene er latterlige og konseptet er tullete. Den postmoderne ironien er smørt tykt på hele spillet. Både i form av gameplay, det audiovisuelle og "historien". Du må være dum i hodet om du tror disse spillene er mer enn de er. De skriker det i trynet ditt lenge før du kommer til noen kjøpsknapp. Bare høre på musikken til Goat Simulator? Hør hvordan spillet gjør narr av deg!!! Hvordan kan noen tro at dette spillet er noe mer en spøk?

Men funker det? Er det gøy? Fungere disse spillene som en form for vits? Er dette satire og humor på høyt nivå? Både ja og nei. De er mer morsome å snakke om enn så spille i lengden. Jeg har vanskelige for å se for meg at folka som lagde disse spillene tenkte på penger. Flere av spillene stammer fra Game Jams, hvor folk bare er kreative og har det gøy. Spillene har artige konsepter, du ler litt men særlig dype er de ikke. Gameplay er "gimicky" og ganske overfladisk. Det er bare så lenge jeg greier å løpe rundt som en geit og slikke folk eller dusje med pappa. Jeg tipper vi får se mer av slike spill, som er bygd rundt et humoristisk punchline. De selger rett og slett for bra for at de ikke kommer flere. Det betyr vel at noen liker og ler av disse spillene. Og jeg? Vel, jeg kommer vel til å kjøpe noen av disse, fordi jeg liker å le og ha noe å snakke om.

Jeg forstår ikke meg på Lets play og Twitch

Denne uka gjorde Jimmy Kimmel narr av folk som ser på andre folk som spiller dataspill. Han fikk så klart masse drapstrusler og hat og han gjorde enda mer narr av både fenomenet og folk som spiller dataspill. Men han gjorde narr av noe som jeg også har lurt på og synes er latterlig, nemlig trenden av å se på folk spille dataspill.

Jeg har aldri likt å se på noen spille dataspill. Dataspill er laget for å bli spilt, ikke nødvendigvis for å bli sett på. Dette var særlig sant i starten av de 2 første tiårene. Kanskje på slutten av 1990-tallet så kom flere dataspill med muligheten for å ta opp innholdet, gav mulighet for tilskuerposisjoner gjennom at man døde i multiplayer osv. Men fortsatt så var dataspill noe man gjorde, ikke noe man så på. Dataspill scenen var preget av man spilte, hadde det gøy sammen. Så startet disse fenomener av Lets Play, Live streaming av spilling, Speed Runs osv å komme rundt 2010 tallet for alvor.

La meg få lov til å understreke, jeg forstår godt hvorfor folk ser på e-sport. Altså dataspill hvor profesjonelle utøvere møter hverandre og slåss om å være best. Dette er et format som vi kjenner fra andre sportsgrener. Ofte følger disse sendingene samme form vi kjenner fra tv. Her har man kommentatorer, eksperter i studio, intervjuer med utøver, mange forskjellige kameravinkler som skal dekke det som skjer. Mange spill har e-sport deler, som Starcraft 2, CounterStrike, DOT2 osv. Til og med jeg har sett på noen av disse sendingene. Jeg synes ikke det er så spennende, men jeg forstår appellen av å se gode utøver sloss om å være best.

Men brorparten av denne se på folk spille dataspilltrenden som har vokst fram er ikke e-sport men mer vanlige folk spiller bare helt vanlige dataspill. Enten singelplayer eller bare vanlige multiplayer. De sitter og spiller, man ser ofte skjermbildet deres og så hører man deres kommentarer under spillingen. Ofte filmer de seg selv også, slik at man kan se ansiktet deres og kroppspråket i et lite vindu ned på skjermen. Dette er en form som har blitt ekstremt populært og fått egne portaler som twich.tv og nå youtube gaming. Twitch.tv skal vist i 2015 ha over 100 millioner besøkende hver måned!

Altså er dette en stor trend som generer mye penger og jeg personlig som nerd ikke forstår. Hva er gleden av å se helt vanlige folk sitte og spille et dataspill mens de prater tull og kommenterer? En viktig del av en slik sending er så klart chatten. Man kan chatte med andre seere og med personen som spiller. For meg så føles det litt som å se på gress gror. Det er lite spennende og nesten alltid så synes jeg personen som spiller bare snakker tull og er ikke morsom. Det er noen ganger jeg ser på noen slike "streams" som man kaller det fordi jeg vil er nysgjerrig på et spillets gameplay og funksjoner. Her får jeg ofte et innblikk  men også får jeg han idioten som spiller med på kjøpet. Hva er appellen? Norske Lets Play videoer er helt forjævelig og jeg føler meg helt utenfor målgruppen når jeg ser på slikt. Ungen mennesker som ikke har noe særlig smart eller interessant å si. Såklart, det er jo forskjellige type folk som lager disse sendingene som Dorkly humoristisk påpeker.

Noen påpeker at denne trenden er som å se på fotball eller tennis på tv. Jeg kjøper den når det kommer til e-sport. Men siden en stor del av denne streaming av dataspill er av folk som bare spiller et spill, faller denne sammenligningen sammen. Jeg ser for meg at noen får en underholdningsverdi av kommentarene og handlingene til personene som spillet. Youtube kjendisene som PewdiePie gjør mye sprell foran skjermen.  For meg personlig så tenker jeg at dette er en forlengelse av det man kaller virtuelle fellesskap. Folk over hele verden trenger å føle at de er et del av et fellesskap i vår stadige mer stressende og atomiserte verden, Selv om man må lette kan spille sammen med andre folk over nett, så er det ingen av disse man kjenner, man får ingen varig relasjon. Folk har behov for å få en fast relasjon, bli kjent og samles rundt felles verdier og interesser. Så gjennom å se på slike videoer, så føler man seg ikke ensom, får noe å snakke om med andre og man kan komme tilbake om og om igjen. En person som er kjent, som man kan forholde seg til. For meg så virker det som et substitutt for fysisk sosial omgang. Som Jimmy Eat Earth synger: "I am not alone because the TV's on".

Det er kanskje derfor masse folk reagere som noen patetiske drittunger når en komiker som Jimmy Kimmel gjør narr av hele fenomenet (og for å være helt ærlig, det er helt fair å gjøre narr av det, tenk litt gjennom det, man ser på folk som spiller dataspill!). Fordi det føles personlig, fordi man får mye ut av å se slike videoer utover ren underholding og tidsfordriv. Man føler seg truffet på så mange nivåer. Jeg veit ikke, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår hva som feiler folk som spiller dataspill noen ganger. Folk må slutte å ta seg selv så alvorlig og ha litt flere hobbyer, slik at ting ikke blir så sårt og man blir så redd for kritikk, kvinner, kunst og politikk i dataspill. Men det er ting som jeg burde skrive mer om i annen post.  

Jeg kommer nok aldri til å se på mye streaming av video spill. Jeg liker å spille dataspill og jeg kommer ikke til å forstå appellen av å se andre spill, jeg er for gammel for dette. Men jeg forstår at dette er et fenomen som mange liker og det er helt greit.

Fiks gamle spillmaskiner - Ikke kast de!

Så du har lyst på spill litt på dine gamle spillmaskiner men den funker ikke. Så du tenker at det toget var gått og vil kaste den gamle dingsen fra 80-90 tallet. Men vent, alt er ikke tapt!

Jeg har i det siste rotet litt med å fikse gamle spillmaskiner. Særlig bærbare. Spillmaskiner fra gamle dager er ikke nødvendigvis så vanskelige å fikse selv. Jeg har ikke noe teknisk kunnskap men ved hjelp av google, youtube, ebay og litt fikling er det mulig å få liv i sin gamle spillmaskin. Det er også mulig å få fjernet all skitten og byttet ut deler som er slitt.

Når en maskin ikke fungere, så er det viktig å google. Kanskje maskinen din har en kjent feil som oppstår. Slik som Segas Game Gear er kjent for at dets kondensatorer lekker og må bli skiftet. Da finner du ofte framgangsmåter for å fikse dette på nettet og kanskje er det lett å skaffe deler på ebay. Jeg kjøpte selv en ødelagt Game Gear på finn og håpte på at det var et problem jeg kunne løse. Her fant jeg ut at det var kondensatorene som var ødelagt og kjøpte nye på ebay til noen tiere. Så var det å kjøpe det loddejern og se noen filmer på youtube. Etter litt roting og feilprøving, fikk jeg liv igjen i maskinen. Pluss jeg fikk den rengjort og pusset. Et eksempel på at det er håp for ødelagte maskiner.

Kondensatorene måtte bytte ved hjelp av lodding

Funker fint etter litt jobb

Et annet eksempel var at jeg kjøpte en gameboy color på finn til 80 kr. Skjermen funket ikke. Men alle Gameboyene har en kjent feil med skjermen som man kan fikse med et loddejern. Dog denne gangen var feilen så alvorlig at jeg fikk ikke fikset det. Så du tenker jeg hadde kastet bort 80 kr? Feil! Du kan kjøpe slike skjermer på ebay for 60 kr. Etter noen uker fikk jeg en ny og kunne skifte ut skjermen, rense hele Gameboyen og alt funket fint. Gameboy Color koster ofter 400 kr i god stand, så da fikk jeg en ny Gameboy for 150 kr. Røverkjøp.  

Klar for å fikse en GameBoy Color

Skjermen gikk ikke ann å fikse med å lodde tilbake koblingene

Ny skjerm fra Ebay til 60 kr

Alt funker fint!

Flott Gameboy Color som alt funker med takk være litt fikling

Det er noen ting som er viktig å tenke på når man kjøper ødelagt utstyr på nettet. Nemlig det er en sjanse for at feilen er så alvorlig at du ikke kan fikse den selv eller med deler fra Ebay. Det er alltid en sjanse å ta. Pluss at spillmaskiner som er sjeldne er det ikke lett å finne deler eller hjelp til å fikse på nettet. Ergo vil jeg anbefale deg til å tenke at du egentlig har tapt pengene når du kjøper slikt. Så ikke bruk mye penger eller bli skuffet om du ikke får reparasjonen til å fungere. Pluss det lønner seg å ta tid, se videoer på youtube (gjerne mens du jobber) og ikke vær redd for å teste ut ting.

Har du derimot ødelagte spillmaskiner du ikke vil fikse selv, så ikke kast de. Legg de ut på nettet, slik at personer som meg kan kjøpe de. Men ikke gå gal på pris. Når du ikke veit feilen, så er det et sjansespill for kjøperen. En fin regel er at man selger for hvertfall 1/3 av prisen når det er feilvare og tilstanden ser bra ut. Er spillmaskinen godt brukt og ødelagt, så anbefaler jeg gibort pris. Folk er ikke dumme. Du gjør ikke dette for å tjene penger men for å gi spillmaskinen din nytt liv når du selv ikke kan gjøre det.

Har derimot spillmaskinen din slitte deler eller ødelagte knapper, så finner man lett nye på ebay og da er det bare å forsiktig skru maskinen fra hverandre og bytte de ut. Ofte er dette enkelt å gjøre. Men vær nøye på hvor skruer skal inn tilbake og ikke brukt makt. Se ofte en video på youtube fordi ofte må ting bli tatt fra hverandre på bestemte måter for å ikke bli brekt.

Lykke til med å fikse din spillmaskin.

Er Peter Molyneux spillbransjens største løgner?

Dataspillbransjen har få men noen kjente navn. Navn som folk forbinder med bestemte spill og spillserier. En av disse kjente navnene er Peter Molyneux og hans rykte som spillskaper fikk kanskje en fatal ripe i lakken i uka som gikk.

Jeg vokste opp med spill som Peter Molyneux hadde jobbet på. Spill som kom fra det legendariske spillfirmaet Bullfrog som Molyneux var med å starte. Spill som Syndicate,Magic Carpet,Theme Park,Hi-Octane,Syndicate Wars,Dungeon Keeper, Theme Hospital. Når jeg spilte disse spillene på 1990-tallet, så må jeg innrømme at jeg ikke viste hvem Peter Molyneux var. På den tiden var det få navn på spillskapere jeg kunne.

Det var først på slutten av 1990-tallet jeg leste om Peter Molyneux for første gang i forbindelse med at Lionhead studios blei startet. De skulle lage et spill som heit Black and White og mannen som frontet hypen i spillpressen var Peter Molyneux. Først da lærte jeg at denne mannen hadde vært med på lage mange av de spillene jeg elsket når jeg vokste opp. Så jeg blei såklart gira til å teste Black and White. Og Molyneux hype spillet veldig. Det var ikke måte på ting spillet skulle inneholde. Man skulle være en gud som styrte en dyre avatar indirekte. En avatar som hadde så bra AI at den skulle lære ting, bli påvirket om du gjorde gode eller onde handlinger osv. Spillet kom i 2001 og det var bare helt ok. Jeg husker jeg spilte spillet mye men det var ikke så bra som lovet og jeg savnet noen av funksjonene jeg hadde blitt forspeilet. Ikke noe big deal men jeg husker at jeg syntes at han Peter Molyneux hadde lovet mer enn spillet leverte.

Så når Lionhead Studios startet på Fable og Black and White 2 så var Peter Molyneux i media og hypet spillene. Han lovet og kom så mange fette funksjoner som skulle være med. Jeg har aldri spilte BW2 eller noen spill i Fable serien. Allerede da var min tillit til hypemaskinen Peter Molyneux  ødelagt. Ikke at jeg hadde noe forhold til fyren. Han hadde laget noen av de kuleste spillene jeg hadde spilt men plutselig var han mye i media og han lovet så mye. Min erfaring med BW var at jeg blei skuffet og siden det har jeg aldri brydd meg om hva Peter Molyneux sier. Jeg har rett og slett ikke spilt spillene som kom etterpå. Men jeg registrerte at spillpressen og spillere blei mer og mer sint på Peter Molyneux og anklaget han for juge og overdriver for å selge spillene sine som aldri leverte det som blei lovet. Peter Molyneux stjerne sank i spillmiljøet på 2000-tallet og jeg hadde personlig avskrevet han etter BW.

Men så startet han et nytt selskap kalt 22 Cans. Som skulle lage et nytt gudespill kalt GODUS som de fikk penger via en kickstarter kampanje og de lagde et merkelig spill kalt Curiosity – What's Inside the Cube?. Et spill jeg testet og omtalte i en blogpost som du kan lese her. Vinneren av det merkelige spillet Curiosity blei lovet en premie som skulle forandre livet hans. Premieren var at han blei en Gud i Godus spillet og skulle få en prosent av salget. Så blei det stille til alt eksploderte i uka som gikk.

To ting skjedde nesten samtidig. 22 Cans gikk ut og sa at mange av premiene som var lovet til de som støtte spillet på Kickstarter ikke kom til å bli gitt ut og noen av målene ikke kom til å bli nådd. Selv om spillet fikk over halv million pund i støtte. Du kan lese mer her. Nesten samtidig som denne nyheten kom så gjorde Eurogamer en sak på gutten som vant 1 premien i Curiosity. Han som skulle bli Gud og få penger. Saken var at han ikke var blitt Gud eller fått penger som lovet. Saken var nedslående lesningen av hvordan 22 Cans hadde rett og slett aldri levert premien og "glemt" fyren. Du kan lese hele saken her. 

Peter Molyneux har alltid blitt sett på som en fyr som overdriver og lover mer enn han holder men disse to nyhetene knuste rykte til fyren og ALLE skreiv om hvordan rykte til Peter Molyneux var nå over. Fyren hadde bevisst for alltid at han ikke var til å stole på og bare løy. Før hadde han hvertfall levert spillene han snakket om, selv om de manglet mye. Nå kom han kanskje ikke til å levere Godus til pc i det hele tatt i en ferdig form som lovet og holdt en ung fyr for narr om at han kom til å få en lovet premie. Et særlig skadelig intervju på Rock Paper Shotgun var tungt å lese. Du kan lese det her. Men mange støtte også Peter Molyneux  som Tim Shafer og flere skreiv artikler som støttet Molyneus om all hetsen han fikk,

Så hva synes jeg? Jeg merker at jeg gir faen. Som jeg skreiv, jeg har ikke spilt et spill som Peter Molyneux har laget siden Black and White. Jeg lærte da at fyren lovet mer enn han holdt. Jeg prøver alltid å bare bli skuffet en gang av en person. Så når spillere og spillbransjen har sett om og om igjen at fyren sier og holder mer enn han greier å levere, hvorfor blir da folk sinte og skuffet når han NETTOPP gjør det han har bevisst gang på gang at han har gjort før? Man skal dømme folk etter ordene de sier og handlingene de følger opp og Peter Molyneux fortjener skammekroken. Jeg sier ikke at han fortjener hets eller få så mye tynn at det går på helsa løs men han fortjener å bli stilt til veggen når han ikke levere det han lover (særlig når folk gir penger basert på disse tingene man sier). Jim Sterling oppsummerer mine holdinger til fyren bare i sitt show som du kan se her eller under.

Jeg digger spillene til Peter Molyneux han lagde på 1980-90 tallet. De er en viktig del av meg og jeg er evig takknemlig for det. Men fyren har gjort seg selv illrelevant i mine øyner som spillnerd fordi han lover og lover men har ikke levert på kanskje 15 år. Jeg håper jo at ting forandre seg. At Peter Molyneux kommer med en knallspill som holder alt han har lovet. Men jeg til han beviser det, så forblir fyren en "has-been" i mine øyner.

Finnes det dårlige dataspill som er så dårlige at de blir bra?

Jeg er filmnerd og blant filmnerder er det mange som liker å se dårlige filmer. Da mener jeg sikkelig makkverk av en film som er så dårlig at den blir bra. Sånne filmer som The Room og Plan 9 from Outer Space. Men finnes det dataspill som er så dårlige at de blir gode?

Det finnes mange flere enn meg som har stilt dette spørsmålet. Godeste Nostalga Critic lurer litt på det samme når det kommer til film. I en episode som hehter When is Something so Bad it's Good? påpeker han mange ting jeg er ening med når det kommer til film. Du kan se episoden her eller under.

Hans sin argumentasjon er at når vi ser en film så vil vi bli underhold og glemme hverdagen. Dårlige filmer ødelegger denne opplevelsen. Vi kjeder oss og blir ikke dratt inn i filmens historie eller univers. Men en skikkelig dårlig film blir morsom og underholdende er når de kunstneriske valgene på alle plan er så dårlig at det blir morsomt og underholdende. Filmen suger så hardt at vi blir dratt inn og underholdt av hvor jævelige filmen er. Vi kan sitte og se på makkverket og le. Underholdningsfaktoren er der selv om filmen suger hardt. Bare "vanlige" dårlige filmer gjør at vi kjeder oss og sint.

Så gjelder dette dataspill? Det er nok av dataspill som er helt for jævlig. Fra klassiske spill som Shaq Fu, Superman 64 til Dr. Jekyll and Mr. Hyde og moderne hatobjekter som Ride to Hell: Retribution eller alle Early acess spillene som Air Control og Earth: Year 2066 så er det nok av spill å velge mellom. Men er de så dårlig at de blir bra å spille? Jeg vil si NEI.

Problemet med dataspill er at vi spiller de, vi ser ikke på de. Når dataspill suger, så er gameplay helt jævlig. Ofte full av feil, umulige kontroller, man dør hele, full av bugs og er på grensen til uspillbart. Noen ganger er de uspillbare! Man blir frustrert og sint. Framgang i spillet i er vanskelig og det er vanskelig å finne noe å "nyte" når det kommer til hvor dårlig de er. Selv om spillet kanskje kan ha deler som er så dårlige at de er morsomme som handling, cut-scener og stemmeskuespill, så er det ofte gameplay som suger og det er ikke morsom å lide seg gjennom. Det er bare å se filmer til The Angry Videogame Nerd. Jeg har spilt noen av spillene han kjefter ut og nei det er ikke gøy å spille de. Men å se på hvor dårlige spillene er, som en film, er derimot ofte morsomt. Her kommer vi kanskje inn på en måte dataspill kan suge så mye at de er gøy. Ikke gjennom å spille de, men se klipp av de. Se folk blir sint og frustrert. Her kan vi se på, slappe av, nyte djevelskapen uten selv å interagere med spillet. Det er en grunn til at det finnes nok av youtube kanaler som bare går ut på finne og spille helt ræva, ødelagte spill.    Denne artikkelen på Kotaku er inne på det samme poenget som jeg sier her. Du kan lese den her. Forfatteren peker også på en annen ting. At å lide seg gjennom slike ræva spill er en liten manndomsprøve som nerder er stolt av. Nerder sier til hverandre: "Jeg har spilt og runnet  Ride to Hell: Retribution." "Jeg eier Superman 64 og har spilt spillet." Så kan man møtes og snakke om skrekken som var å oppleve og interagere med spillet. Som en slags digital helvetesuke.

Jeg må innrømme at jeg unngår dårlige spill idag. Men når jeg var liten, på 80-tallet når internet ikke fantes, så kjøpte jeg og spilte dårlige spill. Fordi man ikke viste bedre og hadde man kjøpt det forpulte spillet, så måtte man spille det. Fordi det var lenge til neste spill man fikk. Jeg registere også at noen mener Deadly Premonitions er et spill som er så dårlig at det er bra. Både når det kommer til story og gameplay. Men jeg orker ikke å teste det ut. Jeg er for gammel for å lide meg gjennom dritt jeg ikke liker.

Mashup av game dataspill: Dane Boe

Youtube er full av mer eller mindre masete og dumme youtube kjendiser som lager mye teit innhold. Men noen av disse gleder et nerdehjerte og det er Dane Boe.

Dane Boe er en fyr som lager mye forskjellige videoer. Noe har du sikkert sett og irritert deg over. Dette er fyren som lager The Annoying Orange. Vent, jeg veit, de er teite. Men det er ikke disse jeg snakker om. Fyren lager på sin egen kanal noen ganske kule mashup videoer av gamle spill.

Konseptet er hva om en type dataspillhelt blir kastet inn i et annet. Hvordan hadde Sonic fungert i Pac-man? Eller hva om Super Mario og Katamari hadde eksistert i samme spill. Her lager Dane Boe gode retro filmer rundt hva som hadde skjedd. Han bruker sprites og bakgrunner fra spillene og animere inn de ofte blodige og voldelige resultatene. Her er noe av mine favoritter. Hva skjer når Contra og Paperboy møtes? Du kan se filmen her eller under.

Eller hva om Blanka fra Street Fighter 2 hadde deltat i Madden Fotball. Du kan se resultatet her eller under.

Eller hva om man blander Mortal Kombat og Punchout? Du kan se det her eller under.

Men Dane Boe har også en egen serie om Chuck Norris og hva som hadde skjedd om han deltok i noen dataspill. Man da snakker vi en retro, 8bit pixel Chuck Norris. Han kicker så klart ass! Du kan se hva som skjer når Norris deltar i NBA Jam her eller under.

Hva med Chuck Norris vs Angry Birds? Du kan se det her eller under.

Eller hva med Chuck Norris vs Super Mario Bros? Du kan se det her eller under.

Har du lyst til å se flere slike smashup videoer så gå til  Dane Boe sin youtube kanal og leit. Det er mye dritt der, men du ser fort hvem som er dataspill relatert på thumbnailsene.