Whassup! Reklamefilmen som blei noe mer.

Reklamefilmer er over alt på tv og nettet. Små snutter du normalt ikke tenker eller bryr det om. Men det finnes noen få som bryter gjennom reklamestøyen og blir et allment referansepunkt og et poppkulturelt fenomen. En slik reklamefilm er Whassup!

Egentlig basert på en kortfilm av Charles Stone III kalt ”True”. Den handler bare om noen venner som snakkes over telefonen og sier ”Whassup” til hverandre på en særdeles morsom måte. (Whassup er slang for What’s up). Denne filmen blei plukket opp og blei gjort om til en reklamefilm for Budweiser. Reklamefilmen kom i desember 1999 og blei en stor hit. ”Alle” gikk rundt og sa Whassup. Til og med i Norge fikk folk høre om denne reklamefilmen (og dette var før nettet blei virkelig stort). Du kan se reklamefilmen her eller under.



Mange andre har parodiert eller hermet reklamefilmen etter den blei sendt. Gutta som spiller i den blei kjendiser (dog bare 15 min) og Charles Stone III fikk laget noen filmer. En av de mange parodiene er blant annet Scary Movie.

På Youtube har også det kommet tonnevis av mashups av reklamefilmen med The Simpsons, Teletubies osv. Budweiser laget selv noen parodier og variasjoner.

Så stoppet de hele reklamekampanjen i 2002. Forståelig nok er det vanskelig å holde på med den same spøken for lenge. Men i 2008 kom Charles Stone III med en privat liten kortfilm basert på Whassup sketsjen og de samme gutta. Men denne gangen var det et politisk budskap, ikke en øl han skulle fronte. Kan du gjette hva det var? Ja, Obama så klart. Se reklamefilmen her eller under.

Moon hype! Sci fi old school!

Jeg prøver å hype noen filmer her på bloggen nå og da. Noen ganger fordi jeg veit hvor vanskelig det er få med seg alle filmene som kommer og finnes der ute. Men også fordi det er filmer jeg virkelig ser fram til og har lyst til å dele den gleden med andre. Jeg veit ikke om disse filmene virkelig er bra eller ikke men magefølelsen, internet buzzen og ryktet lover bra.

En slik film er Moon. Den hadde premiere nå i juni og den ser meget lovende ut. Filmen er en hyllest til gamle Sci Fi filmer fra 70-80 tallet men er også et selvstendig verk. Dette er ikke en storproduksjon eller en film som lener seg på masse spesial effekter. Med andre ord ikke en blockbuster. Derimot har filmen en estetikk som får meg til å tenke på 2001: A Space Odyssey eller Alien. Filmen handler Sam Bell (Sam Rockwell) som jobber aleine på månen med å hente ut Helium -3. Han har vært der nesten 3 år og skal snart hjem. Han savner sin familie og eneste selskap er roboten Gerty. De 3 årene har skjedd uten noen hendelser og Sam ser fram til å dra. Så etter hvert skjer det ting får Sam til å føle at noe er galt. Han er og hører ting som får han til å tro at hans tid på månen kanskje ikke er ferdig. Jeg skal ikke fortelle mye om historien men det lover bra.

Traileren avslører at filmen har en estetikk som virker rein og nesten klinisk. Kontrasten mellom Sam og miljøet er bra og filmen vekker en god følelse av ”Space Madness”. Men det er særlig Sam Rockwell som har fått veldig mye skryt for sin rolletolking. Han må bærer filmen på sine skuldre og klare det vist veldig bra. Filmen er vist både spennende og tankevekkende. Både på Ain’t it cool News og Wired har det gått bananas over denne filmen. Noe som lover bra. Intervju med regissøren på Wired kan du lese her og Ain’t it cool News sitt intervju kan du lese her.

Når filmen kommer til Norge er ikke godt å si. Akkurat nå finnes det ingen dato.

Traileren kan du se her eller under.


Ps. Det norske filmnettsteder Montages.no har også hypet denne filmen. En nettside du burde sjekke ut om du liker film og filmprat.

Super Mario på narko!

Mario er en berømt spillfigur. Han er elsket av millioner. Alle har et forhold til han. En undersøkelse på 1990-tallet i USA, avslørte at Mario var mer gjenskjennbar enn Mikke Mus for amerikanske barn. Så siden han er en del av barndommen til så mange, har det kommet mange fan filmer som leker med Mario og hans krumspring i Mushroom Kingdom. Youtube er full av slike filmer. Siden Mario er kjent for å spise sopp og andre rare ting så har det så klart kommet en del tolkinger på akkurat hva denne soppspisingen utløser.

En av de beste fan filmene om Mario og hans soppspising er filmen Mario: Game Over. Her lever Mario et hardt liv i den virkelig verden. Han er full av angst etter all Goomba drepingen og hoppingen og må ty til sopp og stjerner for å takle hverdagen. Dette får så klart tragiske følger. Utrolig moro og bra laget fan film. Se den her eller under



En annen film som omhandler Mario brødrenes soppbruk er The Plumber and the Princess. Her har man brukt film noir virkemidler og stil sammen med Super Mario spillene. Her er ulovelig og giftig soppbruk som utløser at en av Mario brødrene dør og at en hevnjakt starter på den onde narkolangeren Bowser. Artig liten sak som prøver å følge film noir stilen. Se filmen her eller under



Denne fan filmen er det ikke Mario på narko som er hovedtråden men en Mario som er litt lei av å redde prinsessen Peach. Helt hysterisk morsom. Filmen heter Mad Mad Mario og er animasjon film. Se den her eller se den under.



Så til siste en fan film som også prøver å være litt film noir angående Super Mario universet. Den heter The Killing of a No-good Goomba. Her er det drapet på en Goomba som blir etterforsket og hele Mario galleriet blir dratt inn til avhør. Liten hyllest til Nattsvermer filmen her. Ikke akkurat så veldig bra laget og skuespillerne er dårlige men artig nok. Se film her eller under.



Vet dere om noen andre kule Mario fan filmer så legg link i kommentar feltet.

Michael Jackson rare filmer og spill

Michael Jackson er død. En levende legende er død. Hans rykte og liv var full av kontroverser, høydepunkt, lavpunkt og bizzare stunts. Jeg personlig har aldri hatt noe forhold til Michael Jackson selv om jeg eier og kjenner hans musikk. Han er og blir for rar og sær for at jeg kan få et forhold til han. Både som person og musikalsk. Dette føler jeg også kommer til uttrykk i de filmer og dataspill han har deltatt i. Fordi en slik storhet som Michael Jackson har så klart noe film og dataspill som har hans musikk og ansikt er i. Det er en lang liste men jeg tenkte jeg skulle bare nevne noen som han er mest tilstede.

Moonwalker (1988) er en film som er kanskje den filmen de fleste forbinner med Michael Jacksons utfoldelser på lerret. Det er en merkelig film, både i komposisjon, historiefortelling, dialog og effekter. En blanding mellom konsertopptak, musikkvideo og en fortellende film. Jeg føler at å se denne filmen er det virkelig en fordel å være en fan for å like. For meg blir den bare for rar, sær og litt vel navlebeskuende på Michael Jackson. Når man ser filmen i dag blir også alle koblingene med barnene i filmen veldig ubehagelig og får et helt annet preg over seg enn i 1988. Selve tittelen spiller på Michael Jacksons berømte dansetrinn. Det kanskje beste momentet med filmen er dansescene til sangen Smooth Criminal. Den er utrolig bra. Om du ikke har sett filmen er den for så vidt interessant som et utrykk av ren popkulturell verdi. Som film har den ingen verdi. Se The Nostalgia Critic anmeldelse av filmen her eller under.



Denne filmen kom jo så klart også med et spill som også het Moonwalker (1990). Spillet blei etter hvert sluppet på mange konsoller og spillplattformer men jeg kjenner dette spillet fra arkadehallene. Det er et slags isometrisk slåssspill hvor du styrer Michael Jackson. Han bruker magi fra sine hender for å slå, du kan også lade opp denne magien. Kommer fiender for nærme, utfører han et slags dansesteg som gjør skade. Han har også et spesial angrep som gjør at alle på skjermene starter å danse i takt med Michael Jackson og dauer. Det syntes jeg var drittfett selv om spillet ikke var like bra. Du kan også treffe Bubbles, sjimpansen som Michael eide. Møte han gjør at du kan bli en slags robot versjon som skyter laser og tåler mer. Rimelig merkelig. Du skal redde barn i spillet som er kidnappet. Nok en gang, i dag føles hele dette momentet litt rart og ekkelt. Men spillet gir deg også mulighetene til høre mye av Michael Jackson musikk. Spillet er mye bedre enn filmen men det sier ikke så mye. Du kan sjekke ut The Angry Videogame nerds sin anmeldelse av spillet til Sega her eller under. Det spillet er litt andreledes enn arkadeversjon. Selve arkadespillet kan du spille på MAME.

Video Games | ScrewAttack | Angry Video Game Nerd: Moonwalker

XBox 360 | Playstation 3 | Nintendo Wii

En annen film som også mange forbinner med Michael Jackons er kortfilmen Ghosts. Den varer i ca 40 minutter. Den har en rimelig enkel, nesten ikke eksisterende historie. Hele filmen dreier seg om dansenummer og spesial effekter. Og denne filmen har mye spesial effekter som var rimelig kule når den kom ut. Selv jeg blei imponert selv om jeg syntes hele filmen var rimelig rar og ikke har noe forhold til Michael Jackson. Egentlig er vel dette en musikkvideo men den varer veldig lenge. Er mye bedre enn Moonwalker og er noe alle fans og interesserte kan fint se.

Michael Jackson elsket film, dataspill og tegneserier. Han hadde vist en utrolig mengde tegneserier. Han var vist også så glad i tegneserier at han nesten kjøpte Marvel på 1990 tallet. Det samme gjaldt dataspill, da særlig arkadespill. Han hadde vist en mengde kabinetter som var i meget god stand. Du kan se mange av de her. Jacksons auksjonerte bort en rekke av sine eiendeler i slutten av april 2009. Alle gjenstandene er publisert i en interaktiv auksjonskatalog på nettsidene til Julien's Auctions. Han hadde mange fette arkadespill.

Så en stor stjerne som Michael Jackson hadde både filmer og dataspill som han deltok i. Kvaliteten på disse er vel ikke noe særlig men for fans er det sikkert gull verdt. Men det viser uansett hvor stor stjerne han var.

Sexy damer som spiller dataspill

Nerder har tradisjonelt vært en gruppe som består av menn. Ofte har man tenkt på nerder som om de ser ut som de kommer fra Revenge of the Nerds og er sosialt og fysisk utfordret. Men de har peil på naturvitenskap, populærkultur og data. Dette bildet stemmer jo så klart ikke. Nerder kommer i alle størrelser, kunnskap og innpakninger. Selv om det er en mannsdominert betegnelse har det kommet flere jenter som blir kalt og kaller seg nerder. Jente nerder har blitt det nye skal vi tro Newsweek. Som de sier: “The new, tech-savvy, sci-fi loving nerd looks more like a cheerleader than a mouse” Og det liker mennene! Særlig når de er sexy og SMARTE! Og for å ikke snakke om når de spiller dataspill. Som dataspillnerd er det ikke noe mer sexy å se en jente spille et spill. Det signaliser for meg at hun er leken, kan ta ting på sparket og er eventyrlysten. Jeg personlig har alltid hatt en drøm om etter sex, istedenfor å snakke sammen og kose, så tar vi en runde coop i Gears of War. Og det er mange menn som tenker det samme som meg. Så det betyr når noen ekstremt sexy jenter jobber med eller fronter dataspill, så får de fort mye oppmerksomhet. Jeg tenkte jeg skulle dra fra noen slike.

Olivia Munn er et kjent navn innenfor gamingverden. Hun er programvert på Attack of the Show! på spillkanalen G4. Hun ser utrolig bra bra, har peiling på dataspillene hun dekker og er på nettet og svarer på mail. Alt en nerd trenger for å bli forelsket. Hun kledde seg ut som Chun Li fra Street Fighter 2 og hun har også kledd seg ut som Leia fra Star Wars (du veit, i den lille gullbikinien). Hele nerdeverden har nå frådet rundt munnen og det blei stor STÅhei når man fikk vite at hun skulle i Playboy. Hun er ikke naken men bildene er rimelig sexy. Så Olivia Munn kommer nok til å være datanerd ikon for en lang tid. Her er noen av bildene fra PlayBoy.

Jade Raymond kom virkelig i fokus med Assassin's Creed som hun var sjefprodusent for. Så klart gikk det rykter om at hun skulle stille opp i Maxim men det var bare rykter. Men dama er sexy nok med klær. Bare at hun har vært med å lage Assassin's Creed er nok for de fleste nerder.





Jo Garcia er vel akkurat ikke en nerd i rette forstand men hun er en gamer. Hun er en nakenmodell som blant annet har i 2008 blitt Playboys Cyber Girl. En pen naken jente er det mange av men nerder verden over snudde virkelig hodet når de så at hun var en hardcore gamer som eide både konsoller og bærbare spillenheter og elsket Final Fantasy. Hun har også en egen videoblog hvor hun anmelder spill på Playboy.

Stevie Case er vel en av de første kjente kvinnlige gamere. Hun har jobbet på mange spill og er kjent for å ha slått John Romero (han som var med å lage Doom) i Quake og vært hans kjærste. Hun stilte også opp i Playboy. Min barndoms første møte med en sexy gamer.




Asia Carrera er en pornostjerne noe som gjør at hun får oppmerksomhet nok. Men hun også utrolig smart (medlem av Mensa) og er kjent blant nerder for å spille Unreal Tournament. Hun lager egne skines og har spilt spillet på G4. Hennes handle er “Megabitchgoddess.". Hun har også skrevet og vedlikeholder sin egen nettside som ja, inneholder porno.




Morgan Webb er nok en spillprogramvert i X-Play på G4. G4 har tydeligvis forstått komboen pene damer som har peil på spill. Hun har også en spalte i FHM som heter "Tips From The Gaming Goddess". Hun har fått mange gamerfans og har dukket lettkledd opp i noen manneblader.



Jessica Chobot jobber for nerde og spillstedet IGN.com. Der blei hun virkelig kjent når det dukket et bilde opp av at hun slikket en PSP. Jepp, slikt får nerder til å miste pusten. Hun elsker også manga og anime. Hun har peil på teknologi og skriver spalter og deltar på programmer på tv og internet.





Dette er så klart mange sexy kvinnelige spillnerder. Det er bare å gå på The Gathering eller andre datapartyer. Det er utrolig mange kvinner som spiller og som er nerder. En kvalitet som bare gjør de mer sexy. Husk det jenter, ingen mann liker ei dame som bare er opptatt av sminke, dølle reality tv-serier eller utseende.

Duke Nukem forever, forever, foreva neva!

Duke Nukem er en spillfigur som er rimelig kjent selv om han ikke har så mange spill under beltet. Duke Nukem 3D (1996) satte han på spillkartet og vi har vel egentlig aldri fått en verdig oppføler (før dette spillet var en 2D plattformhelt). Dette selv om det har kommet 10 Duke Nukem spill etter 1996 så har alle sett på det annonserte Duke Nukem Forever som den ekte oppfølgeren til Duke Nukem 3D.

Duke Nukem 3D var kjent for sin vold, hardkokte (og kvinnenedlatende) dialog, sprø våpen og nakne damer. Jepp, du kunne betale stripper for å riste på puppene, noe som var uhørt og nytt i FPS sjangeren. Har vel heller aldri kommet noen spill etterpå som lar deg gjøre selv om strippere og toppløse damer er mer vanlig nå. Spillet var bra og 3D Realms som laget spillet lovet en oppfølger som blei kalt Duke Nukem Forever. Dette spillet har nå blitt en legende blant vaporware og et prakteksempel på dårlig dataspillutvikling. Folk har blitt lovet spillet i over 11 år. Det kom en trailer i 2001 som fikk alle til å håpe at det virkelig kom et Duke Nukem Forever spill. På traileren virker det som spillet nesten er ferdig og jeg husker jeg så filmen om og om igjen og gledet meg som en unge.



Dessverre blei det med traileren og Duke Nukem forsvant fra spill radaren. Spillutviklingen blei en spøk blant nerder og har toppet Wireds Vaporvare liste hvert år. Settningen ”When it is done” som Duke Nukem Forever brukte som tagline når folk lurte når spillet kom blei en løpende spøk. Setningen blei kryptonit som ikke en spillutvikler ville lengre finne på å si om sine spill. Alle ventet på nyheter om Duke Nukem Forever på E3 hvert år men det kom aldri noe.

Til alles store forbauselse kom det en ny trailer i desember 2007 og alle fikk håp om at ja, kanskje spillet ville komme. Traileren røpte ikke noe av gameplayet, var bare en filmsekvens men det var lenge siden man hadde sett noe nytt fra 3D Realms. Det kom også noen bilder. Nok en gang fikk jeg og alle andre nerder nytt håp.

Video Games | Duke Nukem Forever | Teaser

XBox 360 | Playstation 3 | Nintendo Wii

Men nå i mai fikk vi nyheten at 3D Realms all ned all virksomhet med Duke Nukem Forever og andre spill. Drømmen var død. Akkurat hva som skjedde er vanskelig å si. Take-Two og 3D Realms driver å saksøker hverandre. Take-Two vil ha pengene sine tilbake men 3D Realms mener de ikke har fått noen penger. Såpeoperaen forsetter med stadig ny informasjon i media.
Uansett er hele greia bare trist. Alt fans av Duke Nukem ville ha var et nytt spill. Greit nok at kvaliteten skulle være bra før de slapp spillet men ventetiden blei helt ekstrem. Man hadde et produkt som folk ville ha men aldri greide å lage. Sannsynligheten for at vi får et Duke Nukem spill nå er lik null. Kanskje. Vi får se.

Ps: Denne soundboard trakassering av en nerd på Ventrilo er det nærmeste vi kommer et nytt Duke Nukem eventyr.

Video Games | Ventrilo Harassment - Duke Nukem

XBox 360 | Playstation 3 | Nintendo Wii

Garth Ennis går tilbake til The Punisher!

Jeg elsker The Punisher. Særlig etter geniet Garth Ennis begynte å skrive historiene i 2001. Han så å si aleine gjorde Punisher berømt igjen med albumet: Welcome back Frank. Stilen var hypervoldelig, bizarre og humoristisk. Steve Dillon tegnet dette albumet og 6 til. Etter det tok Garth Ennis Punisher inn i Marvels Max serie, som tillater mer vold, sex og grovt språk. Superheltene forsvant og alt blei veldig mørk, realistisk og bra.

Men jeg savnet hele den crazy humoren, volden og tonen som var i de første Garth/Dillon albumene. Etter at Garth Ennis stoppet med The Punisher i slutten av 2008 tenkte jeg det var det. Men neida, Garth/Dillon kom med et nytt Punisher album som plukket opp trådene fra Welcome Back Frank fra 2001. Det heter Punisher: War Zone - The Resurrection of Ma Gnucci og kom i mai 2009. Gjett om jeg blei gira. Og jeg fikk først tak i det nå. Og jeg elsket det. Her snakker vi om vold, humor, mørk og galskap trykt mellom 144 sider. Apekatter som river av peniser, pissing i kjøleskap, voldelige lesber, voldtekt av grønnsaker bare for å nevne noen deilige elementer! Liker du tegneserier med en voksen tone og humor så kjøp dette albumet!

Ps: Det kan være en ide og lese Welcome Back Frank først men kjøp begge to om du ikke har det. Koster ikke all verden på Outland eller nettet. Jeg lover deg, det er bra sommer underholdning.

Er vold nødvendig i dataspill?

Medieprodukter har alltid inneholdt vold. Fra bøker, til tegneserier, filmer, tv-serier og dataspill. Jeg sitter nå nettopp og spiller et dataspill med mye vold. Prototype er et dataspill hvor du kan kutte, knuse og pulverisere mennesker i et heseblesende tempo. Blodet spruter, innvoller ligger utover og menneskemassene skriker i frykt etter som du dreper deg gjennom gatene i NY. Og jeg koser meg. Jeg har alltid likt vold i media. Da særlig dataspill. Det er noe spesielt å utøve ultravold gjennom en håndkontroll eller med et keyboard og en mus. Men når jeg nå sitter å nyter Prototype sin voldelig estetikk så lurer jeg på om spillet hadde vært like gøy uten alt blodet og gørret.

Det er flere enn meg som har tenkt den samme tanken. I februar utgaven i bladet Personality and Social Psychology Bulletin var det en artikkel om seks studier som var blitt utført for å måle om hvor viktig vold i dataspill var for spilleren. Artikkelen het: The Motivating Role of Violence in Video Games. Motivere volden spilleren? Skaper den bedre innlevelse og øker den følelsen av spillglede? De fleste av oss gamere tenker nok at den grafiske framstillingen av vold er viktig. Flere og flere spill sikter seg inn mot voksne og legger ikke fingrene mellom.

Resultatene av testene kom fram til at den grafiske framstillingen av vold i dataspill hadde lite innvirking om spilleren likte spillet eller ikke. Det spillere/gamere er og var opptatt av er gameplayet. Hvordan spillet spiller. Hva og hvordan du kan utføre spillet mekanismer. De som deltok i testene likte det når spillet gave dem utfordringer og gode muligheter for å løse de. Ting som hvor gode kontrollene var, at vanskelikehetsgraden ikke var for stor og om det var bra gåter eller slosssekvenser. Etter en stund legger ikke folk merke til all blodet og gørret i voldelige spill. De tenker på hvordan man skal banke den neste bossen, oppgradere sine våpen eller komme fordi den vanskelige broen full av soldater. Man blir sugd opp i spillet og nyter det fordi det har bra gameplay, ikke fordi det har grafisk vold. Grunnen til at folk spiller Tetris er jo ikke pågrunn av grafikken men det helvetes bra gameplayet!

Så om den grafiske volden i dataspill egentlig ikke har noe betyding, men gameplayet er det som teller, hvorfor blir det laget spill som er full av voldelig innhold? En grunn er sikkert at det er slik man får oppmerksomhet. Både i media og blant gamere. Og actionspill som ofte har voldelig innhold er rett mot gutter/menn. Og så må dataspill konkurrere med filmer, tv-seirer og tegneserier som har voldelig estetikk.

Selv om denne studiene jeg nevnte i Personality and Social Psychology Bulletin ikke mener at vold i dataspill er viktig for at spillere skal kose seg, så er jeg på et personlig plan litt uenig. Jeg liker virkelig å se voldelig estetikk i dataspill som Prototype og Soldier of fortune men da må det også ha god gameplay muligheter. Så for meg er grafisk ultravold + godt gameplay = Good times

Tenk på alle mulighetene norsk musikk og filmbransje vil gå glipp av!

Fildeling er et omstridt tema. Vel, ikke fildeling nødvendigvis men fildelingen av rettighetsbelagte produkter som film, musikk, dataspill, programvare og bøker. Innholdsbransjen mener de taper enorme mengder på grunn av at folk laster ned produkter gratis og ulovelig. P2P (peer to peer) programmer og nettsider er blitt et populært mål for saksøking og generell klappjakt av mediebransjen. I dag melder VG, Dagbladet og Itavisen at plate og filmbransjen har gått til søksmål mot Telenor for å få blokkert nettsider som The Piratebay for sine brukere (noe IFPI har hintet om før). Resonementet er at ISPere som Telenor må sensurer hva brukerne av sitt nettverk får tilgang til, slik at plate og filmbransjen ikke taper penger. Dette åpner jo opp så klart for mange viktige problemstillinger selv om underholdingsbransjen ikke mener det.


Men det er en ting den norske film og platebransjen ikke tenker på når de gjør dette, nemlig hvor utrolig motsigelse det er for bransjen hvis det stenger tilgangen til P2P nettsider som The Piratebay. Slike nettsider har lært og forsetter å lære viktige leksjoner til innholdsbransjen. Underholdingsbransjen fokuserer mer og mer på sammenslåingen med den sosiale-medie verden som finnes på nettet. Her utgjør fokuset på å selge produktet en liten del av inntekten men forkuset ligger heller hvem som liker hva og hvem som gir hva oppmerksomhet.

Sosiale nettsteder som Facebook, MySpace, YouTube som alle deler av underholdingsbransjen har funnet ut kommer til å bli en viktig del av sin framtidige inntjeningsprofitt henter nettopp mange av sine aspekter fra tidlige P2P sider og nettverk. Vennelister, filer brukere laster opp, unike brukere, viral markedskampanjer og reklamebasert innhold for å nevne noe. Disse sosiale nettstedene er bygd på P2P nettsiders grunnvoller og de erfaringer man her derfra og forsatt får.

Siden starten av fildeling har særlig plateselskapene vært interessert i den enorme mengden data som var tilgjengelig fra brukere verden over fra P2P nettsider som Napster og Kazza. Selskap som BigChampagne måler og henter informasjon fra fildelingsnettverk om hva som er populært og hva som blir lastet ned. Dataen underholdingsbransjen finner på slik steder som The Piratebay hjelper bransjen med å finne ut hvem lekket sang som kan bli brukt som en singel, hvor bandet kan turnere basert på IP adressen til de som laster ned og hva slags artister som kan varme opp utifra hva folk liker. Dette er underholdingsbransjens lille skitne hemmelighet. De saksøker med den ene handen fildeler og henter informasjon som de bruker for å øke sin profitt med den andre.

Sosiale-medie nettsteder bare vokser og får hele tiden nye muligheter for innhold. Streaming av musikk og videoer, mer og mer blir lovelig, bare vokser og vokser. Underholdingsbransjen krangler med disse nettstedene om hvor mye penger de skal få av hver avspilte sang eller film men det er INGEN som er inne på tanken engang å saksøke disse nettstedene for å få de stengt eller sensurert vekk, rett og slett fordi det er en framtidig gullgruve, både angående salg men også informasjon om oss brukere. Etter hvert som underholdingsbransjen prøver å ta over og monopolisere slike sosiale nettsteder, fungerer fortsatt P2P nettsteder som det eneste fornuftige stedet se på hvordan innhold blir brukt og delt, nettopp fordi det deler så mange likhetstrekk med sosiale nettsteder som Youtube og Facebook.

P2P steder som The Piratebay har lært underholdingsbransjen hvordan man kan tjene penger på nedlasting, nå som de endelig har lært at de ikke bare må ikke prøve å forhindre fildeling men tilby alternative, bra og lovelige tjenester isteden. Nettbutikker som Platekompaniet.no, Napster, Itunes har alle bygd sine modeller på ulovelige P2P nettverk og de erfaringer man har derfra.

Fildeling har tvunget en hel industri til å tenke andreledes, de har fått nye muligheter til å hente informasjon om oss brukere og hva vi liker og fått en mulighet til å tjene mer penger, uansett hva underholdingbransjen selv påstår.

Slike søksmål som den norske underholdingsbransjen prøver på med Telenor høres logisk ut på overflaten men tenker man etter all hjelpen og feedbacken slike fildelingsteder gir så virker det mindre logisk. Stenger de tilgangen til slike nettsteder mister man verdifull informasjon om bruktertrender og muligheten til å oppdage nye mulige kanaler for inntjening. Da kan man lurer på hvor gjennomtenkt den norske underholdingsbransjen er. Særlig når det er vanskelig å bevise en direkte årsak/virking mellom nedlasting og tapte inntekter.

Min Max Payne hyllest i filmform

Det har vært en del buzz på nettet om et nytt Max Payne spill. Max Payne spillene blir av mange regnet som noen av de beste voksenspillene noen sinne. Begge spillene solgte i bøtter og spann og har mange fan, meg inkludert.

Jeg personlig elsket spillene og har spilt igjennom begge to mange ganger. Elsket den hardkokte tone, slowmotion volden og de rå mellomsekvensene. Jeg har alltid elsket film noir filmer, hardkokte historier og ekspressive tegneserier. Kanskje derfor appellerte Max Payne så enormt til meg. Så en dag når jeg satt og spilte Max Payne 1 igjen for noen år siden tenkte jeg: Hva om noen lagde en kortfilm basert på stilen i Max Paynes mellomsekvenser? Mellomsekvensene besto av stillebilder delt opp som i tegneserieruter, med snakkebobler og etterarbeidet bilder. Det var dialog, musikk og lydeffekter lagt over bildene, akkurat som på en film. Dette skapte en meget vellykket stil mellom film og tegneserie. Personlig elsket jeg det. Så jeg bestemte meg for å prøve å lage en kortfilm i samme stil.

Nå jobber jeg med film til dagelig så jeg kalte inn en del vennetjenester for å hjelpe meg med prosjektet. Hele filmen blei laget geriljastyle, på natten, uten å spørre om lov eller noe særlig penger. Jeg var så heldig å få en ekte skuespiller til å spille hovedrollen, få en utrolig flink grafiker til å bearbeide bildene, en ekte fotograf til å ta bildene (selv om han hadde utrolig dårlig forhold når han jobbet) og en komponist til å lage soundtracket. Jeg veit ikke hvor vellykket filmen blei. Noe funker meget bra, andre deler ikke så mye. Men det var moro å lage og jeg fikk utløp for min skapertrang i forhold til film, noe jeg sjelden får.

Filmen kan du se her eller nedenfor. Filmen heter Tann for Tann.

Old school action film? The Hurt locker.

Sommer er for meg action filmer. Filmer som har eksplosjoner, harde menn og skuddvekslinger. Dessverre har det blitt mindre av slike filmer i det siste. CGI, superhelter eller fantasy filmer preger bildet og oss actiontørste nerder lider. Men det er en film som har fått god omtale på nettet og mye buzz blant filmnerder nemlig The Hurt Locker. Tenkte jeg skulle hype den litt.

Hurt Locker er laget av Kathryn Bigelow. En av de få kvinnelige regissører i Hollywood. Hun er kjent for blant annet Point Break (1991)og Strange Days (1995). To rimelig klassiske actionfilmer. Hun var gift med James Cameron og har laget flere ok actionfilmer. The Hurt locker tar utgangspunkt i et amerikansk militært bombeteam som jobber i Irak med å desarmere udetonerte bomber og IED. Filmen fokuserer på personene og de farefulle oppgavene de må løse. De fleste kritikere som har sett filmen sier den er intenst og full av bra action. God gammel action. Traileren virker også veldig lovende, bra skuespiller og kule eksplosjoner. Sikkert ikke verden mest sostifikerte film men virker som en bra action film. Sjekk et intervju her fra Ain’t it cool new. Traileren kan du også se her eller på youtube nedenfor.



Ps: Filmen kommer på norske kinoer 03.07.2009

The Nostalgia Critic, en tur tilbake til alt som suger

Internet har mye rart innhold. Du kan finne det meste der ute. Og mye av det er utrolig morsomt. Som en hobbynerd er det alltid artig å finne andre nerder som takk være internet kan leve av nerdeheten sin. En slik fyr er The Nostalgia Critic.

Han har blitt rimelig populær i det siste og er faktisk veldig morsom. Så hva er det? Jo, husker du alle de dårlige filmene og tv seriene fra 80 og 90 tallet? Nei, du har kanskje fortrengt mye av det. Disse seriene og filmene som du digget når du var liten men innerst inne i sjelen din viste var utrolig dårlige. Eller kanskje du syntes de sugde men du hadde ikke noe annet å finne på så du så faenskapet uansett. Vel, The Nostalgia Critic går tilbake og ser slike filmer og tar deg med på turen. Hans catch-phrase er: "I'm the Nostalgia Critic. I remember it, so you don't have to". Fyren ser ut som en noe oppgående nerd. Han har alltid på seg briller, en svart kaps, svart dressjakke med hvit t-shorte under og et rødt slips. Greia med The Nostalgia Critic er at han blir fort veldig sinna, forbannet og er full av syrlige kommentar til filmene og seriene han ser på. Dette har så klart gjort han er både elsket og hatet der han harver over produkter som folk forbinner med sin barndom. Jeg personlig ler så jeg pisser på meg. Jeg vei at mye av det jeg likte på 80-tallet var utrolig dårlig.

The Nostalgia Critic heter egentlig Douglas Walker og er kjent for andre ting som blant annet 5 Second Movies (omtalt her på Nettavisen) og mindre kjente (og mindre morsomer Bum Reviews). Alle disse filmene og mye annet kan du finne på Douglas Walkers nettside thatguywiththeglasses.com.

Her er noen av The Nostalgia Critic dypdykk i den ekle populærkulturen som er meget moro.

Batman and Robin

Godzilla

Super Mario Bros: The Movie


Teddy Ruxpin Halloween (husker du disse ekle bamsene)


PS: The Nostalgia Critic har hatt flere feider med en større og mer kjent nerd på Internet, nemlig The Angry Videogame Nerd. Han skal jeg skrive om mer en annen gang.

Overvåking av statsministeren? Vel mest sannsynlig nei.

Nyheten om at Statsministerens kontor og andre departementer kan har blitt overvåket av Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FOST) har blitt slått stort opp i media de 2 siste dagene. Politikere og kommentatorer har brukt ord som skandale og andre store ord. Men ser man nærmere på saken og den informasjonen som har kommet fram i media så er det lite som tyder på ”overvåking” slik man kjenner ordet fra de hemmelige tjenester og Lund kommisjonen.

Statsministerens kontor og andre departementer har koblet seg på forsvarets nett fordi det er regnet som mye sikrere enn andre nett. Her kommer Forsvarets Sikkerhetstjeneste inn. Det er disse guttene og jentene som passer på Forsvarets nett, at det er sikkert, ikke blir utsatt for angrep og at de som bruker det ikke kompromitterer nettet. Forsvarets Sikkerhetstjeneste har med andre ord ikke mandat til å overvåke slik PST, E-tjensten og NSM har. Men FOST oppgave er å identifisere hva som har sikkerhetsmessig verdi og redusere sårbarheten av dette internt i Forsvaret. En av mulighetene som alle ISPer har for å passe på sitt eget nett og redusere sannsynligheten for et angrep er å overvåke datastrømmen etter mulige avvik. Særlig bedrifter har forbud mot å besøke enkelte nettsider, de har lagt inn adressene til farlige og uønskelig sider. Så når bruker av nett prøver å komme inn på slike sider får de opp en automatisk varsler som sier ifra at denne siden kommer du ikke inn på. Dette er noe alle som eier et nettverk har muligheten til å gjøre for å sikre nettet. Om du leser denne bloggen på jobb eller på nettverket til en høgskole så er du selv nettopp utsatt for en slik ”overvåking”. Og dette er det som mest sannsynligvis har skjedd når departementene og Kongehuset har koblet seg på forsvarets nett.

Politikerne, journalister og publikum later til å tro at det sitter en rekke overvåkere i Forsvarets Sikkerhetstjeneste og sjekker hver eneste internettside - nærmest en gigantisk politisk overvåkning. Noe som ikke virker så sannsynlig eller logisk med tanken på hvor mange ansatt det er i FOST. FOST har bare beskyttet sitt nettverk, noe alle som eier et nettverk av størrelse som Forsvaret ville ha gjort. Alle nettverk har rutiner for å overvåke datastrafikk for å hindre virus, spamming, enkelte nettsider som er ulovlige, uønskede eller skadelige rent datamessig. Dette er ”overvåking” ALLE i Norge blir utsatt for hver dag når de er på jobb eller tilknytt nettverk som har en IT avdeling som passer på. For å sikre et nettverk må man ”overvåke” en datastrøm og se etter feilkilder eller uønsket adferd fra brukere som kan skade nettverket. Dette er forresten noe som blir gjort med hele norske datatrafikken via Varslingssystem for Digital Infrastruktur (VDI). Her overvåker og analyserer datatrafikken og varsler man om dataangrep. Dette betyr ikke at VDI går inn og ”overvåker” alle nordmenn og hva slags sider vi ser på. Mest sannsynligvis har ikke FOST gjort dette heller, men det får Politiets etterforsking avdekke.

Jeg synes også at politikerens hyl og skrik er litt småkvalmende. Her har politikere nå i lang tid hele tiden gått inn for mer overvåking av netttrafikken, akseptert internasjonale direktiver som lagrer og analyser tele- og datatrafikk. De har stått stille og sett på at private selskap som advokatfirmaet Simonsen får lov til overvåke enkeltpersoner fordi de mistenker at de deler filmer og musikk. Tideligere i år fikk advokatfirmaet til og med tillatelse av Post- og Teletilsynet rett til å kreve navnet bak en IP-adresse uten å gå innom rettssystemet. Når Datatilsynet pålegger alle internettleverandører å slette persondata etter tre uker så kommer Kripos på banen og sier at dette er bekymringsverdig fordi det gjør det vanskeligere å overvåke så lurer jeg hvor politikerne er og departementene driver på med. Det de tydeligvis driver med, er å surfe porno på Forsvaret sikre nett og blir moralsk forarget når FOST gjør jobben sin og passer på at man ikke kommer på slik nettsider, får virus og malware på det sikre nett som skal passe på at vårt Forsvar har sikre og trygge kommunikasjonslinjer.

PS: Jeg veit at dette er litt utenom det vanlig det jeg normalt skriver om men jeg føler at dette er en nerdeting som folk flest trenger et nerdeperpektiv på saken for å forstå hva som har mest sannsynligvis skjedd.

Sex i gamle arkadespill

Sex selger og dataspill er ikke noe unntak. Det har tradisjonelt vært gutter som har spilt og laget dataspill så sex har så klart vært tilstede på en eller annen måte. På 80-tallet, var det vanlig å spille på arkademaskiner. Du veit slike maskiner som sto på kjøpesenter, barer eller arkadehaller. Du puttet på en femmer eller tier og kunne spille så lenge du greide å holde deg i live. Jeg har brukt alt for mye penger på slike arkademaskiner i min barndom. Arkademaskiner var på 80-tallet og deler av 90-tallet noe av de kraftigste spillmaskinene som fantes. De hadde best grafikk, best lyd og fete spill. Kanskje spillene som var mer voldelig enn det man fikk på konsoller. Når konsoller fikk de samme spille var det ofte dårlig grafikk og noe av gameplayet manglet eller blei tonet ned for hjemmebruk.

Det var på slike maskiner at jeg fikk mitt første møte med dataspillporno og sex. Arkademaskiner hadde spill som hadde gameplay som bare gikk ut på å se på nakne damer og bli litt stram i buksa. De sto ofte på barer som hadde eldre publikum. Disse spillene var ikke avanserte, hadde bra gameplay eller var særlig opphissende men på 80-tallet var dette alt vi hadde. Disse arkadespillene som hadde nakenhet kunne ofte deles opp i noen kategorier.

Først hadde man spill innenfor ”Breakout” sjangeren. Spill som var egentlig som Arkanoid men bakgrunnen var ei dame som blei mer naken jo lengre du kom i spillet. Rimelig simple greier. Arkanoid er jo et kult spill og gameplayet var bra, så det var mer en ekstra bonus at det var ei naken dame bak. Bildet er hentet fra spillet Play Girls (1992).


Neste sjanger var ”Expose”. Disse var det mange av. Egentlig var det en rip-off av spillet Qix. Det gikk ut på å styre en kouriser rundt på et bilde. Man tegnet streker ut fra rammene og måtte koble streken med rammen før å avsløre hva som var under. En fiende eller to prøvde ofte å ta på streken før den ble koblet til rammen igjen. Om den greide dette mistet du liv. Helt ok gameplay men sex versjonene hadde et til tider rimelig eksplisitt bilde under som du gradvis fikk se mer av jo mer av bildet du avslørte. Bildet er hentet fra Fantasia II (1997).

En annen versjon av ”Expose” var at du styrte en liten dykker som dykket opp og ned i et bilde. For hver gang han dykket opp og ned så snudde han et område, slik at du så hva som var under. Det var så klart fiender man måtte passe seg for her også. Bilde man avdekket var jo så klart av ei naken eller lettkledd dame. Bildet er hentet fra Lady Killer (1993)


Og så var det strippoker. Rimelig enkel greier. Du fikk en del virtuelle penger som du brukte på å satse mot en kvinne. Hver gang hun fikk minus penger så måtte hun ta av seg et plagg for å få mer penger. Tapte du dine penger var det game over.

Det var så klart mange andre dataspill, både på arkademaskiner og konsoller som bruker sex og naken hud som en del av sitt gameplay men disse nevnte type arkadespill var hele gameplayet sentrert rundt sex og nakenhet. Spille på sex har i dag blitt mye mer vanlig, avansert og subtil enn disse spillene jeg nevner. Men det skal jeg skrive mer om senere.

Ps. Alle spillene kan lastes ned fra Romnation.net og brukes på MAME gratis.

Fan som tar det litt langt

Alle er fan av ting. Men noen ganger kan det kanskje gå litt for langt. Ikke at det er noe galt med det.The Tron Guy er kanskje et godt eksempel på en slik fan. I 1982 kom det en film som het Tron. Det var en av de første filmene som kun brukte CGI i deler av sin historie. Såkalt Image synthesis. Det betyr at alt du ser på lerret er skapt i en pc. I 1982 var ikke dette rare greiene men det funket pågrunn av historien foregikk inne i en pc. Filmen blei ikke en enorm suksess men den fikk etter hvert kult status og har blitt et ikon. Enter The Tron Guy.

I 2004 laget Jay Maynard en drakt som lignet på skuespillerne i filmen brukte. Han hadde alltid vært fan av filmen men bestemte seg etter å ha deltatt på en fan sammenstilling at han skulle lag en kopi av draktene. Etter hvert la han bilder av seg selv ut på Internet og plutselig blei han snakket om ”av alle” på nett og bildene sirkulerte på nettet. Han var blitt E kjendis. Men hvorfor? Det finnes tusenvis av nerder, geeks og rabiate fan som lager kostymer fra sine favoritt filmer, spill og tegneserier. Hvorfor blei Jay Maynard så berømt og beryktet. Sikkert mye pågrunn av hans utseende. Han ser ut som den perfekte nerd. Som han kommer fra filmen Nerdens hevn. Han snakker litt rart og kroppen hans passer ikke bra inn i drakten. Men drakten er også veldig bra laget. Mye detaljer og tid er helt klart lagt ned i kostymet. Så det blei en uslåelig kombo. En 50 år gammel nerd som lager en sær lysende drakt til en kult film. Slik blir man kjendis av i dag.

Godeste Jay Maynard har fått egen nettside, blitt intervjuet av tonnevis av aviser og tv-kanaler. Han har blitt med i kampanjen for nettnøytralitet, We Are the Web. Og han har vært på Jimmy Kimmel Live og blitt etterlignet i en South Park episode. Så dette er kanskje en suksess historie om nerden som blei berømt. Dessverre har han blitt mye ledd av og latterliggjort. Mye av grunnen til at han blei så berømt er fordi folk elsker å le av han og drakten hans. Godt eksempel er Jimmy Kimmel Live hvor publikum og Jimmy ler av han og gjør narr av han.

Så er du ekstremt fan av noe og lager en fett kostyme så kan du kanskje bli kjendis på nettet men det er ikke sikkert du bli kjendis fordi du er kul men fordi folk liker å le av deg. Du kan se Maynard her i kostymet sitt eller se filmen nedunder.

Nytt The Boys tegneseriealbum kommer snart

Garth Ennis sitt voldsepos og voldtekt av superheltsjangeren forsetter med The Boys. Nytt samlealbum We Gotta Go Now skal komme i juli (play.com har datoen 08.07 på sine sider). For dere som ikke har hørt om The Boys er det absolutt en serie som er verdt å få med seg. God lesning i sommervarmen.

The Boys handler om at superhelter eksisterer i vår hverdag, ikke en slik fantasiverden som X-men eller Batman eksisterer i. Her har superheltene alle de svakheter og personlighetsproblemer som alle andre. Superhelter er mektig og politisk en stor sak. Kommersielle krefter har også interesser i disse kostymekledde "heltene". Verdens nasjoner har for lengst funnet ut at la slike personer fly rundt er mildt sagt farlig. USA har så klart puttet sammen et team med råinger som har som oppgave til å passe på superheltene slik at de ikke finner på noe de ikke skulle. Det betyr utpressing, henge de ut i media, litt god gammeldags bank og til og med drap. Disse folka blir kalt The Boys. En gjeng med gærninger som selv har krefter utenom det vanlige. Garth Ennis er primært kjent for The Preacher og for å revitalisere The Punisher. Garth Ennis er kjent for sin sterke bruk av sex og ekstrem vold. Noe The Boys også har MYE av. Her blir folk lemlestet på det grusomste (og ofte på en morsom måte) og det er superhelt orgier og seksuelle perversjoner så du nesten må lure på om Garth Ennis er helt god i hodet. Det har kommet 3 samlealbum av serien og alle kan fåes på nett eller i en Outland butikk. Det går også rykter om at The Boys skal bli laget om til filmen men det er kun rykter. Uansett tror jeg ikke det er mulig å filmatisere The Boys pågrunn av volden, temaene og handlingen ikke er mulig å overføre på film. Noe stoff burde aldri forlate sitt opprinnelige medium og The Boys er nok en slik kick ass ting!

Ps: Du kan forhåndsbestille We Gotta Go Now på mange nettbutikker. Hva faen venter du på?

Half-life 2 som film?

Alle nerder kjenner Half-life serien. Det er en spillserie som står som en bauta innefor spillverden, både pengemessig og kritikermessig. Så hvorfor er de ikke laget en film basert på disse populær spillene? Mindre populære spill har blitt laget film av som DOA: Dead or Alive så hvorfor ikke Half-life? En enkel grunn er at Valve, selskapet som har laget Half-life spillene er meget beskyttende over sitt flaggskip. Gabe Newell av Valves skapere har uttrykt irritasjon over alle de dårlige dataspillfilmene som kommer fra Hollywood og de dårlige tilbudene og manusene de har blitt tilbud om Half-Life. Intervjuet kan du lese her.

Så nerder verden over blei overrasket når en kortfilm kalt Half-Life: Escape from City-17 Part one med Valves støtte (vel og merke mest moralsk, de hjalp også med å gi filmen publisitet via Steam News) blei publisert. Filmen er laget av Purchase Brothers, noen filmskapere som var så å si ukjente. Filmen er en fan film og laget uten noe busjett. Det finnes 100 vis av slike fan filmer på nettet. Det som skilte Half-Life: Escape from City-17 fra alle andre fan filmer var kvaliteten og stemningen. Alt ser utrolig bra ut. Estetikken er hentet direkte fra spillene. Det ser ut som datagrafikken har blitt levende. Temaene og settingen er også den samme. Det var ikke rart av Vale hadde gitt den et godkjentstempel. Filmen kan du se her eller nedunder.



Filmen blei enormt populær og alle nerder venter nå i spenning på Part Two. Den skulle komme i mars men har blitt utsatt fordi det har blitt et enormt press på Purchase Brothers og de vil sikkert finpuss mer på filmen. Uansett, når Part Two kommer så kommer det til å bli skrevet om på denne bloggen.

Kanskje en Half-life film er nærmere enn vi tror.

Film om Storbritannias mest voldelige fange

Jeg tenkte å hype opp en film som det har vært skrevet lite om i Norge. En film som virker veldig lovende. Danske Nicolas Winding Refn mest kjent her i Norge for sin Pusher trilogi og Bleeder har laget ny film. Det er hans andre engelsk språklige film. Hans første var Fear X med John Turturro. En film som det ikke gikk så bra med økonomisk selv om den fikk gode kritiker. Ryktet vil ha det til at Refn laget Pusher 2 og 3 etter på for å betale ned all gjelda til Fear X. Refn har nå kommet med en ny film som har skapt en veldig buzz på nettet og på de filmfestivaler den har blitt vist på. Filmen heter Bronson og hadde premiere i mars i England.

Så hvorfor virker denne filmen så lovende? For det første er den basert på en rimelig interessant historie. Den handler om en britisk fange som heter Charles Bronson. Han blei dømt for et ran i 1974 hvor han fikk med seg 26.18 pund. Han fikk 7 år for ranet. Siden det har han sittet nesten sammenhengende i fengsel 34 år, hvor 30 av de på isolat. Grunnen til dette er at herr Bronson er meget voldelig og en ekspert på å ta gisler. Han får slik hele tiden lagt på år til sin 7 år lange dom. Han har tatt fanger, voktere, prester og advokater som gissel i fengsel. Han kommer ofte med de mest utroligste krav som blant annet i 1994 var en oppblåsbar dokke, et helikopter og en kopp tea når han tok sin fangevokter som gissel. Skuespilleren Tom Hardy har fått oppgaven i å spille Bronson og har etter ryktet gjort en utrolig jobb. En slik skuespillerprestasjon som kommer til å bli legendarisk. Bare se på traileren hvor Hardy virkelig gnister hver gang han er foran kameraet. Noe han er hele tiden siden han sitter på isolat for det meste. Men filmen ser ut til å ta noen meget kule og interessante estetiske valg. Refn har valgt å ta skildre mye mentale tilstander til den hypervoldelige Bronson, som en tragedie på teater. Og filmen virker stilisert og full av vold som virkelig gnister. Bronson blir omtalt som 2000-tallets A Clockwork Orange, noe som lover meget bra.

Så jeg vil anbefale folk til å se etter denne filmen. Den kommer på DVD 6 juli i Storbritannia og kan kjøpes på blant annet Play.com for en billig penge. Jeg veit ikke om den kommer på kino her i Norge men ingen av de store filmdistributørene har den på sine lister. Sjekk ut trailer her og filmens hjemmeside.

PS: Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Supervold nok en gang i Postal 3

Vold i dataspill er ikke noe nytt og at det skaper angst blant foreldre, politikere og folk som insisterer på at de veit bedre enn alle andre. Særlig 1990-tallet var tiåret for slik voldsangst mye pågrunn av den pågående voldsdebatten om hadde gått hele 1980-tallet koblet til film og tv. Dataspill fikk på 1990-tallet bedre grafikk, vokste i både salg og popularitet og det kom ut noen titler som var mild sagt kontroversielle i både innhold og estetikk. Det var med andre ord dekket for en ny mediepanikk. Vi fikk titler som GTA3, DOOM, Mortal Kombat, Manhunt for å nevne noen som skapte debatt og som fikk overskrifter. Ting roet seg ned utover 2000-tallet mye pågrunn av at man fikk forskjellige rating systemer som ESRB i USA og PEGI i Europe som skulle forhindre at barn fikk spille de meste voldelige spillene. Folk blei også klar over at dataspill IKKE var noe som bare barn holdt på med men de fleste var godt voksne. ESA (interesseorganisasjonen for dataspill produsenter i USA) slipper hvert år en flott rapport om innhold, alder og aktivitet. I 2009 er gjennomsnittspilleren i USA 35 år og kun 25% av alle som spiller dataspill er under 18 år (ta disse tallene med litt klype salt siden det er de som selger dataspillene som har laget undersøkelsen). Men tallene er nok veldig like i Norge og andre land. Folk forsto at dataspill var noe voksne mennesker drev med og at det må finne spill med voksent innhold og tema. De fleste dataspill har ikke voldelig innhold. ERSB i 2008 hadde bare gitt 6% av alle dataspill en M (Mature) rating. Og det betyr ikke engang at disse spillene er nødvendigvis voldelige, bare ment for voksne. Men sist men ikke minst så er antallet drap blant unge og unge voksne ikke økende men synkende , da særlig i land som USA som storforbruker dataspill, film og tv med voldelig innhold. Skulle folk bli påvirket av de voldelige spillene så skulle grafene og tallene peke oppover, ikke nedeover som de gjorde hele 1990 og 2000-tallet. Så hele voldsdebatten er slik jeg ser det rimelig død koblet til dataspill. Ingen bryr seg og voldelige spill hever ikke øynebryn og moralske pekefingrer lengre. Men dette betyr ikke at det finne dataspill der ute som bruker vold som er problematisk, som skaper avsky og som til og med en hardbarket voldnerd som meg synes er problematisk. Enter Postal.

Aldri hørt om Postal ? Ikke så rart kanskje. Spillet kom i 1997 og blei forbudt i mange land. Det var mer et undergrunnsspill som mange ikke snakket som høyt om fordi det mildt sagt var voldelig og hadde et problematisk innhold. Du spilte ”The Postal Dude” som går banans med våpen, som gikk rundt å drepte sivile og politi uten noe mål, mening eller historie bak. Postal er slang og betyr på amerikansk at en person går gal og begår massemord. Oppkalt etter alle ansette på US Postal Service som har klikket opp gjennom tidene og blitt massemordere.

Spillet ser i dag simpelt ut men det føles rimelig ekstremt enda. Lydeffektene er gode og mange. Folk skriker i smerte og ber om nåde. Blod er over alt og folk blir nesten aldri drept med en gang. De ligger og ruller seg i smerte eller prøver å dra seg vekk. Postal er vel det eneste spillet som har en egen henrettelse knapp som du kan bruke på de skadde på bakken. Spillet er i seg selv ikke dårlig men blir fort kjedelig når det ikke er noe mål eller mening bak all volden. Pluss at du føler deg som en avviker når du spiller det. Men spillet solgte enheter mye pågrunn av at det var kontroversielt.

Så etter hvert kom Postal 2 i 2003. Spillet var i grunnen mye av det samme, bare i full 3D og mer sandbox spillestil som vi kjenner fra GT3. Nok en gang var det utrolig mye innhold, estetikk og lyd som er helt ekstrem. Du kan nå drepe folk på utrolig mange kreative måter, som å tenne på de, kutte de av hodet med spader, gi de strøm slik at de pisser på seg og besvimer osv. Du hadde ikke lengre en henrettelse knapp men en knapp som gjorde at du dro fram pikken din og tisset på folk. Du kunne sikte og skyte pisset akkurat som et våpen. For å ikke snakke om den berømte kattelyddemperen. Du kunne nemlig ta en katt og tre den på våpnet ditt slik at den blei lyddempet.Du hadde en hel by du kunne springe rundt i og drepe folk etter hjertens lyst. Hele spillet føles rimelig sykt og jeg trodde etter Postal 2 at nå var det nok. Ultravoldelige spill bare for sjokkverdien og voldens skyld var det over for. Selv om Postal 2 ikke var nødvendigvis et superdårlig spill, var det ikke bra heller. Nok var nok. Gjett om jeg tok feil.

E3 2009 som var nå for ei uke siden kom med nyhetene om at Postal 3 var på god vei og gameplayet (altså slakting av mennesker uten grunn), volden og de kontroverse teamene var tilstede.

Video Games | Postal III | GDC 09: Debut Trailer

XBox 360 | Playstation 3 | Nintendo Wii

Jeg veit ikke helt om jeg synes dette er en bra eller dårlig nyhet. Jeg liker vold i dataspill men det må ha en mening, da enten gameplaymessig, fortellermessig eller estetisk. Postal spillene oppfyller ingen av kravene. Men jeg har jo spilt de 2 andre og kommer sikkert til på prøve Postal 3. Men jeg lurer på hva det gjør med sjelen min. Ville bare advare DE VOKSNE dataspillerne der ute.

Åja, dere som liker film og dataspill har sikkert hørt om Uwe Bolls, den "berømte" filmregissøren som har spesialisert seg på filmatisere dataspill. Han har av en eller annen grunn laget en film på den ikke eksisterende historien i spillet. Filmen heter overraskende nok Postal. Men den kan jeg snakke om en annen gang. Se trailer her. 

Superhelter i virkeligheten

Det har vært en trend lenge at superhelter fra tegneserieverden har blitt filmatisert. Hver sommer kommer Hollywood med nye filmer om personer som har superkrefter, springer rundt i kostymer og redder verden. Disse kostymekledde heltene har vært et fast innslag i tegneserier siden slutten av 1930-tallet i USA. Dette takk være skapelsen av Superman og Batman. Siden 1930-tallet har superheltene preget USA sin tegneserieindustri med selskap som Marvel og DC Comics som i stor grad har støtte seg på slike ikoniske figurer. Superheltene begynte ganske raskt å bevege seg utenfor tegneserierutene. De blei først filmatisert på lavbudsjett rettet mot barn i USA. På 1950-tallet kom de også på tv, da med serier som Adventures of Superman og etter hvert Batman på 1960-tallet. 1960-tallet blei også superhelt animasjonsserier vanlig på tv. Etter som årene har bare fankulturen vokst i USA. Det finnes nå dataspill, klær, gadgets, nettsider, filmer, tv-serier og tegnserier som hyller superheltene og de verdier de står for. USA nasjonale psyke er forevig koblet til superhelten som passer på og beskyter USA.

Så det er kanskje ikke så rart at det er personer i USA i dag som har tatt denne fascinasjonen for superhelter ganske bokstavelig. Det har i media i USA startet å dukke opp rapporter om såkalte ”masked vigilantes” som patruljerer gatene, hjelper hjemløse og noen som til og med gjør ” civilian arrests” på kriminelle. Du kan se en CNN repotasje om blant annet noen slike virkelighetens superhelter. 

Disse ”real life superheros” har fått et eget nettsted hvor de legger ut bilder, info og har et eget forum som de kan utveksle informasjon og hjelp til hverandre. Nettsiden blir kalt World Super Hero Registry. Det er et nåløye du må gjennom for å komme på denne listen. Du må kunne dokumenter at du virkelig er en superhelt som hjelper ditt nabolag og er aktiv. Dette gjøres enten gjennom å framvise nyhetsoppslag om dine bedrifter eller får en annen godkjent superhelt for å gå god for deg. Et annet krav er at du har kostyme som er ordentlig laget. Så klart har ikke disse kostymekledde heltene superkrefter, selv om enkelt påstår de har overnaturlige krefter som voodoo. Det er en med skrekkblandet fryd å lese og se bildene om disse folkene. Det virker noe tragikomisk hvordan de tøffer seg i amatørmessige kostymer og skryter av sine bedrifter. Men så virker noen også unikt opptatt av å ta vare på sitt nærmiljø og hjelpe mennesker. Men for en nordmann så virker hele prosjektet noe søkt. Enkelte ting føler jeg burde tilhøre tegneserien og filmens verden. 

Jeg tror aldri vi kommer til å se en norsk superhelt i virkeligheten.  

Tilleggsinfo: Les denne flotte Rolling Stones artikkelen om en av disse ”RLSH” kalt Master Legend. Virkelig fascinerende lesning. 

Hvordan velge handle/nick/alias/pseudonym/monkier på internet?

Internet har blitt allemannseie og ”alle” deltar på virtuelle felleskap, er med på forum, har en avatar eller to på et MMORPG, online dater og spiller dataspill online. Internet er for det meste en ansiktsløs arena. Du tilbringer masse tid der, får deg venner og profilere deg på forskjellige arenaer. Men hvordan kan du få folk til å gjenskjenne deg? Her kommer nicket ditt inn. Hva er ofte det første du ser når du går inn på en profil, chatter eller leser et innlegg? Jo, nemlig nicket til personen. Så det betyr at du burde legg litt tid, sjel og tanke bak det navnet du velger. 

Du kan jo så å si alltid legge igjen et kallenavn på innleggene du skriver, kalle figuren din i WoW noe eller ha et nick på en chattekanal. Så om du er flink, original og ikke minst konsekvent i bruken av et nick så kan du faktisk bli gjenskjent på den anonyme weben. Dette har vært en kjent sannhet blant nerder siden 80-tallet og alle som har vokst opp i datamiljøer veit hvor viktig det er å ha et bra nick. Det er det som gjør at folk veit hvem du er og hva du står for. Men siden Internet har blitt allemannseie er det mange folk som ikke har forstått dette eller ikke har lært seg etiketten for å skaffe seg et nick. Jeg tenkte jeg skulle gi folk et lite tips om hvordan de skaffer seg et kult og bra nick. Det er ofte lurt å ha to nick som du bruker ofte. Dette fordi på forskjellige steder så kan nicket ditt kanskje være opptatt. Så om du har to du bruker fast så kan du variere. Kanskje ha et hovednick du alltid prøver å bruke og et reserve nick.  
 
Ting du kan tenke på når du lager nick:
  
1. Prøv å lage et navn som er lett å huske. Lange nick eller totalt ulogiske burde du unngå. Er aldri kult å ha et nick som ser ut som du har dauet over keyboardet. 
2. Er det noe ved deg som person du har lyst til signalisere? Det kan være persontrekk, hobbyer eller bestemte filmer. Tenk på hvordan du kan beste flette det inn i navnet.  
3. Navn fra film, spill eller litteratur. Da helst navn som er fantasifull og spesielle. Men du må velge disse navnene fordi du liker filmen eller boka. Blir for teit om du bare velger navnet til en fra Ringens Herre og du har aldri lest boken eller er fan. Dette gir jo en innsikt om hva du liker og da er det lurt om du virkelig liker det. 
4. Humor. Alle liker å le, jo smartere du er, jo bedre. Men ikke bli grov.
5. Et kort ordspill i navnet er bra men vanskelig å få til på en bra måte. 
6. Referanse til ting du liker, sier noe om hvem du er og hva du liker. Jo mer spennende og mystisk jo bedre. Slike navn får folk til å spørre hva det betyr.

Ting du må unngå:

1. Smiley faces av alle sorter. Jeg gir faen om det er en animasjon, bokstaver eller tall du bruker. Simely face skal brukes for å signalisere en reaksjon eller følelse når du chatter. Det er ikke noe du skal bruke for mye og det er veldig fjortiss å bruke det i et navn. Greit nok at du vil at folk skal få assosiasjoner til ditt navn men det er gjennom navnets betyding, ikke smiley faces!  
2. Tall. Tall er ofte ikke lurt å ha med i navnet ditt. Det gjør det vanskelig å huske og ødelegger ofte flyten i navnet. Du kan ha med tall men noen måter må du unngå, særlig slike som er på slutten. Du veit slike som signaliser at nicket ditt egentlig er opptatt men du gadd ikke å finne på noe bedre. Slike som Snipa89, Rambo33 osv. Dritt også å sleng på tall på slutten for å enten si hvor gammel du er (eksempler: Søta19, Svein25) eller når du er født (MrKiller1980). For det første forandre alderen din seg hvert år, kjenner folk som heter LonyBin19 enda selv om de er snart 30 fordi folk kjenner de gjennom det nicket. 
3. Ikke finn på nye nick for hver Internet arena du deltar på (så klart om det ikke er meningen at du ikke vil bli gjenkjent da). Finn deg et nick og behold det til du dauer. Gjerne la det stå på graven din når du dør og bruk det som et mellomnavn på ditt visittkort. 
4. Ikke vær grov, sexfisert eller rasist. Jeg dritter i om du virkelig er rasist eller en kåt jævel men hold deg unna dette i nicket. Enten blir du banned, kastet ut eller oversett fordi folk synes navnet ditt er teit. Om du må ha med slike ting så finne på et bra navn som hinter til disse tilbøyelighetene dine.
5. Ditt ekte navn. Navnet ditt i RL er fint og personlig. Noe du er vant til å høre og som folk forbinder med deg. Før det første er det aldri lurt å oppgi ditt eget navn (og jeg tenker ikke på facebook) på nettet. Pluss er det mange Sveiner og Ingrider der ute. Det gir også lite innsikt om hvem du er. Du kan kanskje lage en variasjon rundt ditt ekte navn eller bruke initialer men pass på at det ikke blir for kjedelig.  
6. Navnet til en kjendis. Du imponerer heller ingen med å kalle deg Hitler, ParisHilton eller noe annet. Alle veit at du ikke er den kjendisen og du virker bare umoden, blodfan eller uoriginal.  
7. Vær original. Er du lat og ikke lager et original nick så er det alltid opptatt og du må ha nytt navn her gang.  

Så hva med mine nick? Jeg har to jeg bruker. Dagon er det jeg har hatt i over 15 nå. Det er mitt hovednick. Så hva betyr det? Nicket er hentet fra bibelen hvor det er en gud som Filistere tilba. Dagon er faktisk omtalt som en gud som den kristen Gud sloss med i templet. Så jeg syntes det var tøft å bruke navn til en gud som hadde sloss med den kristen Gud.  Dagon er også navnet på en gud som H. P. Lovecraft skrev om. Det er også en novelle som heter det av samme forfatteren. Så jeg fikk også koblet nicket til en forfatter jeg digget.  Det andre nicket mitt som jeg bruker når Dagon er opptatt (noe det ofte er) er Thewibe. Det er et kallenavn jeg fikk i militæret og spiller på mitt etternavn. Det er en anglifisering av navnet mitt. Jeg liker det også fordi det spiller på vibene som jeg skaper når jeg er i et rom eller i et forum. 

Så nå er det bare å sette seg ned og finne seg et virkelig godt nick! Lykke til.