Jeg ble pappa til en liten gutt for over to år siden. En slik hendelse forandrer livet ditt på alle mulige måter. Du får ansvaret for et lite menneske og skal passe på at han får en fin og trygg oppvekst. Men siden du er nerd, vil du jo gjerne at guttungen skal få sunne nerdehobbyer når han vokser opp, og ikke ende opp med å holde på med fotball eller spille i korps. Så hvordan gjør man dette?
Slik jeg ser det, er det to ting som kommer til å hjelpe meg med å gjøre guttungen min til nerd: ARV og MILJØ.
Åpne MTG-booster packs med guttungen
Når det kommer til miljø, har jeg en stor fordel. Jeg elsker jo film og dataspill. Jeg har spilt mye rollespill, spiller mye Magic: The Gathering, har masse graphic novels og tegneserier, samler på gamle dataspill, har over 90 Game Boy-konsoller og så videre.
Jeg har med andre ord mye nerdeting liggende overalt i hjemmet. Selv om samboeren min prøver å holde nerdefaktoren nede i store deler av leiligheten, kryper den inn her og der. Og nerdartefakter er utrolig spennende for en liten gutt som vokser opp.
Hyller fulle av tegneserier. Gamle konsoller. Permer med Magic-kort. Gamle arkademaskiner og spillmaskiner. DVD-er og Blu-ray-utgaver av rare filmer. Actionfigurer og bilder på veggene fra dataspill og filmer.
Alt dette er jo utrolig spennende for et barn, og han er allerede tiltrukket av alle nerdetingene mine. Miljøet kommer på denne måten til å forme ham. Men jeg pusher det ikke på ham. Jeg er bare den jeg er, har tingene mine, og han blir naturlig utsatt for nerdetingene når han er sammen med meg.
Så får vi se om det gir ham lyst til å holde på med noen av de samme tingene som meg når han blir eldre.
Nok av nerdeting i huset over alt
Når det kommer til arv, blir det spennende å se hvilke personlighetstrekk han arver fra meg, og om noen av dem vil hjelpe ham med å like nerdeting.
Kanskje han får god fantasi, slik at han liker å lese bøker og tegneserier eller se film. Eller kanskje han liker å samle på ting, noe som kan gjøre at han liker TCG-er som Magic: The Gathering eller Pokémon. Jeg vet ikke om det er noe i DNA-et mitt som kan hjelpe ham med å bli nerd, men det blir spennende å se.
Jeg har imidlertid liten tro på å pushe nerdeting på ham. Jeg har ikke kjøpt masse nerdete babyleker eller klær til ham. Han har riktignok noen Marvel- og Super Mario-gensere, men det er moren hans som har kjøpt dem.
Vi ser på nerdeting når han er interessert, så lenge det passer for alderen hans, men det er også det. Han skal få lov til å like det han vil, når han vil.
Jeg er redd for at han kan få en motreaksjon når han blir tenåring og skal gjøre opprør ved å drive med sport eller spille bridge. Jeg tror vi alle husker følelsen av at alt mamma og pappa likte, var pyton da man var fjortis.
Uansett har han en pappa som er nerd, så jeg tenker nok at han kommer til å bli påvirket. Spørsmålet er bare hvordan. :)
Jeg har en ganske stor samling av gamle dataspill, for det meste Nintendo spill, men også Sega, Atari 2600 og PC big box. Siden jeg har en stor samling, betyr det at jeg har mange løse spill som mangler boksen min. Boksen er for lengst kastet eller ødelagt. Men er det innafor å kjøpe nye repoduksjoner av eskene om du har original spillet?
Jeg liker å ha ting komplett, det gjelder alle spillene mine. Jeg liker også å stille ut fine ting jeg har, særlig nerdeobjekter. Men alle disse løse spillene, de er vanskelige å stille ut. Bare det løse spillet, er ikke like kult. Jeg kjøper mange ganger gamle dataspill som er komplette, såkalt CIB (complete in box). Men gjennom årenes løp, så har jeg mange løse spill jeg ikke gidder eller har lyst til å kjøpe CIB. Så da har jeg tenkt litt tanken på kjøpe reproduksjoner av eskene. Hva er en reproduksjon?
Reproduksjonseskene jeg kjøpte fra Aliexpress
Idag kan man få kjøpt gode reproduksjon av både esker og manualer av gamle spill. Du kan til og med få reproduksjoner av selve spillet (men det blir for meg å krysse en linje). Du finner selgere av slik på Ebay, Aliexpress og Etsy. Det er særlig Kina man kan få kjøpt slikt, av veldig varierende kvalitet. Det koster ofte rundt 150-200 kr for en eske, mer om man vil ha manual og selve spillet. Jeg bestemte meg for å teste og kjøpte 5 esker fra Aliexpress til ca 450 kr. Det var spill jeg hadde selv kassett til. Du kan se på bildene hvordan det ble seende ut.
Endelig har Alexlay spillet fått et hjem
Jeg var litt i tvil om jeg skulle gjøre det. Jeg føler det er i en litt moralsk gråsone. Jeg liker å samle på autentiske ting. Disse eskene ser bra ut! Men det er ikke ekte. Det er reproduksjon. Altså jeg har ikke alt originalt. Nå kan du si at det ikke har noe å si. Jeg eier originalspillet og vil ha esken som kommer til. Men det jeg har gjort nå, er å blandet ekte med falsk. Selv om eskene ser bra ut, så føler man fort på pappen, overflaten og selve fargene at det er falsk. Men det er jo ikke lett å se om man bare ser overfladisk på eskene. Altså er faren for at noen vil prøve å selge slike reproduksjoner som om det var ekte. Nå er det ikke et problem for meg, fordi jeg har ingen intensjon om å selge disse spillene. Og om jeg vil gjøre, det så vil jeg si ifra at det er en reproduksjon til eske. Men jeg er litt rett for at det vil forringe resten av samlingen min, fordi alt ikke er ekte. Men samling blir mer komplett!
Original spillet i reduksjonsesken
Nerdene er delt på midten rundt reproduksjoner. Noen mener det er greit, så lenge du ikke selger det som ekte. Andre mener det er en styggedom som må unngås for alt det er verdt. Du kan se et eksempel på dette herJeg tror jeg ikke skal kjøpe flere slike reproduksjonsesker. Det var greit å teste og jeg liker det. Men jeg liker ekte ting. Gjerne som har litt historie og slitasje rundt seg. Men hvem veit. Hva tenker du?
Jeg er rimelig flink til kaste ting men det er noe jeg sliter med å slenge på dynga og det er gamle datadeler og pcer. Er det bare meg som har det slik?
Meg og mine pcdeler
I sommer så skulle jeg rydde litt i kjelleren min. Der hadde jeg en god samling av gamle pcer, mobiltelefoner, MP3 spillere, gamle hovedkort, skjermkort, Ram, harddisker, ledninger og skruer. Det var ikke akkurat på nivået på en horder men det var en del. Hovedkortbokser fulle av SATA ledninger, vifter, CPU vifter, 5 forskjellige typer kjølepasta, gamle kabinetter osv. Hver gang jeg kjøper en ny pc eller oppgraderer en del, så greier jeg aldri å kaste det (eller selge for den saks skyld). Jeg tenker, dette er jo kjekt å ha. Du veit aldri hva du kan få bruk for i framtiden.
Alle hovedkort eskene er fulle!
Man hva skal jeg med alt? Jeg må ærlig innrømme at jeg har tenkt flere ganger at jeg kan bygge meg en pc til å ha som server, eller lage et mame kabinett, lage en sprø Minecraft pc eller at det bare er lurt å ha gamle pcdeler tilfelle dama vil ha en surfe pc. Ofte er mine gamle pc deler fortsatt ganske heftige enn mange ræva Elkjøp pcer som normale folk kjøper.
Gamle pcer som må bli plukket fra hverandre etter godsaker!
Men i sommer, så var det slutt. Jeg ryddet og skulle prøve å kvitte meg med endel ting. Plukke ting fra hverandre og lage litt system i all kaoset, så jeg ikke gir opp og bare kjøper kjølepasta og SATA ledninger hver gang jeg trenger det, selv om jeg veit jeg har dette men jeg orker bare ikke å leite.
Over 20 år med pc deler og pc byggning
Jeg kastet noen gamle CPUer, GPUer og minne osv. Jeg kastet nok litt for mye og skulle nok heller prøvd å få solgt det. Og jeg angret litt fordi jeg fikk en ide, nemlig å lage et Frankestein prosjekt av mine gamle pcdeler. Et prosjekt jeg skal deler her på bloggen. Men jeg fant ut at det er mange mennesker som prøver å selge gamle pcer og pcdeler på finn. Men folk tror ræva Intel CPU og utdaterte skjermkort er verdt mye mer enn det er. Men greit å vite, siden man kan finne noen kupp.
Men samlingen min av pc deler er nå mindre og det er greit. Spørsmålet er om det bare er meg som er slik? Er det bare fordi jeg har bygget pcer hele livet mitt eller er det slik også for andre typer nerder?
Jeg har skrevet om før, at jeg er en ganske stor magicholiker. Jeg har spilt siden 1997 og har alt for mange kort. Men i den siste tiden føler jeg at magic ikke er for meg lengre. La meg forklare.
Magic the Gathering fyller 30 år akkurat nå og det tenkte selskapet som eier kortspillet Wizard of the Coast at de skulle feire. Feire at et kortspill har overlevd i 30 år! Gi noe tilbake til alle de som spilte. Både gamle og nye spillere. Virkelig få alle til å føle at kortspillet var for gud og hvermann! Så hva valgt de å gjøre? Lansere et begrenset opplag av en proxy reprint av gamle kort til nesten 10 000 kr du ikke kan bruke når du spiller!
Sånn alle MTG spillere har følt seg siste ukene
Det er så mye galt med dette. For det først, så er det proxy kort. Altså det er ikke kort du kan spille med i turnering. Proxy kort er noe folk bruker når man spiller casual med venner. Si du eier et dyrt kort. Det er så dyrt, at du ikke vil bruke det fordi det foringer verdien. Da går du online og kjøper et proxy kort av samme kort for noen kroner. Litt som å printe en falsk versjon av kortet hjemme på printeren. Men dette er bare du kan gjøre om folk godtar at du gjør dette, fordi du veit du har originalen. Men dette er ikke så vanlig, fordi vanlige spillere har ikke kort som koster tusenvis av kroner og er fra 1990 tallet.
Og så koster produktet 10 000 kr! Hvem faen har råd til dette? MTG er et kortspill som koster veldig mye å spille og prisen går bare oppover og oppover. Folk føler man ikke har råd til dette. Særlig i disse inflasjonstider. Hvem kan vel bruke 10 000 kr på noen få kort? Fordi det er bare noen få kort du får. Du får 4 booster med 15 kort i hver pakke. Altså 60 kort for 10 000 kr! Sjansen for at du får noen kort som er til sammen verdt 10 000 kr er også liten. Føles som Satan har designet dette produktet bare for å plage oss spillere.
Bilde av styret i WOTC
Det hadde kanskje vært greit at de lager en slikt dyrt produkt som skal gå til de rike samlerne om WOTC hadde lansert noen andre jubileums produkter som feirer Magic. Som er billig, som alle vanlige spillere kan kjøpe. Nei! Ikke faen! Jeg vil gjerne ha noen kule produkter som jeg kan kose meg med. Som bringer minner fra mine snart 25 år med magic spilling. Men neida. Det er skuffende at det har blitt sånn. Tolarian Community College har en fin video om dette. Du kan se den under eller her
Alle hatet dette produktet og du kan finne videoer og nettsaker om dette. Folk hatet det så mye, at det virker ikke som nesten ingen har kjøpt det. Uansett, det var jo ingen som hadde råd til det, men de samlerne med penger som kunne ha kjøpt det, har heller ikke anskaffet seg det virker det som. Det er jo bra men jeg føler at jeg er lei hele Magic kjøret. Det er så mye kort og det koster så mye, så jeg startet å bli lei. Jeg lurer på om dette var spikeren i kista for meg for denne gangen. Jeg blir alltid lei av MtG og slutter å spille noen år, så kommer jeg tilbake og bruke alt for mye penger. Vi får se om dette skjer igjen.
Jeg har spilt Magic the Gathering siden 1997 og jeg har alt for mange magic kort. Jeg er en Magicholiker, så jeg fortsetter å kjøpe kort. Og WOTC fortsetter bare å spytte ut nye kort. Noen ganger kan det bare bli litt for mye, ta for mye plass og koste litt for mye penger.
Siste ukene har det kommet et nytt sett innen Magic med navnet Double Masters 2022. Det er et sett hvor dyre, gamle kort har blitt printet om igjen, så mange kort har stor verdi og mange spillere har lyst på kort fra serien. Men det koster masse penger å kjøpe en booster pack eller display! En booster pakke med 16 kort koster 170 kr! Og vil du kjøpe booster som tilhører Collector Booster versjonen, så må du betale 899 kr! FOR FAEN MEG 15 KORT!!! Ja, du kan være heldig og få et kort som koster nesten 10000 kr men sjansen er liten.
Et av poengene med Magic er jo å samle på kortene, det er jo derfor det heter TCG, nemlig Trading Card Game. Du må jakte på de sjeldne kortene som gjør at du får en fordel i spillet. Har du mange kort du ikke trenger eller bruker, så kan du bytte de eller selge de. Fordi et TCG som Magic, har faktisk en del kort en verdi. Du kan gå på mange nettsteder og ser verdien, som går både opp og ned, uke til uke. Til og med på norske Finn, så blir kort solgt og kjøpt med rimelig høy frekvens. Men hva har vel det å si, når du aldri bytter bort kort eller selger det og du bare kjøper nye? Jo da er du en magticholiker, som sånn meg.
Jeg har permer, kofferter og bokser med magic kort! Jeg har 4 kofferter med permer og decker, som jeg kan ta med meg når jeg skal spille. Jeg har mange bokser som er fulle av common og uncommon kort, noe står på soverommet, mye står i kjeller. I kjelleren aleine har jeg nesten 30 000 tusen kort!
Så jeg trenger ikke flere magic kort men så føler meg kløen når et nytt sett kommer. Det er flere kort man har lyst til eie, kanskje bygge en deck rundt, så man argumentere for, joa jeg kan jo bare kjøpe noen få kort.... Men det er vanskelig å bare kjøpe noen få kort....
Magic the Gathering gir ut for tiden veldig mange nye kortserier. Det er nye produkter rundt hjørnet hele tiden! Faktisk så føler mange av oss gamle magic spillere at vi drukner i nye serier. Så mye at folk klager. Det går på lommeboka løs og mange føler man ikke får noe glede av nye kort før man må løpe og kjøpe nye kort. Du kan jo se på en video her fra Tolarian Community College eller under om dette teamet.
Jeg startet å spille Magic for 25 år siden og min magic interesse går i bølgedaler. Jeg merker at jeg har startet å gå litt lei igjen og tørsten etter nye magic kort er på vei ned. Men faren for at trangen for flere magic kort blusser opp er alltid der som en magickoliker. Jeg må bare få alle kortene jeg har kjøpte på cardmarket som er på vei i posten og den secret lair boksen jeg bestilte for 6 måneder siden.... så skal jeg slutte... det er jo inflasjon og høye strømpriser...
Jeg lover, jeg har ikke et problem. Det er du som har et problem!
Problemet med å ha nerdehobbyer, er at man fort kan bli litt samlegal. Ofte pumper det man er fan av, ut objekter og ting selskapene vil at du skal kjøpe, fordi det er kult eller "samleobjekt". Noe er kult, andre ting er bare dritt og ren utnytting din glede for noe. Et område er klokker.
Som mann, som ikke bruker mye smykker, så er det å ta på seg ei fin klokke, det nærmeste man kommer å ta på seg et fint smykke til fest. Jeg veit, jeg veit, det er mange menn som bruker smykker, jeg snakker ikke om disse. Jeg har aldri vært noe klokkegal og har normalt eid to klokker. En til hverdag og en til fest. Men de siste årene har jeg anskaffet meg noen flere klokker, fordi de har forskjellige bruksområder, kvaliteter og design. Så kom jeg tilfeldigvis over at klokkemerker også lager klokker basert på både dataspill og filmer. Og da sa det pang!
Helt tilfeldig fant jeg ut at Timex hadde laget en Pac-man klokke! Jeg ble helt solgt! Og måtte jo såklart ha en! Og så fant jeg ut Casio også hadde en Pac-man klokke! Så da måtte jeg også ha den. Jeg mener, bare se på disse klokkene!!!
Både Timex og Casio klokker er et kjent merke og har klokker som har godt rykte på seg. Greit nok, det er ikke Seiko eller Citzen, men uansett gode klokker som er rimelige. Nå vil jeg ikke akkurat si at dette er samleobjekter, fordi det har nok blitt laget en del av disse. Men jeg elsker detaljene og stilen. Ja, det er litt tacky, men det er Pac-man! Timex klokken bruker jeg på jobb og Casio er til fest. Se på detaljene!
Men så fant jeg ut at Seiko hadde laget Street Fighter 2 klokker! Og de så utrolige kule ut! Klokkene er egentlig Seiko 5 Sport klokker, som er fin og gode klokker! Jeg elsket designet på klokkene, fordi de var koblet til 6 karakterer fra spillet. Siden jeg vokste opp med å spille Street Fighter 2 på SNES så måtte jeg ha hvert fall en klokke.
Men dette var dyre klokker! Det var bare laget 10 000 av hver klokke og det var Seiko 5 klokke design, så det kostet. Jeg skaffet Guile klokken og den var nydelig! Så mange detaljer og designet var perfekt! Først var jeg redd for å gå med klokken, fordi det var et samleobjekt men så tenkte jeg, hva er vitsen å ha en dyr klokke om man aldri går med den! Etter hvert så kjøpte jeg også Chun-Li klokken. Planen var ikke å kjøpe noen av klokkene, fordi jeg syntes det var for dyrt. Men jeg fikk begge to med ganske store rabatter, så jeg var heldig. Se på klokkene! Så fin! Og rå!
Nå er ikke jeg klokkesamler, men jeg må si slike klokker treffer nerden og samleren i meg. Du kan jo spørre hva man skal med alt dette? Joa, det er begrenset hvor mang klokker man trenger men om det gir deg glede å eie og bruke slike, så kjør på. Og kanskje er du heldig, om 20-30 år, så er klokkene verdt mer enn når du kjøpte de. Men kjøp slik ikke fordi det er en investering men fordi det treffer deg i nerdehjertet.
Nå er det flere klokkemerker som selger slike klokker med design rettet mot nerder. Mye synes jeg er bare trash og appellere ikke til meg. Men Citzen, som er anerkjent klokkemerke, har noen laget noen flott klokker basert på Star Wars og Marvel, men de er nesten umulig å få tak i og koster mye. Men jeg merker jeg vil gjerne ha en slik klokke.....
Jeg starta denne bloggen sommeren 2009, som et forsøk for å forstå bloggfenomenet, hva som skapte klikk og kanskje slå i hjel noe tid i en periode hvor jeg var arbeidsløs. Det var med andre ord ingen store tanker eller ønsker bak denne bloggen. Men det har nå gått snart 12 år siden jeg startet den og jeg ser at i følge Googles statistikk, så har bloggen hatt 109 000 lesere!
Nå har jeg ikke blogget mye siste 3 årene. Man har et aktivt liv, med jobb, sosiale forpliktelser og hobbyer, så behovet for å ytre seg har vært liten. Jeg har andre forum via jobb hvor jeg kan både ytre meg offentlig og få oppmerksomhet. Men det artig hvor mange som har lest, kommentert og kontaktet meg på grunn av bloggen via mail. Men 109 000 lesere må nok taes med en klype salt, her er det nok mye roboter og treff som er ikke er mennesker. Men man fjerner 30% prosent, så er det faktisk fortsatt en del leser. Det er veldig forskjell hvor mange lesere bloggen har. Dager med lite aktivitet, har den rundt 10-12 leser og andre dager så er det over godt over 100. Når jeg skrev mye så var det flere hundre hver dag med flere tusen leser i måneden.
Nå er denne bloggen anonym, altså den er ikke koblet til meg som person. Det er et bevisst valg. Ikke fordi jeg er redd for å bli identifisert. Er man litt oppgående, så finner man lett ut hvem jeg er. Mitt behov for anonymitet var fordi meningen var at bloggen ikke skulle være så seriøs, dyrke en viss overdrevent profil nerdete og så har jeg en jobb hvor jeg har behov å framstå som seriøst og reflektert. Noe jeg ikke er på denne bloggen. I tillegg så er det en stor sjanse for at folk googler meg som følge av min jobb, så jeg har ikke behov at en halvprovoserende og nerdete blogg blir koblet til meg som person. Men jeg har lekt med tanken å gjøre denne bloggen "offisiell", altså koble til mitt navn. Vi får se om jeg gjør dette en gang i framtiden.
Så bloggen har eksistert i snart 12 år, så hva har jeg funnet ut? Vel skrive om sex og dataspill skaper klikk. En av ønskene med bloggen, var å se hva som får leser og gjør at man kommer høyt på søkemotorene når man søker på bestemte ord. Om du ser de første årene, så er det flere poster som dekker temaet og fikk mye trafikk som Sexy damer som spiller dataspill, Sex i gamle arkadespill og Hot Girls with Cheat Codes! Det var kanskje ikke en overraskelse men jeg har gjennom årene forstått at det er noen typer temaer og overskrifter som gjør at folk finner bloggen. Men faktisk en av de meste leste postene på bloggen er denne ganske nøytrale og saklige Hvordan velge handle/nick/alias/pseudonym/monkier på internet? Så det er bare ikke sex som selger.
Når bloggen startet å få leser så startet jeg å få henvendelser. Blitt overstrømmet med tilbud i starten fra reklamebyråer, som vil betale for at jeg skriver eller bare publisere ferdig skrevet artikler om en produkt eller tjeneste. Dette var mye de første årene dette skjedde. Dette er jo ulovlig og ikke særlig greit. Her var særlig nettkasinoer virkelig syndere. Heldigvis har disse forespørselen blitt mindre av etter hvert som regelverket og bøter har kommet for å forhindre slikt.
Jeg har blitt kontaktet av blant annet BBC fordi de ville at jeg skulle se en tv-seire før alle andre og skrive om den. P3 har kontaktet meg angående om jeg ville bli intervjuet som følge av denne posten med overskrift For mye vold? Jeg har fått flere forespørsel fra ungdommer og studenter som leiter etter intervju objekter rundt nerdekultur til både oppgaver, reportasjer og dokumentarer de lager. Folk har kontaktet meg over mail om spørsmål om jeg kan hjelpe de med å finne navnet på både filmer og dataspill de har spilt når det var unge men ikke husker navnet på. Noe jeg alltid har greid å svare på :). Og sist men ikke minst, så ble jeg spurt av Nordisk film og jeg ville eg ville være med på tvserien hvor Sigrid Bonde Tusvik skulle prøve å finne seg en kjærest som gikk på NRK med navnet "Sigrid søker kjæreste".
Jeg har jo takket nei til alt, fordi jeg ikke ville bli navngitt men også takket nei til disse reklameoppdragene som brutt både lover men også bestemt hva og hvordan jeg skulle omtale noe. Ha denne bloggen har gitt meg forståelse hvor ville vesten reklamebransjen på sosiale medier var for 10 år siden. Nå har jeg hatt reklamebannere på min blogg som Google Adsense har styrt og det har gitt meg noen kr opp gjennom årene men ikke mye.
Jeg har ikke vært mye aktivt på bloggen min som sagt de siste årene men skrivegleden har kommet litt tilbake til meg i det siste. Så kanskje jeg skal skrive litt mer her inn i 2022. Jeg satser på at bloggen består hvert fall 12 år til!
Jeg spiller ikke MMOer lengre. Det er mange grunner til det men en av grunnene er at den følelsen mitt første MMO skapte i meg, kan et nytt MMO aldri gjenskape.
Tilfelle du lurer så er MMOG forkortelsen for Massively Multiplayer Online Game. Det var en spilltyper som vokste fram for alvor når internet ble allemannseie på starten av 2000 tallet. En MMO er at tusenvis av spillere spiller sammen og imot hverandre på en server. Her er spillverden konstant, uavhengig om du er tilkoblet eller ikke. Man snakker, samspiller og skaper fellesskap sammen med andre folk mens man prøver å løse spillets oppgaver og bli bedre. Jeg husker jeg drømte om slike spill som ung spillnerd på 1990-tallet. Tenk å spiller sammen med hundrevis av spiller i en verden som forandret seg! Jeg ville så gjerne teste et slikt spill men jeg hadde ikke bra internettilgang!
Det forandret seg når jeg flyttet til Trondheim for å gå på NTNU. Men det å betale en månedsavgrift for å spillet et spill satt langt inne. På den tiden kostet et MMO ofte en hundrings i måneden. Men så lanserte Anarchy Online at man kunne spillet det gratis. Så jeg kastet meg på i 20003. Jeg husker ikke hvor mye jeg spilte AO men jeg fikk en fin opplevelse av å være med i guild, få venner og løse oppgaver med andre spillere. Men AO online var så avansert, at jeg aldri helt kom inn i det. Pluss den gratis versjonen var sterkt redusert med tanke på spillbart innhold. Så blei World of Warcraft lansert i 2004.
Jeg var meget skeptisk til spillet, siden 100 kr i måneden virket mye for et spill man måtte kjøpe for 500 kr. Men en god kamerat kjøpte det i jula og sa det var meget kult. Han viste meg spillet og det så rått ut. Og jeg bodde på liten hybel i Trondheim. Så jeg kjøpte spillet og startet å spillet Det var det. Jeg var fortapt.
Min main på reise
Alle husker den første, virkelige forelskelsen man får. Den som gjør at man blir helt varm i magen, vil bare være med den personen alle dager og alt er helt fantastisk. Men kan ikke tenke seg at å være med en annen og tenker dette kommer til å vare hele livet! Sånn var WOW for meg. Jeg elsket spillet. Både verden, grafikken, spillmekanismene og det sosiale rundt spillet. Flere av mine gode venner spilte spillet. Folk jeg hadde vokst opp sammen med. Vi bodde nå forskjellige deler av Norge men traff hverandre hver dag i Azeroth for leke sammen. Det var som vi var på ungdomskolen igjen og hang sammen hver dag. Etterhvert ble vi med i guild og raidet til faste tider.
Noen ganger gleder jeg til mine 2-3 timer med wow jeg gjorde nesten hver kveld. Jeg så fram til helgene, fordi da kunne jeg få inn noen timer mer. Jeg hadde studier, jobb og kjæreste men fikk alltid til litt wow. Jeg synes spillverden var så spennende, hele tiden nye steder å se, nye oppdrag og bosser. Nytt utstyr og ferdigheter lå rundt hjørnet. Jeg hadde fått min første digital spillforelskelse i et spill og det var i WOW.
Når man spiller for mye WOW
Når mitt over 6 år gamle forhold gikk dukken, så forsvant jeg inn i wow i et halvt år. Jeg søkte trøst i spillet og fellesskapet. WOW ble min måte å takle sorgen over å bli singel. Men etter noen år med mye WOW, så blir man lei. Etter å ha spilt noen år, så takket jeg for meg våren 2009. Da hadde jeg
77 dager sammenlagt med spilletid i wow. Det er rundt 1800 + timer i Azeroth. Ca 20 hele dager i året. Men som alle forhold så var jeg blitt lei.
Spille WOW føltes som en jobb. Man logget seg inn. Grinde gull og utstyr, slik at man kunne kjøpe mer utstyr slik at man kunne grinde mer gull og utstyr. Spillet hadde mistet sin sjarm og jeg gadd ikke mer. Enkelt og greit.
Siden jeg sluttet med WOW, så har jeg prøvd å finne MMOer jeg kunne spille slikt jeg spilte WOW. Prøvd spill som Conan, Secret World, Rift, Morrowinds Online, Star wars The old Republic osv. Men ingen har greid å fange min interesse. Alt virker som dårlige kopier av WOW og jeg greier ikke å spille slike spill i lengden. Jeg føler kanskje at jeg har brent meg ut på slike spill gjennom WOW. De følelsene jeg følte når jeg oppdaget sjangeren gjennom å spille WOW, de kommer aldri tilbake, noe som betyr at alle slike spill jeg prøver, blir aldri som første gang. Kanskje like greit. Eller kanskje det kommer et nytt MMOG som kommer til å få meg til å bli forelsket igjen.
Jeg vil skrive om noe som jeg har tenkt på en stund angående nerdekultur. Hvordan noen personer ser på sin nerdehobby som noe som tilhører dem, en liten gruppe spesielle mennesker. Som noen som er for de utstøtte, sære og keite menneskene. For de som ikke er som alle andre. De som storsamfunnet har oversett. Jeg har sett mye av denne holdingene innenfor mange områder av nerdekulturen, som innen dataspill, rollespill, Magic the Gathering, film, manga osv. Og den kan skape problemer.
Jeg har spilt mer Magic the Gathering igjen de siste månedene. Jeg har spilt magic av og på siden 1997. Jeg har en fast liten kjerne som jeg spiller med nå og da. Noen har jeg vokst opp med, andre har jeg truffet etter jeg blitt voksen. Spill Magic er rimelig nerdete. Det er et samlekortspill som er avansert og krever både tid og penger for å bli god på. Produsenten Wizard of the Coast har vært flinke til å bygge opp et samfunn rundt sitt spill. Du kan spille turninger, konkurranser og delta på Friday Night Magic. Det er også et stort bruktmakred av spillere som kjøper og bytter kort. Men Magic er ikke noe sært fenomen lengre som kun nerder holder på meg. Det er stor industri med mange millioner spillere og er kjøpt opp av Hasbro. I 2013 regnet man med at det var 12 millioner aktive spillere globalt. Hvor sikre slik tall er usikkert men poenget mitt er at Magic har vokst og blir spilt av mer en hardkjerne av nerder. Magic samfunnet har merket denne veksten av spillere og taklet denne økningen av spillere til tider dårlig. Det har vært mye kontroverser innen Magic de siste årene og det virker som forskjellige fraksjoner av spillere "sloss om spillets sjel".
Jeg så en video på youtube denne uken fra Tolarian Community College. Det er en av de største youtubekanalene om Magic og er drevet av en voksne mann. Han la ut en trist video som forklarte hvordan han blei mobbet og utstøtt når han vokste opp. Hvordan han søkte tilflukt og trøst i Sci Fi litteratur og etterhvert Magic The Gathering. Sammen med andre mennesker som hadde samme opplevelse som han. Det er en vond video og du kan se den her eller under
Men hans video fikk meg til å tenke en holding og tankegang jeg ofte møter innen nerdekultur. Som ligger der som en slags usagt lov. En holding noen folk dyrker og tviholder på. Nemlig at min hobby og interesse er noe som er for oss særinger. For oss utstøtte og mobbeoffer. Som ikke er som alle andre. Denne hobbyen eller interessen reddet mitt liv og jeg har latt den definere en stor del av hvem jeg er eller hvordan jeg ser meg selv. Det er ikke noe nødvendigvis galt med dette men jeg personlig reagerer på denne holdingen fordi jeg synes den ikke er særlig konstruktiv. Og den skaper problemer når en nerdehobby vokser ut av skyggen og blir mainstream, som dataspill, magic eller rollespill. La meg forklare.
Brian Lewis heter person som snakker i videoen. Han sier blant annet i videoen: "Magic is a game that we outsiders are drawn to. We are often the outcasts, the freaks, the misunderstood, the abused, the frightend, the deeply, deeply lonley". Det er sterke ord, som framhever hvordan han ser på magic og hvor viktig den er for hand. Det er såklart farget av hans bakgrunn som mobbeoffer. Men dette synet synes jeg KAN var problematisk. For det første er den med på opprettholde klisjeen om at nerdekultur som Magic er noe for de som er utstøtt eller har/hatt problemer. For oss som ikke er som alle andre. Den er med på holde et kunstig skille mellom dem (normale) og oss (sære nerder). At folk som ikke har den samme bakgrunnen som nevnt ovenfor, de vil ikke forstå min hobby slik som meg. For meg som har spilt magic i 21 år, så kjenner jeg meg ikke igjen i denne beskrivelsen.
Jeg har alltid likt nerdete hobbyer og interesser. Jeg leste masse Sci Fi og Fantasy når jeg vokste opp. Jeg elsker film, sære filmer. Jeg sett masse Star Wars og Star Trek. Leser tegneserier og spiller mye dataspill. Jeg spiller rollerspill, samler gameboyer og spiller Magic. Og mye mer. Jeg kaller meg selv også for en nerd. Men jeg har mange flere interesser enn nerdeting. Jeg blant annet jakter, vært aktiv i forsvaret i mange år på deltid, trener kampsport, restaurer en gammel tømmerhytte og skriver. Jeg har aldri med andre ord latt meg definere av mine hobbyer og interesser. Jeg har aldri følt at jeg har vært en gamer, en magic spiller eller Trekkie. Jeg har aldri brukt mine nerdeinteresser som en måte å identifisere seg på eller lat det definere hvem jeg er. Det kan kanskje virke rart med tanke på navnet på bloggen jeg skriver på, men denne bloggen er bare om noen sider av mitt liv.
Derfor har jeg aldri følt meg hjemme på Outland eller Avalon, spillende Friday Night Magic. Eller brydd meg noe om gamerkulturen på internet. Eller vært med i noe rollespillmiljø. Jeg har noen ganger følt at jeg ikke er sær nok eller nerd nok til identifisere meg disse samfunnene som er på nettet eller i RL rundt slike hobbyer og interesser. Men jeg har også aldri vært mobbet, aldri hatt problem hjemme, alltid hatt venner, er utadvent, hatt dame, jobb, vært frisk. Jeg har alltid vært en normal nerd. Hvertfall slik jeg har sett meg selv (er ikke sikkert alle andre som kjenner meg tenker det samme). Det betyr at jeg har aldri funnet trøst eller hjelp i slike nerdehobbyer som Brian Lewis. Det er ikke noe galt i at folk som sliter finner noe som gir de trøst, fellesskap, venner og gleder. Det jeg ikke liker at noen mennesker dyrker den holdingen at nerdekultur er primært noe folk som har opplevd slike traumatiske ting i sitt liv. Jeg personlig passer ikke inn i disse beskrivelsene og har alltid gjort at jeg har hatt et skråblikk på alt som kommer rundt disse mer nerde interessene. Jeg passer ofte ikke inn i den typologien som kan bli dyrket fra innsiden av nerdekulturen.
Idag har mye av nerdekulturen som før var noe få hold til på med blitt mer mainstream og tiltrekker seg mennesker fra alle slags bakgrunner. Og da kan det fort skape gnisinger mellom de som ser på sin hobby som noe primært tilhører noen få, men en spesielle holding eller bakgrunn enn alle andre. Alt bråket i 2014 rundt gamergate er et godt eksempel hvordan enkelt mennesker innen spillverden ikke hadde innsett at dataspill var blitt et mainstream, globalt fenomen som nå besto av alle slags mennesker. At dataspill vill få omtale, kritikk og fokus fra alle type mennesker. Andre nerdeområder har opplevde det samme. Magic The Gathering sliter med det samme, samme innen Sci Fi litteratur, fans av store franchiser.
Hva er det jeg vil fram til? At folk som passer inn i beskrivelsen som Brian Lewis skal bare holde kjeft om hvordan en nerdehobby som blant annet Magic "reddet" dem fra en hverdag som sugde? Nei, ikke i det hele tatt. Men bare pass på at man ikke skaper og dyrker en vis stereotyp eller oppfattelse at du må være slik eller slik for å holde på eller være opptatt av dette. Det skaper bare problemer for når det man holder på med blir tiltrekker seg mange typer forskjellige folk. Pluss det kan gjøre at folk som liker det samme som deg, men er har en annen bakgrunn enn deg kanskje ikke gidder å holde på med det du liker. Og det er jo dumt.
Min uke har vært utrolig kul og har hatt stort fokus på retro spill. Da særlig gamle arkademaskiner
På torsdag var jeg Sent på Teknisk museum. Her kom John Romero, mannen som var en av de som lagde Doom, Doom II og Quake. En levende legende og litt av en rockestjerne innen dataspillbransjen. Muligheten for å se ham i levende live var litt som å se en barndomshelt fra en svunnen tid. Doom og Quake har betydd utrolig mye for meg, derfor måtte jeg opp og se han. Saken var at det var veldig mange andre som også ville det. Jeg måtte stå 25 min i kø før jeg kom inn og køen blei vist verre utover kvelden. John Romero var med andre ord populær! Dessverre hadde ikke Teknisk Museum vært helt klar over hvor populært et slik besøk var, slik at det var alt for lang kø for å slippe inn og scenen de hadde var latterlig liten og veldig mange fikk ikke plass eller sett så mye.
Scenene var alt for liten og folk måtte stå bak og høre på
Selve intervjuet og spørsmålrunden var veldig bra og det virket som John Romero likte å prate. Fyren er jo kjent for å like rampelyset. Mange folk fikk signert og tatt bildene sine med han etterpå. Jeg var gira over å se han i levende live. Nå skal jeg lese Masters of Doom. Du kan se bilder fra fra besøket her på facebook siden.
John Romero
Så nærme kom jeg at jeg nesten kunne ta på håret hans
Men man kunne også gå og se på Game on utstillingen på Teknisk museum, noe som var kult men jeg reagerte på at veldig mange av spillene de viste fram var ødelagt på en eller annen måte. Noe som var skuffende og uproft. Virker som Tekniske Museum må få fingeren ut og fikse alle maskinene som er ødelagt. Folk kommer jo for å teste ut spill, ikke møte svarte skjermer og ødelagte kontrollere. Skjerpings Teknisk museum!
Men heldigvis fikk jeg testet ut noen flotte vedlikeholdte arkademaskiner i helga. Jeg var bed til en privat fest her i Oslo. Den het Retrobonaza og her hadde en privat person med stor lidenskap for retrospill, særlig arkademaskiner bydd opp til fest. Konseptet var at han hadde fylt opp leiligheten sin med arkademaskiner og gamle spillkonsoller. Man betalte 50 kr, fikk så mye pizza grandiosa man ville og så kunne man bare spille i vei. Her snakker vi om flott vedlikeholdt arkademaskiner. Stemningen var topp og det var en magisk kveld for en spillnerd. Det var som var deilig var at gjennomsnittsalderen var godt over 40, slik at slapp unge spillnerder som ikke kunne spillene. Jeg fikk skikkelig lyst på skaffe meg en arkademaskin selv. Sjekk ut bildene under fra kvelden.
Så når er jeg en happy spillnerd og jeg skulle ønske hver uke var så full av deilig retromoro. Jeg får håpe min VIVE kommer til uka. Da blir det en annen type moro!
