Finland, Sverige og Danmark har en mye større spillbransje enn Norge. Det er mange flere ansatte, flere penger inntjent og mange flere store, populære spilltitler. Her snakker vi om enorm forskjell. Norske medier har flere ganger omtalt denne utfordringen blant annet her, her, her og her, En gjenganger fra bransjen selv er blant annet at man trenger mer støtte fra staten og norske investorer. Altså man får ikke til noe merkbart vekst fordi man ikke får mer penger inn til firmaene, så det er vanskelig å satse og vokse. Dette er et budskap norske spillfirmaer liker å gjenta i aviser, tv intervju, radio og foredrag. Åse Kringstad i Virke sier blant annet i en nrk artikkel i 2021 at "Etterspørselen og potensialet i dataspill er stort, men norsk spillbransje trenger både mer hjelp fra staten, og at norske investorer får øynene opp for spill, sier Kringstad." Eller som spillutvikler Erik Hoftun blir sitert på i Kulturplot artikkelen "Norge er på riktig vei, mener Hoftun. Men det har gått sakte. Han savner spesielt norsk investorvilje, og sier at pengene ofte sitter langt inne. Han synes det er talende at de får en amerikansk investor før en norsk en"
Jeg kunne lenket til mange saker hvor spillbransjen i Norge gjentar de samme poengene. Det virker som om bransjen er enige om hva slags punkter de skal pushe i media. Norsk spillbransje er ikke stor, alle kjenner alle og bransjen er generelt god til å støtte hverandre, og den er også ganske homogen. Det er vanskelig å påpeke andre årsaker enn det som er den rådende oppfattingene. Bransjen samles hvert år på Spillkonventet og Konsoll og det er mye av de samme oppfattingene og virkelighetsforståelsene som blir reprodusert.
Så hvorfor vokser ikke norsk spillbransje og er like stor som våre naboer? Som Finansavisen påpeker: "De nordiske landene stilte helt likt. Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island hadde alle ett sentralt dataspillselskap. Men bransjene i de ulike landene utviklet seg veldig forskjellig."
Jeg vil påstå at det er en ting som har hindret norsk spillbransje i mange år og det er at man ikke lager dataspill som har en stor kommersiell appell som våre naboer. Det hjelper ikke å få mer støtte av staten eller få investorer, når man ikke greier å lage dataspill som selger! Dette er elefanten i rommet, som ingen vil snakke om, ikke i medier, på NFI, konferanser eller foredrag.
La meg forklare litt. Jeg sier ikke at norsk spillbransje lager dårlige dataspill. Tvert imot så vinner norske spill internasjonale priser, får gode omtaler og blir omtalt i internasjonal spillpresse. Men kunstnerisk kvalitet og anmelderhyllest betyr ikke at spillene blir kommersielle suksesser. Norsk spillbransje har særlig de 10 siste årene laget dataspill som er smale, kunstneriske, sære og personlige. Det er ikke spill som er ment for å selge i bøtter og spann eller lage nye populære titler som kan bli en merkevare. Norsk spillbransje har omfavnet indiespill merkelappen, med alle fordeler og bakdeler. Man lager personlige spill med kunstneriske kvaliteter. Spill som får gode omtaler og prisdryss, men som aldri blir kommersielle suksesser eller skaper kulturelle ikoner som Agent 47, Max Payne, Angry Birds, Battlefield eller Candy Crush.
Norsk spillbransje er rett og slett dårlig på å lage kommersielle dataspill med stor appell til en brukermasse. Å tenke kommersielt kan bli av noen sett på som skittent, overfladisk, konsumeristisk og lavkulturelt. Jeg har undervist og forsket på dataspill i snart 14 år og jeg har nesten aldri truffet en norsk spillutvikler eller spillstudent som ønsker å lage kommersielle dataspill. Joa, de ønsker jo økonomisk suksess, men det er gjennom å lage sine kunstneriske, sære og smale dataspill. Norske spillfirmaer som lager dataspill med kommersielle ambisjoner finnes, men utvikler disse med så dårlig design med tanke på å treffe et publikum eller skape interessante salgspunkter, at det havarer med en gang det blir sluppet.
Jeg har stått mange ganger på sidelinjen som forsker og sett norske spillselskaper, som består av flink folk, folk jeg kjenner, som lager det ene dataspill etter det andre som aldri vil treffe et publikum og er dømt fra starten av til å ikke bli en kommersiell suksess. Når man aldri greier å selge mange kopier av sitt dataspill, så får man ikke inn penger som gjør at man kan vokse og satse. Så man søker om støtte fra staten, som igjen gir støtte til smale og kunstneriske spill, som aldri kommer til å tjene penger. Slik fortsetter det. Og norske spillfirmaer forblir små, tjener ikke penger og kan ikke vokse. Å være norsk spillutvikler idag, utenom noen få eksempler, betyr at du tjener veldig lite penger.
Et godt eksempel er spillet Dwarfheim av Pineleaf Studios som kom ut i 2021. Det er et godt og trist eksempel på norsk spillbransje som mangler kommersiell tankegang. Spillet er et klassisk indiespill. Det er designet av noen få ildsjeler som har laget et spill etter sine ønsker. Det er et RTS spill, altså et sanntids strategispill hvor tre personer spiller sammen på et lag med forskjellige roller. Her må en spiller bygger base, mens de andre graver etter ressurser og styrer hæren. Spillkonseptet er smalt, har liten kommersiell appell, er i en sjanger med få spiller og ambisjonene er alt for store i forhold til ressursene og talentet selskapet har. Daglig leder Hans-Andreas Kleven sier i en NRK sak: "Det er altfor lite lagbaserte spill innenfor strategi-sjangeren i dag. Vi ønsker å fylle dette tomrommet med et spill som virkelig lar deg føle at du spiller på lag." Den umiddelbare tanken når man tester spillet, er at det er en grunn til at det finnes få slike spill fordi det finne ikke et marked for dette. Jeg tipper det har blitt gjort minimalt med markedsundersøkelser om det virkelig var et marked for den type spill (noe norske spillfirmaer ikke gjør eller gjør dårlig). Noe man dessverre så i salgstallene og brukeromtalene av spillet når det kom ut. Pineleaf Studios gikk konkurs bare 4 måneder etter det slapp spillet i 2021. Det er ikke meningen å henge ut folkene i Pineleaf Studios. Det må være vondt å jobbe så mange år med å lage et dataspill, som ikke selger. Jeg har stått tett på flere andre selskaper som har jobbet i mange år, med lite penger, for å lage spillet de virkelig ønsker! Men om dataspillet man lager har et publikum og har kvaliteter som gjør at man kan lage nye dataspill basert på åndsverket, er det lite kunnskap eller interesse for . Og det er vondt å se at norske dataspill ikke selger og at folkene som jobber i bransjen får dårlig betalt og man kommer ikke noen vei.
Det hjelper lite å klage på mangel på norske investorer, fordi man lager rett og slett ikke dataspill som skaper tiltro når det kommer til evnen til å nå et stort publikum og tjene penger. Fordi det er det investorer er på jakt etter. Produkter man kan investere i som gir en avkastning. Og der har norsk spillbransje en lang vei å gå. Når jeg får spørsmål om det er lurt å satse penger på norske spillfirmaer, så må jeg si nei.
Nå er det såklart noen eksempler på firmaer som har hatt kommersiell suksess og tankegang i Norge. Funcom er et godt eksempel på et firma som alltid har tenkt kommersielt, selv om de ikke alltid har hatt suksess med sine dataspill. Faktisk var de på kanten av konkurs, før Conan Exiles reddet de fra randen og ble kjøpt opp av Tencent. Men det virker som om Funcom sine kommersielle kunnskaper i liten grad har påvirket underskogen av små og mellomstore spillselskaper.
En av grunnene til at det har blitt sånn i norsk spillbransje, er framvekst av indiespill. Når norsk spillbransje startet å vokse mer på slutten av 2000-tallet, var indiespill i vekst internasjonalt. Norske spillfirmaer var i stor grad små og den økonomiske modellen som indiespill tilbød passet. Spillbransjen selv dyrket dette imaget, at de lagde kunstneriske, personlig og spennende spill, som var noe annet enn de øvrige kommersielle spillbransjen internasjonalt. I et intervju sa blant annet Krillbite "– Vi ønsker å lage spill som ikke finnes fra før og komme med nye og rare eksperimenter. Vi ønsker ikke å binde oss for mye til konvensjoner innen spill#. Norsk spillbransje var "den norske indiescenen" eller "rammet av indiefeber".
De siste 10 årene har det ikke blitt bygget noen bransjekultur rundt det å lage kommersielle dataspill. Det er bare noen veldig få utviklere som har sagt at de har kommersielle ambisjoner utenom Funcom. Ønsket er ikke å jage markedstrendene eller de store hitene. Ikke misforstå, folk vil jo tjene penger men det virker som drivkraften er først og fremst å lage noe unik og kunstnerisk. Og det er ikke noe galt i det. Det er helt fair at norsk spillbransje har dette fokuset og at folkene som jobber der, vil lage smale spill som Mosaic, ikke Candy Crush. Men da kan man ikke bli overrasket over at investorer ikke kommer med penger og at bransjen ikke vokser. Fordi man trenger utviklere som lager dataspill fra bunnen av med et fokus på om det er et marked for produktet og at man skal selge. Og historisk sett skjer det ikke gjennom smale ideer som ikke en kjeft har gjort noen markedsundersøkelser rundt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar