Jeg, en digital kvinnehater?

Jeg liker vold i dataspill. Å utøve grov vold, ofte realistisk har alltid appellert til en mørk og dyster side i meg. Jeg har skrevet om dette før og kalt meg en voldsnerd. Men jeg har innsett i det siste at jeg har en dragning mot å utøve vold mot kvinner i dataspill når det er mulig. Er jeg en digital kvinnehater dataspill?

Nå må jeg få lov til å understreke at jeg aldri har utøvd vold mot noen i det sivile liv. Aldri vært i slåsskamp eller skadet noen. Ikke drevet med psykisk vold eller forfulgt noen. Jeg har aldri, aldri hetse noen på nett, fordi er kvinner eller av andre grunner. Jeg har flere heteroseksuelle forhold bak meg, noen har vart over et halvt tiår. Jeg er for tiden i et forhold nå (som er sunt og bra). Jeg føler ikke eller har følt noe hat eller sinne mot kvinner (eller menn). Jeg føler meg med andre ord ganske normal, velbalansert og nytting medlem av samfunnet (har jobb, betaler skatt og bruker min fritid til beskytte landet). Så hvorfor bruker jeg da ekstra tid og ressurser for å skade kvinner i dataspill når jeg ikke trenger? Jeg ser jo på meg selv som en gentleman! Er dette noe å bli nervøs over?

Det finnes mange dataspill som tilbyr kvinner som motstander og mottakere av voldelige handlinger. Her er det helt naturlig og påkrevd å bekjempe de som fiender. Drep eller bli drept. Men det er når spill, da særlig sandbox spill som GTA, Sleeping Dogs, Prototype, Hitman osv som tilbyr masse uskyldige sivile du kan skade, at min seriemorder kommer frem. Og jeg har tydeligvis en forkjærlighet for kvinner.

I det siste har jeg spilt GTA IV og Sleeping Dogs. Jeg har alltid likt å gå banans i slike spill. Kjøre på fortauet, skyte på purken, banke opp folk på gata og skyte sivile. Det er gøy, galt og veldig veldig moro. Men noen ganger så legger jeg merke til at jeg bevisst går etter kvinne. En av mine favoritt sysler har alltid vært å gå på strippebar i GTA og skyte alle der inne. Eller så har jeg alltid likt å henge i smug og hoppe fram med kniv eller balltre og banke damer til døde som går forbi. Det er jo ikke det eneste meningsløse voldutøvelsen jeg liker å utføre. Klatre opp på en høy bygning og skyte folk med rifle er også gøy. Men jeg blir litt forstyrret av at jeg så bevisst går etter kvinner noen ganger.

 

Sleeping Dogs er en GTA klone i Hong Kong. Spillet har fokus på nærkamp og kamsport. Her kan du slåss, sparke og denge folk i vegger og kaste de over objekter. Det er moro å springe på gata og flying kick folk over ende og banke de blodig. Nok en gang så fikk kvinnene på gata gjennomgå. Her banket jeg de blodige og brukte miljøet for å skade de. Som for eksempel en sirkelsag.

En av de første spillene jeg spilte som gav meg mulighet til å utøve meningsløs og blind vold mot særlig kvinner var Hitman. Siden spillet var laget av danske så var det nok av lettkledde kvinner i spillet som utgjorde harmløse sivile. Ofte så pleide jeg å gjøre hvert brett så lydløst og profesjonelt som jeg kunne. Så spilte jeg brett om igjen og massakrerte alle på hele brett. Kvinnene fikk særlig gjennomgå. 

Nå tilbyr alle disse nevnte spillene og mange andre mulighet for meningsløs og grafisk vold på sivile etter eget ønske. Det er ikke påkrevd av spillets regler eller mål (om du ikke ser bort ifra Saints Row serien som er konge!). Disse spillene er jo ofte preget av medie-panikk og kontroverser. Disse spillene tilbyr det muligheten til å være en gal massemorder og ingen dømmer deg for det (så lenge din mor ikke ser deg eller fremmede på nettet leser din blogg). 

Så er jeg en kvinnehater fordi jeg liker å noen ganger bevisst skade og jage kvinner i dataspill? Har jeg noe underliggende, mørke draginger? Nei, jeg må si at jeg er rimelig sikker på at jeg ikke er noen kvinnehater. For det første så skaper ikke disse dataspillene voldelige impulser. I verste fall kan de forsterke asosiale holdinger men da snakker vi om personer som sliter med å skille virkelighet og fantasi og de hadde blitt påvirket av hva som helst. Jeg er jo en ganske normal person (aldri straffedømt og har søster, mor og kvinnelige venner jeg er meget glad i). Så normal og balansert er jeg at jeg reflekterer over min egen voldsutøvelse i dataspill. Så hvorfor har jeg en forkjærlighet for å gå løs på kvinner i spill? Jeg tipper det fordi det er tabu. Disse spillene tilbyr at man kan bryte tabuer tilknyttet vold i samfunnet innen for en spillsituasjon. En situasjon som vi veit er et kunstig, spillmessig og tilbyr en kausalitet som ikke har alvorlig følger for egen person eller noen annen. Jeg har fått inn med morsmelken at man ikke skal skade kvinner (eller andre) og derfor får jeg en liten glede av å bryte dette tabu i den digitale verden spill tilbyr. Og så er det forsåvidt hyklersk av meg å sutre over at jeg noen ganger liker å single ut kvinner i disse spillene. Resten av tiden utøver jeg meningsløs vold på menn. Det ser jeg ikke på som noe rart. Man blir heldigvis ikke misogynist av spille dataspill men mange dataspill for voksne har derimot et uheldig kvinnesyn, ofte i form av design og narrativ bruk. Men det er en annen diskusjon. 

Nå er det viktig å påpeke at spillene jeg har nevnt er laget for voksne og ikke for barn. Det er derfor en grunn til at spillene skal bli opplevd av voksne. Nå er jeg ikke den neste som har reflekter eller skrevet om egen voldbruk i slike spill som GTA og Saints Row. Når GTA V kom ut så lagde en spiller en blogg fra spillet hvor han spilte en seriemorder. Han dreper folk, tar bilder av de, før og etter drapet. Så skriver han slike typiske seriemorder rundt drapene. "I am a cleansing flame. I am the fire.". Og ofte så er kvinner hans mål. Er dette kunst? En performance? Eller bare sykt? Personlig synes jeg det ganske creepy. Du kan sjekke det ut her. 

 

Har du noen asosiale tendenser du får ut i dataspill? 

 

Jeg vil være Max Payne!

Jeg elsker Max Payne spillene. Både spill 1 og 2 er mitt hjerte nært og viktig del av mine tidlige 20 åra. Så Max Payne 3 kom for noen uker siden (fuck konsoll versjon, man spiller Max Payne på pc) og jeg innser at jeg vil være Max Payne!Bare så det er klart, jeg digger film noir. Jeg elsker hele stilen og de narrative elementene. Lys og skyggebruken. De harde mennene som drikker og røyker. Femme fatale i cocktail kjole som oser farlige nytelser. Jeg digger filmer som Double Indemnity og The Asphalt Jungle. Men jeg elsker også vold, helst estetisk vold, gjerne i slow motion, mye blod som spruter og våpen som spytter ut kuler.. Jeg digger Hong Kong action filmer og fikk en religiøs opplevelse når jeg så John Woo filmen Hard Boiled i 1997. Og jeg digger grafic comics, helst slike som kombinere både HK volden og film noir stilen. Sånn som Sin city, Crimminal og Incognito.Så derfor digger jeg Max Payne serien, fordi disse spille tar alle disse elementene og blander til en hard masse og skyter det inn i mitt blod! Så jeg var gira for å teste Max Payne 3. Jeg skal ikke si akkuart hva jeg syntes om spillet eller forandringene i spillet men jeg innser at jeg elsker Max Payne. Jeg vil være den tragiske anti-helten som drikker meg i hjel mens jeg skyter bad guys i slow motion. Grafic comic style! Max Payne som spillfigur og spill klør min kløe etter estetisk vold, film noir og kul dialog. Jeg har savnet så lenge et spill som er voldelig og kult mens det er hardt, macho og svarthumoristisk. Jeg må leite med lys og lykt etter slikt materiell som treffer min voldsnerd softspot. Og Max Payne treffer virkelig det punktet.Jeg elsker hvordan Max Payne er en beinhard anti helt film noir style. Han har blitt nå gammel, patetisk og fyllik. Han er skjeggete, går med klærne han har sovet i mens han skyter folk i slow motion der han kaster seg rund i mørke bakgater og på fotballstadioner. Jeg liker hvordan Max Payne ser ut, hvordan han føles der jeg styrer han. Jeg liker hans blodige, skittene utseende. Full av sår, minner han bærer i ansiktet og kroppen. Han ser ut som filmen Maltese Falcon har hatt sex med tegneserien Crimminal og fått et barn. Men jeg liker også spillets enkle dog voldelige slow motion, bullet-ballet gameplay. Å skyte noen i slow motions mens du ser kulene gå inn i fiendene dine mens hvert kulehull skaper hull som får blodet til å sprute er fantastisk gøy. Jeg blir aldri lei! Dette er volds estetikkens whisky. Dette er for kjennere og for nytere. It never felt so good to shoot somebody as in Max Payne games. Og Max Payne 3 ser helt for jævelig nydelig ut ppå min pc i all sin HD glory! PANG!Men jeg elsker også tegneseriestilen. Greit nok, den mangler litt i Max Payne 3 og du føler mer at Max Payne kommer til å ta overdose enn at du får tegneserie feel men når du først får litt den estetikk så er det bare nydelig. Det er strøssel på min voldskakestykke. Jeg vil se mer comic strip estetikk og tekstboker. Give me moore! Jeg har spilt Max Payne spillene mange ganger opp gjennom årene og jeg kommer til å spille nr 3 mange ganger også merker jeg. Jeg trenger Max Payne. Jeg vil være han og jeg vil ha mer slow motion voldsgameplay.

The Expendables 2 blir PG13 - Hvor blir det av all volden i voldsfilmer?

Ryktebørsen har vært full av at The Expendables 2 kommer til å få aldergrensen PG-13 og Sylvester Stallone har selv bekreftet dette. Hvorfor er actionfilmer blitt så forpult barnevennlige?The Expendables var en stor, dum actionfilm med mange 80-tallets actionstjerner. Filmen var voldelig, blodig og full av banneord. Akkurat slik actionfilmer skal være. Filmen fikk en R rating i USA noe som betyr at filmen kan gå ganske langt når det kommer til vold og banneord. Det har dessverre vært en trend at actionfilmer har tonet ned volden og banningen for å få en barnevennlig aldersgrense slik at man får et større publikum. Flere filmer har lidd under dette som Die Hard 4, Terminator Salvation og Max Payne. Jeg sier ikke at disse filmene er bra filmer men de kunne ha trengt mer vold og banning. Husker dere actionfilmene på 1980-tallet? De var full av blodig vold, naken hud og fuck i hver scene. Filmer som DIE HARD, RAMBO,TOTAL RECALL, THE LAST BOYSCOUT, COMMANDO osv var alle voldelige lavpannet filmer. Hvorfor får vi nesten ikke se slike filmer lengre?

En av grunnene er at man vil filmene skal bli sett av flest mulig mennesker. Jo lavere aldersgrense man har, jo potensielt flere kunder kan man nå. Så innhold blir gjort barnevennlig selv om det egentlig er en film for voksne. Det er jo derfor jeg og alle andre går og ser slike actionfilmer fordi vi vil få med oss historien og den dype mening. Feil, vi vil se vold og folk som kicker ass uten noen hemninger. Stallone har prøvd å rettferdiggjøre at The expendables 2 blir PG-13. Han har sagt til Ain't it cool news i en mail: "Harry, the film is fantastic with Van Damme turning in an inspired performance... Our final battle is one for the ages. The PG13 rumor is true, but before your readers pass judgement, trust me when I say this film is LARGE in every way and delivers on every level. This movie touches on many emotions which we want to share with the broadest audience possible, BUT, fear not, this Barbeque of Grand scale Ass Bashing will not leave anyone hungry...Sly"

Ja, fordi jeg skal gå og se The expendables 2 pågrunn av historien...doh! Jeg vil se Arnold skyte i stykker horder med mennesker med blodig resultat og Bruce Willis banne som en sjømann. Ryktet skal ha det til at Chuck Norris nektet å spille i filmen om den ikke kuttet ut banneordene og blei Pg-13. Hvorfor han krevet dette veit ikke jeg. Norris har spilt mange voldelige filmer som The Delta Force og Missing in Action. Det kan hende at kinoutgaven er utvannet men at de slipper en bluray versjon som har all volden og banningen med R ratingen. Vi får se.Jeg er lei av å se pystet actionfilmer fra USA. Hvorfor skal voldelige actionfilmer ha en barnevennlig aldersgrense og utvannet vold? Nei, jeg ser heller en actionfilm fra Japan, Sørkorea eller HK. De gutta har hvertfall ikke blitt pyser.

For mye vold?

Jeg fikk høre i uka som gikk at jeg er en voldsnerd. At jeg har en fascinasjon for krig og at jeg nyter vold i medieinnhold. Antar alt stemmer. Har alltid blitt tiltrukket av vold i alle former og uttrykk (vi snakker her fiksjonell vold). Sjeldent jeg rynker på nesa eller tenker: Dette er for ekstremt, kan dette være sunt? Men jeg tenkte litt i disse baner når jeg leste Garth Ennis miniserie Crossed.La meg først få lov til å si at jeg elsker Garth Ennis. Jeg elsker omtrent alt mannen har gjort. Han er en enormt talentfull fyr som lager utrolige bra tegneserier. Både interessante karakterer, historier og dialog. Og ikke minst absurd, underholdende vold og mørk humor. Jeg har anskaffet meg nesten alt han har laget og liker så å si alt. Elsker The Preacher, The Boys, alt han har gjort av The Punisher, miniserien 303, Enemy Ace: War in Heaven, Chronicles of Wormwood osv osv. En av grunnene til at jeg elsker Garth Ennis sine tegneserier er volden. Historiene hans er full av vold, ofte blandet med nakenhet, sex og humor. Og det funker. Det passer perfekt og jeg føler det appellere til meg som person. Og Garth Ennis har alltid pusha grensene for hva man kan si og tegne. Hva med en fyr som bare må knulle en melon? Eller hva med en ond liten, gammel mann som driver et slaktehus og som har laget en stor dukke av kjøtt som han har seg med? Eller hva med to privatetterforskere som bedriver analsex som en aktiv del av sin etterforskingteknikk (på de stakkars folkene de forhører). Eller hva med litt c4 i en vibrator som eksploderer når den blir brukt? Jeg kan ramse side opp og ned om syke, morsomme og grafiske detaljer som Garth Ennis har i sine tegneserier. Og mye av det Garth Ennis gjør er mainstream, altså for store tegneserieforlag. Men jeg skaffet meg siste miniserien fra Garth Ennis som het Crossed følte jeg meg litt skitten etter å ha leste den. Gikk Garth Ennis for langt?Crossed handler om verdens undergang. Litt blanding av filmene The Crazies, Dawn of the Dead, The Road og tegneserien The Walking dead. Et virus får normale folk til å bli helt gale. Vi snakker om sadistiske, morderiske, voldtekts maskiner som bare vil drepe og lage skade. Får du blod, sæd eller blir bitt, så blir du en av de etter en stund. Verden går til helvete i en orgie av blod, vold, sadisme og nihilisme. Historien følger noen usmittede som prøver å overleve. Tegneserien har alle Garth Ennis kvaliteter over seg. Den har mørk humor, bra dialog, gode karakterer, bra utvikling og tilfredsstillende slutt. Jacen Burrows tegninger er utrolige flotte og detaljfulle. Her kommer litt problemet inn. Garth Ennis sparer ikke på noe syke ting eller detaljer. Her snakker vi om voldtekter av både menn, barn og kvinner, ofte mens kroppsdeler blir kuttet av og innvoller dratt ut. En sekvens blir faktisk en hel familie tatt livet av slik. Kannibalisme, henretting av barn, tortur, sadisme, puling i sår, listen er lang og grafisk. Her er det lite som er ”off-screen” og detaljene i tegningene er ekstreme. Til og med jeg blei litt sjokkert over det grafiske nivået. Jeg er en voksen mann som er for tiden er på ferie hos mine gamle foreldre og jeg blei seriøst nervøs for at de skulle se albumet. De hadde vel trodd at jeg var seriemorder om de så innholdet. Så første gang på lenge tenkte jeg: Er ikke dette litt ekstremt?

Vel, historien er bra og den sier noe om menneskets ondskap, råskap og faenskap. Historien trenger de enorme brutale detaljene for å få fram kontrastene og for at vi forstår hvordan karakterene tenker og handler. Jeg har lest den en gang til og føler vel at volden trenger å være der, selv om den er ekstrem. Men jeg merker at jeg ser litt for mye på detaljene i bildene til Jacen Burrows. Dette er ikke en tegneserie jeg kommer til å vise fram til daten jeg har med hjem for å si det slik. Men jeg tenker jo mitt om Garth Ennis. Han kan vel ikke være helt normal som fantaserer fram alle disse voldfantasiene? Eller har vi alle disse tankene, vi bare ikke tør å innrømme det? Uansett, kjøp Crossed om du har mage til volden. Bra var den hvertfall!

Kane & Lynch 2 – Voldsestetikken er tilbake

Kane & Lynch: Dead men kom i slutten av 2007 og det fikk mye oppmerksomhet. Det var et tredjepersons skytespill som kom fra IO Interactive, de danske gutta som primært har laget Hitmanspillene. Nå kommer vist oppfølgeren Kane & Lynch 2: Dog days.
Kane & Lynch: Dead men var særdeles voldelig og hardt. Da mener jeg ikke bare at du kunne drep folk på voldelige måter men det hadde en historie som var overraskende vellykket dog nådeløs og nihilistisk. Her var det ikke noen helter, sivile eller klar moralske linjer. Personlig er det 1 av 10 dataspill som har en historie er verdt å bry seg om. Som er bra skrevet og utført. Kane & Lynch var et slikt spill. Historien er som følger: Kane sitter på dødscellen for å drept 25 sivile Venezuela. Han blir overflyttet fra et fengsel til et annet for å bli henrettet. Sammen med han sitter Lynch, en psykotisk mann som har drept sin kone på bestialsk vis. Fyren er steingal men han er som havet, rolig noen ganger, frådende andre ganger. Du kan se en trailer her eller under.

Video Games | Kane & Lynch: Dead Men | Lynch Trailer

XBox 360 | Playstation 3 | Nintendo Wii

Politi eskorten blir overfalt av noen kriminelle og både Kane og Lynch blir reddet. De blir reddet av The 7. Det er en gjeng med leiesoldater som Kane jobbet med nede i Venezuela. De mener han stjal mange penger fra de og de vil ha de tilbake eller så dreper de kona og ungen til Kane. Siden Lynch var med i bilen får han tilbudet om å passe på Kane. Så er hele faenskapet i gang. Kane har noen kvaler om det han har gjort og må gjøre men han gjør uansett de rimelig fæle ting han gjør. Lynch er en galning som glider inn og ut av et morderisk tåke som gjør ting ofte vanskelig. Som du forstår er historien hardbakt og jeg likte den veldig godt. Stemmene på Kane og Lynch er fantastisk. Hvordan de ser ut er også bra. De ser ut som middelaldrene fedre, bare måten de går og ser ut signaliser om at dette er noen fæle jævler.
Spillet har noen utrolig bra brett, som hvor du raner en bak midt på dagen. Det ender opp til å bli en en shootput hentet fra filmen Heat. Jeg har før skrevet om hvor elektrisk skytescenen i Tokyo klubben er. Spillet mister noen av energien på slutten og bretten blir ikke like bra. Selve spillet, altså gameplayet er ikke fantastisk. Kontrollene er ikke perfekte og det kan bli litt vell repeterende. Spillet fikk greie omtaler. Spillet fikk mye blest rundt seg fordi mest sannsynlig fikk en spilljournalist på GameSpot sparken fordi han gave spillet middelmådige karakter. Dette fordi Eidos Interactive som kjøper mye reklameplass på nettstedet blei fly forbannet over den lave scoren. Jeg likte spillet mye på grunn av historiene, karakterene og musikken. Ja for musikken er helt faens fantastisk. Akkurat som Hitmanspillene er musikken så gjennomgående bra at du kan høre på den uten å spille. Har den på min mp3 spiller. Du kan høre hovedteamet her eller under.
Så nå melder Gamer.no at det skal komme en oppfølger. Det er ikke sluppet mye info om spillet men spillet skal komme i 2010. Det har kommet et eget nettsted for spillet og det hinter om vold, rå vold og mer Kane og Lynch. Det lover veldig bra og kanskje spillet kan rette opp en del av de kjedelig gameplay elementene slik at vi kan et jævlig bra spill. Nettstedet har to teaser videoer som mest Lynch gjennom overvåkningsvideoer. Han er tydeligvis like gal som før. Elsker estetikken i disse klippene. DETTE LOVER BRA! Sjekk ut videoene her eller under.




Det skal vist også bli laget en Kane og Lynch film med Bruce Willis som Kane. Kan også bli bra men bare om man beholder den voksne og blodige tonene.

Jeg – En virtuell massemorder?

Jeg liker å drepe og ødelegge ting. Jeg får enorm glede og nytelse ut av det. Vel å merke i dataspill. Jeg har spilt tusenvis av dataspill siden jeg var 7 år og veldig mange av disse går ut på å ta livet av motstandere eller ødelegge omgivelsene. Vi som spiller mye dataspill opplever drap, vold og nedslakting av uskyldige nesten daglig.

Akkurat nå sitter hele verdens befolking av nerder og spiller Call of Duty: Modern Warfare 2, hvor de skyter og sprenger seg gjennom x-antall digitale terrorister og uskyldige. Spillet har skapt en del overskrifter fordi du kan skyte uskyldige i en sekvens. Som en gammel dataspillnerd så hever jeg ikke et øyebryn over dette. So what tenker jeg. Jeg har drept sivile og bad guys gjennom en hel menneskealder i dataspill. Så lenge jeg ikke bli straffet av spillet vel og merke. Jeg husker hvordan jeg konsekvent drepte alle sivile i Soldier of Fortune fra 2000. Dette spillet var ekstremt voldelig. Du kunne skyte av bein og armer, bruke hagla til å skyte innvollene til folk ut, kutte like med kniv osv. På hvert brett så kom det opp en statistikk over hvor mange sivile du hadde skutt men det hadde ikke noe å si. Faktisk var det slik at de brettene som var i Irak, så kunne du drepe de sivile uten at spillet regnet de som sivil. Dette blei det jo så klart bråk over.Alle Hitman spillene har jeg også moret meg stort over å gå banans med våpen i hånd. Etter at jeg hadde løst et brett gikk jeg tilbake og drepe alle på brettet. Gikk nådeløst rundt og henrett alt som kunne krype og gå. Kanskje dro alle likene til et sted og stablet de på hverandre. Særlig S&M sex klubben fra Hitman Contracts blei ofte besøkt med blodig resultat. Eller hva med Kane & Lynch fra 2007. Her er nesten hvert brett stappet fulle av sivile som faller som fluer når du kommer i shoot out med purken. De skriker og springer rundt mens du skyter de ned av hjertens lyst mens musikk slår deg i ørene. Særlig nattklubben i Toyko var en orgie i vold, uskyldige og strobelys. Så har du jo såklart Postal spillene som jeg har skrevet om før. Sykere spill skal du leite lengre etter. Hele spillet går ut på slakte uskyldige. Eller som hovedperson i spillet hele tiden minner deg på, det finnes ingen uskyldige i dagens verden. Drep alle. Eneste spillet med egen henrettelseknapp. Postal 3 skal vist være rundt hjørnet.

Eller hva med stripperne i Duke Nukem 3D fra 1996. De som ristet puppene når du gav de penger. Var det virkelig noen som ikke gikk fra strippeklubbene uten å skyte alle sammen etter du hadde sett puppene deres? Tror ikke det.Så har du GTA spillene som har laget egen gameplay momenter å drepe uskyldige. Og hva med Carmageddon spillene, først kom i 1997 hvor du fikk egne achivments for å drepe fotgjengere. Det finnes tonnevis av spil hvor du har muligehten for å drepe sivil, ja ofte blir du oppmuntret til å drepe de. Derfor blir jeg alltid skuffet når et spill har sivile men jeg får ikke lov til å drepe de. At jeg selv dør eller spillet blir avsluttet om jeg blir alt for blodtørsting. Men la oss ikke glemme alle de vanlige skurkene og fiendene som en dataspiller dreper. De er liksom greit og sosialt ok å si at du tar livet av. Så og si alle dataspill har motstander som du må ta livet av. De kan være realistiske, romvesen, demoner eller skilpadder men de må dø alle som en. Gud vet hvor mange skilpadder jeg har drept i Mario spillene. Er ikke de egentlig utrydningstrua? Og hvor ond kan en skilpadde egentlig være? Jeg mener, må jeg virkelig sloss mot dette? Akkurat nå så spiller jeg Dragon Age. Origins. Her knuser jeg hoder, kapper av bein og generelt er voldelig for “the greater good”. Jeg lurer på hvor mange liv, sivile som ”gyldige” motstandere jeg har drept gjennom 20 år med aktiv dataspillingen? I følge en amerikanske undersøkelse fra noen år tilbake så vil amerikanske barn ha sett 8,000 drap på tv før de er ferdig med ”elementary school” som er vel det samme som barneskolen. Bare tenkt på hvor mange disse barna har tatt livet av i dataspill på samme aldre? Spiller du Mario noen uker så går du glatt over 8,000 drap.

Så hvorfor skriver jeg om dette? Synes jeg det er moralsk forkastelig og galt? Nei, jeg har ikke noe problem å drepe, lemleste og generelt være en massemorder i den digitale verden. Alle spill trenger konflikter og motstandere så det ligger i spillet natur at man må ta livet av både abstrakte som hyperrealistiske motstandere. Jeg er en velfungerende og aktiv samfunnsborger som hvert nabolag ville være glad for å ha meg som nabo. Med all omtalen of Duty: Modern Warfare 2 så slo det meg bare at jeg må ha utrolig mange liv på samvittigheten. Og jeg har nok hatt glede over å ta alle sammen. Jeg er en virtuell massemorder sammen med resten av verden som spiller dataspill. Og jeg ANGRER INGEN TING!!!

For years, I've lived a double life.
In the day, I do my job
I ride the bus, roll up my sleeves with the hoi polloi.
But at night, I live a life of exhilaration,
of missed heartbeats and adrenalin.
And, if the truth be known, a life of dubious virtue.
I won'€™t deny it I've been engaged in violence, even indulged in it.
I've maimed and killed adversaries€“ and not merely in self-defence.
I've exhibited disregard for life, limb and property,
and savoured every moment.
You may not think it, to look at me,
but I have commanded armies and conquered worlds.
And though in achieving these things I've set morality aside,
I have no regrets.
For though I've led a double life, at least I can say:
I've lived.

A bittersweet life – en film med stil og vold fra Sør-Korea

Jeg har hatt et ekstra godt øye med film fra Sør-Korea de siste årene etter at jeg oppdaget filmperler som Memories of Murder (2003) og Sympathy for Mr. Vengeance (2002). Disse filmene satte landet på kartet for meg og har siden det med stor glede kost meg med mange nye filmer derfra. En film som jeg alltid kommer tilbake til er A bittersweet life fra 2005.

Du tenker sikkert nå, asiatisk film fysj. Alle ser like ut, har rare navn, alle kan karate og melodramaet er smurt så tykt på at du ler deg i hjel der du skulle gråte. Enten så er det kostymedramaer hvor ingen sier noe som helst eller så er det voldsaction filmer som går på amfetamin og LSD. Asiatisk film er for oss vestlige vanskelig å se på. Det er en ganske stor kulturell barriere du må klatre over. Selve filmspråket er satt sammen annerledes og det kan være en stor prøvelse se filmer fra denne verdensdelen. Men Sør-Korea har de siste 6-7 årene laget filmer som har mer vestlig preg over seg, som er lettere for en mer casual filmseer å forstå. A bittersweet life er en slik film, som fusjonere vestlig og asiatisk filmtradisjoner og greier å lage noe interessant og underholdene ut av det.
A bittersweet life er på overflaten en gangster film med film noir stil. Den er mørk, stilistisk og til tider voldelig. Filmen handler om Sun-woo, en ung gangster som er en berodd medlem av mafiaen. Han lever nesten som en munk, hvor kun jobben betyr noe. Men så får han i oppdrag av sin sjef å finne ut om elskerinnen til sjefen er utro. Derfra blir filmen en historie i lidelse og det å ønske noe uten å få det.

Filmen har som sagt en meget sterk visuell stil. Fargen og komposisjonen i bildet er fantastisk. Alle bildene har en atmosfære og følelser som er sjelden filmer får til. Volden er også nydelig koreografert. Men det er sammen med historien at filmen virkelig skinner. Selve fortellingen i seg selv har du sett mange ganger før men det er mer de dype temaer om å leve, lengte etter noe du aldri får og det å gjøre noe selv om du veit at du er fortapt. Filmen underholder deg, fremstår som et visuelt kunststykke og den får det til å tenke. Hva mer kan du ønske? Den er også som sagt enkel for oss nordmenn å se selv om tempoet kan være litt tregt enn det vi er vant til. Empire Magazine, det kjente filmmagasinet kåret den som nr 3 på listen over 20 Greatest Gangster Movies You've Never Seen* (*Probably).Se traileren til film her eller under. Den er ikke tekste men se hele traileren og ikke si meg at du ikke fikk lyst til å se den.
Mannen som har regissert A bittersweet life Ji-woon Kim kom i 2008 med en ny film som heter The Good, the Bad, the Weird. Den ser også visuelt kult ut selv om den er vist en helt annen stil enn A bittersweet life. Mer som en actionfilm men den ser kul ut. Du kan se traileren her eller under.

Lovende massivt online skytespill på vei!

Jeg liker å spille spill online og jeg liker MMOG, store dataspill som har en egen verden jeg kan tre inn og ut av. Slike som WoW, AoC, AO osv. Dessverre er jeg blitt dritt lei av all grindinga, den evige museklikkingen og RPG elementene. Det er ikke nok action! Spill som CS og COD4 er rå online men det blir alt for fort bare kaos og springe rundt på et lite kart. Jeg vil ha skytespill blandet med en MMOG verden! Men et nytt spill som kommer snart er kanskje mine nerdebønner hørt.

Spillet er jeg snakker om er APB (All Points Bulletin). Du har sikkert hørt purken i amerikanske filmer sier: I put a APB on him” når de skal finne en skurk. APB er systemet hvor de legger inn informasjon om personer som purken skal fange eller være på vakt mot. Hvorfor virker dette spillet så lovende? Vel for det første så er det gutta bak GTA som har laget det. Da snakker jeg om det originale spillet. Så det lover godt. Hele spillet foregår i byen San Paro som er delt opp i distrikt som kan romme hele 100 spillere. Byen kommer til å bli delt mellom gjenger og purk. De kommer til å sloss over kontroll over byen og bydelene. Begge sider vil få oppdrag som de må sloss mot hverandre for å oppfylle. Hele byen kommer også til å være full av sivile og biler. Et yrende liv som spillerne kan ha enorme skuddvekslinger i!

Hele spillet skal vist ikke ha noen historie, det opp til spillerne å utvikle den. Lage gjenger og politistyrker som sloss mot hverandre. Enten for å beskytte nabolaget eller for å tjene penger på å selge narko. Her komme APB systemet inn. Er du kriminell og springer rundt i gatene og bare skyter folk, så vil dataspillet slenge ut en APB på deg med høy prioritert. Slik vil alle som spiller purk få vite hvor du er og vil komme etter deg. Du må med andre ord være smart kriminell og du må være smart purk. Etter som jeg har forstått har spillet en machtmaking system som gjør at ikke alle kan skyte på alle. Du får en eller flere kriminelle spiller du skal jakte på og som bare du kan drepe. Men jo høyere APB en kriminell får, jo flere kan skyte han. Høres gøy ut, pluss at det kommer til å finnes ”chaos” server hvor alle kan skyte alle, hele tiden. Men det høres litt slitsomt ut.

Spillet skal ha også en enormt detaljert måte du kan lage din spiller på, alla AoC. Beste av alt virker det som det ikke er en måndelig avgift på å spille men de som lager spillet lover en: "non-traditional subscription model,". Hva nå det betyr får vi se. Jeg gleder meg. Les mer om spillet på Joystiq og wired. Til og med Vg har en kort omtale av det. Trailer kan du se her eller under.



Ps: Ja jeg veit at Planetside som kom i 2003 var det første ”massively-multiplayer online first-person-shooter computer game” men det spillet tok aldri helt av. Personlig har jeg aldri prøvd det men jeg er klar for noe nytt nå!

Satan jeg hater elektroniske dingser noen ganger!

Ok, så jeg er en nerd som omgir meg med all verden elektroniske dingser og gadgets. Da særlig ting som avspiller film, lyd og dataspill. Slikt utstyr er ikke alltid funker eller funker helt problemfritt sammen. Og noen ganger så blir jeg bare så forbannet LEI! FAEN!

For det første er det så forbannet mye ledninger og koblinger i hele fuckings leiligheten! På gulvet ligger det antennekabler, TP kabler, minijack kabler, fuckings s-video kabel, en 10 meter lang skjermkabel og den forbannede Wii sensorbar ledningen som går over halve stua! For å ikke snakke om alle strømledningen! Noen av disse strømledningene er drittlange og ligger ei kveiler i hjørner som slanger! Og for ikke å snakke om adapterne som ligger som mursteiner på gulvet! Men det er greit, jeg kan bare ikke subbe beina så mye men det irriterende å snuble hele tida. Jeg veit, jeg kan løse noen av tinge med å skaffe meg trådløse løsninger men jeg har erfaring med at det ikke er så bra, så jeg bruker ledninger.

Men i dag så har jo så klart alle disse dingsene som jeg har fylt livet mitt med bestemt seg for å krangle. Projektoren min finner ikke dekoderen, faens dritt. Har holdt på i over 1 time nå. Lyden på Wiien funker heller ikke, veit ikke hva som er galt siden anlegget funker. VHS maskinen som jeg bruker for å koble de gamle spillmaskinene inn på min antenneløse prosjektor har også bestemt seg for å ikke finne SNES eller andre maskiner. Det trådløsenettet er nede av en eller annen merkelig grunn selv om jeg har internet kontakt gjennom switchen. Opp på det hele har pcen min til 15 tusen varmeproblemer sånn helt plutselig og herr blue screen of death er ofte på besøk. Alt jeg trenger nå er at mobilen min går i stykker, microen eksplodere og MP3 spillerer implodere.

Jeg blir så forbannet lei når slik skjer at jeg får bare lyst til å skyte alle dingsene. Se de eksplodere og bli knust i tusen biter. Le som en gal mann mens jeg knuser alt til støv med en stor slegge.





Kanskje man hadde det bedre før i gamle dager uten alt dette jævla rælet. Nå må jeg spille noen hypervoldelige dataspill for å få ut aggrisjonen (om pcen ikke kneler da). Jeg føler dette innslaget fra Onion virkelig setter ord på min aggresjon og frustrasjon akkurat. Se den her eller under.

Sleeper – Noir superhelt tegneserie har blitt trykt opp igjen

Et navn som har blitt veldig hett innen for tegneseriebransjen er Ed Brubaker. Han har jobbet med kjente figurer som Batman, Daredevil, Captain America, Iron Fist og Catwoman, Ed Brubaker er vel kjent for å ”revamp” Catwoman, få et nytt fokus på krimsjangeren innen tegneserier igjen, får å ha drept Captain America og skrevet fast på Uncanny X-Men.

Men før alt dette så var det særlig en serie som blei slippet på Wildstorm som gjorde at Ed fikk alle disse mulighetene og den serien heit Sleeper. Den kom i 2003-05 og handler om Holden Carver, en undercover agent plassert i en hemmelig ond superskurk organisasjons. Carver har fått superegenskaper via et uhell med en utenjordisk objekt som gjør at han ikke føler smerte eller kan ta skade. Han kan lagre all smerten han blir påført og overføre disse på andre. Han blir kalt for The Conductor. Tegneserieren er ikke en typisk superhelt serie. Her er alt hardkokt, stilfullt og rått. Det er mye voice-over, vold og sex. Historien føles mer realistisk og jordnær, mer som en episode av Law & Order. Sleeper fikk veldig mye bra kritiker og buzz på nettet men solgte aldri bra. I 2008 raporterte The Hollywood Reporter at Warner Bros. haddde planer om å lage en film av serier med Sam Raimi og Tom Cruise koblet til prosjektet. Dette gjorde jo såklart at tegnesereien fikk enda mer buzz.

Jeg leste Ed Brubakers i 2008 andre krim serier Criminal og var helt solgt. Jeg elsket den hardkokte stilen. Det var som å lese Sin City bare uten alle referansene og den overdrevent stilen. Det føltes realistisk og ekte. Handlingene var voksen og det blei brukt mye tid på karakterene. Så jeg blei så klart meget nysgjerrig på Sleeper. Jeg leitet på nettet etter albumene men det var dritt dyrt siden det ikke var mange igjen. Faen tenkte jeg. Jeg gidder ikke å betale 80 dollar for et album. Så jeg la hele tanken fra meg. Men gjett om jeg blei glad da jeg var innom Outland i Oslo for 2 uker siden. Der sto Sleeper, helt nye album til 250 kr stykket. Sleeper var trykt opp igjen. Denne gang i to album. Det var Sleeper: Season One som Outland hadde. Hele 288 sider med moro. Jeg elsket Sleeper og er meget fornøyd at Wildstorm bestemte seg for å trykke opp nye album og samle de i to utgaver. Season Two skal komme i september. Jeg vil anbefale alle som liker grafic novels, vold, sex og bra historier til å kjøpe Sleeper. Virkelig bra saker!

Garth Ennis går tilbake til The Punisher!

Jeg elsker The Punisher. Særlig etter geniet Garth Ennis begynte å skrive historiene i 2001. Han så å si aleine gjorde Punisher berømt igjen med albumet: Welcome back Frank. Stilen var hypervoldelig, bizarre og humoristisk. Steve Dillon tegnet dette albumet og 6 til. Etter det tok Garth Ennis Punisher inn i Marvels Max serie, som tillater mer vold, sex og grovt språk. Superheltene forsvant og alt blei veldig mørk, realistisk og bra.

Men jeg savnet hele den crazy humoren, volden og tonen som var i de første Garth/Dillon albumene. Etter at Garth Ennis stoppet med The Punisher i slutten av 2008 tenkte jeg det var det. Men neida, Garth/Dillon kom med et nytt Punisher album som plukket opp trådene fra Welcome Back Frank fra 2001. Det heter Punisher: War Zone - The Resurrection of Ma Gnucci og kom i mai 2009. Gjett om jeg blei gira. Og jeg fikk først tak i det nå. Og jeg elsket det. Her snakker vi om vold, humor, mørk og galskap trykt mellom 144 sider. Apekatter som river av peniser, pissing i kjøleskap, voldelige lesber, voldtekt av grønnsaker bare for å nevne noen deilige elementer! Liker du tegneserier med en voksen tone og humor så kjøp dette albumet!

Ps: Det kan være en ide og lese Welcome Back Frank først men kjøp begge to om du ikke har det. Koster ikke all verden på Outland eller nettet. Jeg lover deg, det er bra sommer underholdning.

Er vold nødvendig i dataspill?

Medieprodukter har alltid inneholdt vold. Fra bøker, til tegneserier, filmer, tv-serier og dataspill. Jeg sitter nå nettopp og spiller et dataspill med mye vold. Prototype er et dataspill hvor du kan kutte, knuse og pulverisere mennesker i et heseblesende tempo. Blodet spruter, innvoller ligger utover og menneskemassene skriker i frykt etter som du dreper deg gjennom gatene i NY. Og jeg koser meg. Jeg har alltid likt vold i media. Da særlig dataspill. Det er noe spesielt å utøve ultravold gjennom en håndkontroll eller med et keyboard og en mus. Men når jeg nå sitter å nyter Prototype sin voldelig estetikk så lurer jeg på om spillet hadde vært like gøy uten alt blodet og gørret.

Det er flere enn meg som har tenkt den samme tanken. I februar utgaven i bladet Personality and Social Psychology Bulletin var det en artikkel om seks studier som var blitt utført for å måle om hvor viktig vold i dataspill var for spilleren. Artikkelen het: The Motivating Role of Violence in Video Games. Motivere volden spilleren? Skaper den bedre innlevelse og øker den følelsen av spillglede? De fleste av oss gamere tenker nok at den grafiske framstillingen av vold er viktig. Flere og flere spill sikter seg inn mot voksne og legger ikke fingrene mellom.

Resultatene av testene kom fram til at den grafiske framstillingen av vold i dataspill hadde lite innvirking om spilleren likte spillet eller ikke. Det spillere/gamere er og var opptatt av er gameplayet. Hvordan spillet spiller. Hva og hvordan du kan utføre spillet mekanismer. De som deltok i testene likte det når spillet gave dem utfordringer og gode muligheter for å løse de. Ting som hvor gode kontrollene var, at vanskelikehetsgraden ikke var for stor og om det var bra gåter eller slosssekvenser. Etter en stund legger ikke folk merke til all blodet og gørret i voldelige spill. De tenker på hvordan man skal banke den neste bossen, oppgradere sine våpen eller komme fordi den vanskelige broen full av soldater. Man blir sugd opp i spillet og nyter det fordi det har bra gameplay, ikke fordi det har grafisk vold. Grunnen til at folk spiller Tetris er jo ikke pågrunn av grafikken men det helvetes bra gameplayet!

Så om den grafiske volden i dataspill egentlig ikke har noe betyding, men gameplayet er det som teller, hvorfor blir det laget spill som er full av voldelig innhold? En grunn er sikkert at det er slik man får oppmerksomhet. Både i media og blant gamere. Og actionspill som ofte har voldelig innhold er rett mot gutter/menn. Og så må dataspill konkurrere med filmer, tv-seirer og tegneserier som har voldelig estetikk.

Selv om denne studiene jeg nevnte i Personality and Social Psychology Bulletin ikke mener at vold i dataspill er viktig for at spillere skal kose seg, så er jeg på et personlig plan litt uenig. Jeg liker virkelig å se voldelig estetikk i dataspill som Prototype og Soldier of fortune men da må det også ha god gameplay muligheter. Så for meg er grafisk ultravold + godt gameplay = Good times

Old school action film? The Hurt locker.

Sommer er for meg action filmer. Filmer som har eksplosjoner, harde menn og skuddvekslinger. Dessverre har det blitt mindre av slike filmer i det siste. CGI, superhelter eller fantasy filmer preger bildet og oss actiontørste nerder lider. Men det er en film som har fått god omtale på nettet og mye buzz blant filmnerder nemlig The Hurt Locker. Tenkte jeg skulle hype den litt.

Hurt Locker er laget av Kathryn Bigelow. En av de få kvinnelige regissører i Hollywood. Hun er kjent for blant annet Point Break (1991)og Strange Days (1995). To rimelig klassiske actionfilmer. Hun var gift med James Cameron og har laget flere ok actionfilmer. The Hurt locker tar utgangspunkt i et amerikansk militært bombeteam som jobber i Irak med å desarmere udetonerte bomber og IED. Filmen fokuserer på personene og de farefulle oppgavene de må løse. De fleste kritikere som har sett filmen sier den er intenst og full av bra action. God gammel action. Traileren virker også veldig lovende, bra skuespiller og kule eksplosjoner. Sikkert ikke verden mest sostifikerte film men virker som en bra action film. Sjekk et intervju her fra Ain’t it cool new. Traileren kan du også se her eller på youtube nedenfor.



Ps: Filmen kommer på norske kinoer 03.07.2009

Nytt The Boys tegneseriealbum kommer snart

Garth Ennis sitt voldsepos og voldtekt av superheltsjangeren forsetter med The Boys. Nytt samlealbum We Gotta Go Now skal komme i juli (play.com har datoen 08.07 på sine sider). For dere som ikke har hørt om The Boys er det absolutt en serie som er verdt å få med seg. God lesning i sommervarmen.

The Boys handler om at superhelter eksisterer i vår hverdag, ikke en slik fantasiverden som X-men eller Batman eksisterer i. Her har superheltene alle de svakheter og personlighetsproblemer som alle andre. Superhelter er mektig og politisk en stor sak. Kommersielle krefter har også interesser i disse kostymekledde "heltene". Verdens nasjoner har for lengst funnet ut at la slike personer fly rundt er mildt sagt farlig. USA har så klart puttet sammen et team med råinger som har som oppgave til å passe på superheltene slik at de ikke finner på noe de ikke skulle. Det betyr utpressing, henge de ut i media, litt god gammeldags bank og til og med drap. Disse folka blir kalt The Boys. En gjeng med gærninger som selv har krefter utenom det vanlige. Garth Ennis er primært kjent for The Preacher og for å revitalisere The Punisher. Garth Ennis er kjent for sin sterke bruk av sex og ekstrem vold. Noe The Boys også har MYE av. Her blir folk lemlestet på det grusomste (og ofte på en morsom måte) og det er superhelt orgier og seksuelle perversjoner så du nesten må lure på om Garth Ennis er helt god i hodet. Det har kommet 3 samlealbum av serien og alle kan fåes på nett eller i en Outland butikk. Det går også rykter om at The Boys skal bli laget om til filmen men det er kun rykter. Uansett tror jeg ikke det er mulig å filmatisere The Boys pågrunn av volden, temaene og handlingen ikke er mulig å overføre på film. Noe stoff burde aldri forlate sitt opprinnelige medium og The Boys er nok en slik kick ass ting!

Ps: Du kan forhåndsbestille We Gotta Go Now på mange nettbutikker. Hva faen venter du på?

Film om Storbritannias mest voldelige fange

Jeg tenkte å hype opp en film som det har vært skrevet lite om i Norge. En film som virker veldig lovende. Danske Nicolas Winding Refn mest kjent her i Norge for sin Pusher trilogi og Bleeder har laget ny film. Det er hans andre engelsk språklige film. Hans første var Fear X med John Turturro. En film som det ikke gikk så bra med økonomisk selv om den fikk gode kritiker. Ryktet vil ha det til at Refn laget Pusher 2 og 3 etter på for å betale ned all gjelda til Fear X. Refn har nå kommet med en ny film som har skapt en veldig buzz på nettet og på de filmfestivaler den har blitt vist på. Filmen heter Bronson og hadde premiere i mars i England.

Så hvorfor virker denne filmen så lovende? For det første er den basert på en rimelig interessant historie. Den handler om en britisk fange som heter Charles Bronson. Han blei dømt for et ran i 1974 hvor han fikk med seg 26.18 pund. Han fikk 7 år for ranet. Siden det har han sittet nesten sammenhengende i fengsel 34 år, hvor 30 av de på isolat. Grunnen til dette er at herr Bronson er meget voldelig og en ekspert på å ta gisler. Han får slik hele tiden lagt på år til sin 7 år lange dom. Han har tatt fanger, voktere, prester og advokater som gissel i fengsel. Han kommer ofte med de mest utroligste krav som blant annet i 1994 var en oppblåsbar dokke, et helikopter og en kopp tea når han tok sin fangevokter som gissel. Skuespilleren Tom Hardy har fått oppgaven i å spille Bronson og har etter ryktet gjort en utrolig jobb. En slik skuespillerprestasjon som kommer til å bli legendarisk. Bare se på traileren hvor Hardy virkelig gnister hver gang han er foran kameraet. Noe han er hele tiden siden han sitter på isolat for det meste. Men filmen ser ut til å ta noen meget kule og interessante estetiske valg. Refn har valgt å ta skildre mye mentale tilstander til den hypervoldelige Bronson, som en tragedie på teater. Og filmen virker stilisert og full av vold som virkelig gnister. Bronson blir omtalt som 2000-tallets A Clockwork Orange, noe som lover meget bra.

Så jeg vil anbefale folk til å se etter denne filmen. Den kommer på DVD 6 juli i Storbritannia og kan kjøpes på blant annet Play.com for en billig penge. Jeg veit ikke om den kommer på kino her i Norge men ingen av de store filmdistributørene har den på sine lister. Sjekk ut trailer her og filmens hjemmeside.

PS: Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Supervold nok en gang i Postal 3

Vold i dataspill er ikke noe nytt og at det skaper angst blant foreldre, politikere og folk som insisterer på at de veit bedre enn alle andre. Særlig 1990-tallet var tiåret for slik voldsangst mye pågrunn av den pågående voldsdebatten om hadde gått hele 1980-tallet koblet til film og tv. Dataspill fikk på 1990-tallet bedre grafikk, vokste i både salg og popularitet og det kom ut noen titler som var mild sagt kontroversielle i både innhold og estetikk. Det var med andre ord dekket for en ny mediepanikk. Vi fikk titler som GTA3, DOOM, Mortal Kombat, Manhunt for å nevne noen som skapte debatt og som fikk overskrifter. Ting roet seg ned utover 2000-tallet mye pågrunn av at man fikk forskjellige rating systemer som ESRB i USA og PEGI i Europe som skulle forhindre at barn fikk spille de meste voldelige spillene. Folk blei også klar over at dataspill IKKE var noe som bare barn holdt på med men de fleste var godt voksne. ESA (interesseorganisasjonen for dataspill produsenter i USA) slipper hvert år en flott rapport om innhold, alder og aktivitet. I 2009 er gjennomsnittspilleren i USA 35 år og kun 25% av alle som spiller dataspill er under 18 år (ta disse tallene med litt klype salt siden det er de som selger dataspillene som har laget undersøkelsen). Men tallene er nok veldig like i Norge og andre land. Folk forsto at dataspill var noe voksne mennesker drev med og at det må finne spill med voksent innhold og tema. De fleste dataspill har ikke voldelig innhold. ERSB i 2008 hadde bare gitt 6% av alle dataspill en M (Mature) rating. Og det betyr ikke engang at disse spillene er nødvendigvis voldelige, bare ment for voksne. Men sist men ikke minst så er antallet drap blant unge og unge voksne ikke økende men synkende , da særlig i land som USA som storforbruker dataspill, film og tv med voldelig innhold. Skulle folk bli påvirket av de voldelige spillene så skulle grafene og tallene peke oppover, ikke nedeover som de gjorde hele 1990 og 2000-tallet. Så hele voldsdebatten er slik jeg ser det rimelig død koblet til dataspill. Ingen bryr seg og voldelige spill hever ikke øynebryn og moralske pekefingrer lengre. Men dette betyr ikke at det finne dataspill der ute som bruker vold som er problematisk, som skaper avsky og som til og med en hardbarket voldnerd som meg synes er problematisk. Enter Postal.

Aldri hørt om Postal ? Ikke så rart kanskje. Spillet kom i 1997 og blei forbudt i mange land. Det var mer et undergrunnsspill som mange ikke snakket som høyt om fordi det mildt sagt var voldelig og hadde et problematisk innhold. Du spilte ”The Postal Dude” som går banans med våpen, som gikk rundt å drepte sivile og politi uten noe mål, mening eller historie bak. Postal er slang og betyr på amerikansk at en person går gal og begår massemord. Oppkalt etter alle ansette på US Postal Service som har klikket opp gjennom tidene og blitt massemordere.

Spillet ser i dag simpelt ut men det føles rimelig ekstremt enda. Lydeffektene er gode og mange. Folk skriker i smerte og ber om nåde. Blod er over alt og folk blir nesten aldri drept med en gang. De ligger og ruller seg i smerte eller prøver å dra seg vekk. Postal er vel det eneste spillet som har en egen henrettelse knapp som du kan bruke på de skadde på bakken. Spillet er i seg selv ikke dårlig men blir fort kjedelig når det ikke er noe mål eller mening bak all volden. Pluss at du føler deg som en avviker når du spiller det. Men spillet solgte enheter mye pågrunn av at det var kontroversielt.

Så etter hvert kom Postal 2 i 2003. Spillet var i grunnen mye av det samme, bare i full 3D og mer sandbox spillestil som vi kjenner fra GT3. Nok en gang var det utrolig mye innhold, estetikk og lyd som er helt ekstrem. Du kan nå drepe folk på utrolig mange kreative måter, som å tenne på de, kutte de av hodet med spader, gi de strøm slik at de pisser på seg og besvimer osv. Du hadde ikke lengre en henrettelse knapp men en knapp som gjorde at du dro fram pikken din og tisset på folk. Du kunne sikte og skyte pisset akkurat som et våpen. For å ikke snakke om den berømte kattelyddemperen. Du kunne nemlig ta en katt og tre den på våpnet ditt slik at den blei lyddempet.Du hadde en hel by du kunne springe rundt i og drepe folk etter hjertens lyst. Hele spillet føles rimelig sykt og jeg trodde etter Postal 2 at nå var det nok. Ultravoldelige spill bare for sjokkverdien og voldens skyld var det over for. Selv om Postal 2 ikke var nødvendigvis et superdårlig spill, var det ikke bra heller. Nok var nok. Gjett om jeg tok feil.

E3 2009 som var nå for ei uke siden kom med nyhetene om at Postal 3 var på god vei og gameplayet (altså slakting av mennesker uten grunn), volden og de kontroverse teamene var tilstede.

Video Games | Postal III | GDC 09: Debut Trailer

XBox 360 | Playstation 3 | Nintendo Wii

Jeg veit ikke helt om jeg synes dette er en bra eller dårlig nyhet. Jeg liker vold i dataspill men det må ha en mening, da enten gameplaymessig, fortellermessig eller estetisk. Postal spillene oppfyller ingen av kravene. Men jeg har jo spilt de 2 andre og kommer sikkert til på prøve Postal 3. Men jeg lurer på hva det gjør med sjelen min. Ville bare advare DE VOKSNE dataspillerne der ute.

Åja, dere som liker film og dataspill har sikkert hørt om Uwe Bolls, den "berømte" filmregissøren som har spesialisert seg på filmatisere dataspill. Han har av en eller annen grunn laget en film på den ikke eksisterende historien i spillet. Filmen heter overraskende nok Postal. Men den kan jeg snakke om en annen gang. Se trailer her.