Akkurat nå sitter hele verdens befolking av nerder og spiller Call of Duty: Modern Warfare 2, hvor de skyter og sprenger seg gjennom x-antall digitale terrorister og uskyldige. Spillet har skapt en del overskrifter fordi du kan skyte uskyldige i en sekvens. Som en gammel dataspillnerd så hever jeg ikke et øyebryn over dette. So what tenker jeg. Jeg har drept sivile og bad guys gjennom en hel menneskealder i dataspill. Så lenge jeg ikke bli straffet av spillet vel og merke. Jeg husker hvordan jeg konsekvent drepte alle sivile i Soldier of Fortune fra 2000. Dette spillet var ekstremt voldelig. Du kunne skyte av bein og armer, bruke hagla til å skyte innvollene til folk ut, kutte like med kniv osv. På hvert brett så kom det opp en statistikk over hvor mange sivile du hadde skutt men det hadde ikke noe å si. Faktisk var det slik at de brettene som var i Irak, så kunne du drepe de sivile uten at spillet regnet de som sivil. Dette blei det jo så klart bråk over.
Alle Hitman spillene har jeg også moret meg stort over å gå banans med våpen i hånd. Etter at jeg hadde løst et brett gikk jeg tilbake og drepe alle på brettet. Gikk nådeløst rundt og henrett alt som kunne krype og gå. Kanskje dro alle likene til et sted og stablet de på hverandre. Særlig S&M sex klubben fra Hitman Contracts blei ofte besøkt med blodig resultat. 
Eller hva med Kane & Lynch fra 2007. Her er nesten hvert brett stappet fulle av sivile som faller som fluer når du kommer i shoot out med purken. De skriker og springer rundt mens du skyter de ned av hjertens lyst mens musikk slår deg i ørene. Særlig nattklubben i Toyko var en orgie i vold, uskyldige og strobelys. 
Så har du jo såklart Postal spillene som jeg har skrevet om før. Sykere spill skal du leite lengre etter. Hele spillet går ut på slakte uskyldige. Eller som hovedperson i spillet hele tiden minner deg på, det finnes ingen uskyldige i dagens verden. Drep alle. Eneste spillet med egen henrettelseknapp. Postal 3 skal vist være rundt hjørnet. Eller hva med stripperne i Duke Nukem 3D fra 1996. De som ristet puppene når du gav de penger. Var det virkelig noen som ikke gikk fra strippeklubbene uten å skyte alle sammen etter du hadde sett puppene deres? Tror ikke det.
Så har du GTA spillene som har laget egen gameplay momenter å drepe uskyldige. Og hva med Carmageddon spillene, først kom i 1997 hvor du fikk egne achivments for å drepe fotgjengere. Det finnes tonnevis av spil hvor du har muligehten for å drepe sivil, ja ofte blir du oppmuntret til å drepe de. Derfor blir jeg alltid skuffet når et spill har sivile men jeg får ikke lov til å drepe de. At jeg selv dør eller spillet blir avsluttet om jeg blir alt for blodtørsting. 
Men la oss ikke glemme alle de vanlige skurkene og fiendene som en dataspiller dreper. De er liksom greit og sosialt ok å si at du tar livet av. Så og si alle dataspill har motstander som du må ta livet av. De kan være realistiske, romvesen, demoner eller skilpadder men de må dø alle som en. Gud vet hvor mange skilpadder jeg har drept i Mario spillene. Er ikke de egentlig utrydningstrua? Og hvor ond kan en skilpadde egentlig være? Jeg mener, må jeg virkelig sloss mot dette? 
Akkurat nå så spiller jeg Dragon Age. Origins. Her knuser jeg hoder, kapper av bein og generelt er voldelig for “the greater good”. Jeg lurer på hvor mange liv, sivile som ”gyldige” motstandere jeg har drept gjennom 20 år med aktiv dataspillingen? I følge en amerikanske undersøkelse fra noen år tilbake så vil amerikanske barn ha sett 8,000 drap på tv før de er ferdig med ”elementary school” som er vel det samme som barneskolen. Bare tenkt på hvor mange disse barna har tatt livet av i dataspill på samme aldre? Spiller du Mario noen uker så går du glatt over 8,000 drap. Så hvorfor skriver jeg om dette? Synes jeg det er moralsk forkastelig og galt? Nei, jeg har ikke noe problem å drepe, lemleste og generelt være en massemorder i den digitale verden. Alle spill trenger konflikter og motstandere så det ligger i spillet natur at man må ta livet av både abstrakte som hyperrealistiske motstandere. Jeg er en velfungerende og aktiv samfunnsborger som hvert nabolag ville være glad for å ha meg som nabo. Med all omtalen of Duty: Modern Warfare 2 så slo det meg bare at jeg må ha utrolig mange liv på samvittigheten. Og jeg har nok hatt glede over å ta alle sammen. Jeg er en virtuell massemorder sammen med resten av verden som spiller dataspill. Og jeg ANGRER INGEN TING!!!
For years, I've lived a double life.
In the day, I do my job
I ride the bus, roll up my sleeves with the hoi polloi.
But at night, I live a life of exhilaration,
of missed heartbeats and adrenalin.
And, if the truth be known, a life of dubious virtue.
I won'€™t deny it I've been engaged in violence, even indulged in it.
I've maimed and killed adversaries€“ and not merely in self-defence.
I've exhibited disregard for life, limb and property,
and savoured every moment.
You may not think it, to look at me,
but I have commanded armies and conquered worlds.
And though in achieving these things I've set morality aside,
I have no regrets.
For though I've led a double life, at least I can say:
I've lived.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar