Gjør alt fokus på nerdeting oss mindre voksne og mer til konsumerister?

Posterboyen for nerdekultur, skuespilleren Simon Pegg, skapte for litt siden endel furore gjennom noen uttalelser han gjorde i et intervju angående nerdekultur. Utsagn som jeg føler traff meg.

Jeg gidder ikke å forklare hvem Simon Pegg er. Leser du denne bloggen, så forventer jeg at du veit hvem han er og hva han er lagd eller så kan du bruke google. Saken er at Pegg, som har spilt i mange nerdefilmer uttalte i et intervju med Radio Times blant annet at:

“Obviously I’m very much a self-confessed fan of science-fiction and genre cinema. But part of me looks at society as it is now and just thinks we’ve been infantilised by our own taste.”

“Now we’re essentially all consuming very childish things – comic books, superheroes... Adults are watching this stuff, and taking it seriously!

“It is a kind of dumbing down in a way, because it’s taking our focus away from real-world issues. Films used to be about challenging, emotional journeys or moral questions that might make you walk away and re-evaluate how you felt about... whatever.

“Now we’re walking out of the cinema really not thinking about anything, other than the fact that the Hulk just had a fight with a robot.”

Så klart blei mange provosert over hans utsagn og blant annet IO9 slo dette opp stort og var uenig med hans uttalelser. Noe som ikke er så rart med tanke på at hele nettstedet lever av nettopp nerdekultur. Du kan lese hele saken her. Nå har Simon Pegg selv via sin blogg skrevet en slags forklaring på hva han mente. Og han har noen bra poenger og observasjoner rundt sine spissformuleringer.

Han skriver at nerdekulturen har blitt preget av ønsket om å ikke bli voksen. At man har forlenget sin ungdomstid langt ut i 20 og 30 årene. Og denne kulturen har blitt tatt over markedskreftene. Han skriver: "(...)this extended adolescence has been cannily co-opted by market forces, who have identified this relatively new demographic as an incredibly lucrative wellspring of consumerist potential."

Han kommer med en liten kulturanalyse basert på Jean Baudrillard hvor han skriver om "the infantilzation of society". Pegg skriver: "Put simply, this is the idea that as a society, we are kept in a state of arrested development by dominant forces in order to keep us more compliant. We are made passionate about the things that occupied us as children as a means of drawing our attentions away from the things we really should be invested in, inequality, corruption, economic injustice etc. It makes sense that when faced with the awfulness of the world, the harsh realities that surround us, our instinct is to seek comfort, and where else were the majority of us most comfortable than our youth?"

Han angriper også fokuset filmer innen sjangere som nerder liker har i det siste ofte vært preget av det spektakulære som den drivende kraften bak det kreative, ikke nødvendigvis innholdet eller at man vil si noe. Du kan lese hele bloggposten her. Det er også andre som er enig med Pegg på noen områder.

Jeg må si at jeg føler meg enig i mye av det Pegg sier i både intervjuet og sin bloggpost. Jeg er selv en stor nerd, som man kan få inntrykk av å lese denne bloggen. Jeg ser, leser og bryr meg om mye nerdestoff og det tar en del av min tid og mentale fokus. Men stadig oftere så tar jeg meg selv i tenke de samme baner som Pegg nevner. Tegneserier, superheltfilmer, dataspill, cosplay, samle på magic kort, kjøpe masse nerdestuff du har i stua, alt er hjernedødt konsumerisme som gir overfladisk glede. Man trenger ikke komme fra Frankfurt skolen og digge Adorno og Horkheimer for å innse dette. Nerdekultur har idag blitt et prakteksempel på kulturindustrien. Nå skal jeg la den mer ideologiske del av debatten ligg fordi det er ikke det jeg vil skrive om her.

Nei, mer at jeg føler mye nerdeting ikke har noe reel dybde lengre, det er lite man vil si og fokuset er på nostalgi, kjøpekraft og tom posering. Hele denne "geekcultur" har gjort at vi blir som karakterene på "The Big Bang Theory". Overfladiske, glatte og redusert til popkulturelle referanser som avslører vår smak og favoritt ting. Særlig fokus på ting og overflate har gjort at jeg har følte nerdekulturen har mistet sin relevans og har blitt bare et sted hvor store selskap kan spy ut produkter og dill som vi kjøper. Fordi nerder har utrolige lojale og kjøper alt av de tingene de liker. Særlig cosplay trenden har jeg fått i halsen. En slags innholdsløs hyllest til karakterer man finner i dataspill og filmer, hvor fokus er på vise seg fram og reprodusere en "look" fra kommersielle produkter. Hva er vitsen? Hvor er meningen? Pluss det blir mer fokus på kropp, hud og sex for hvert år. Dog jeg må si jeg er imponert over kreativiteten folk framviser.

Noe av det mest samfunnskritiske, dyptgående og tankevekkende har jeg funnet innenfor sjangere som tilhører nerdekulturen. Som sci fi bøker og filmer. Jeg har blitt provosert og fått nytt syn på min samtid gjennom å se sci fi filmer og lese bøker. Jeg har spilt dataspill og lest tegneserier som har underholdt men også som har fått meg til å tenke. Så det er mye produkter som blir lagt som tilhører nerdeverden som har brodd, som ikke har et fokus på selge en spektakulær, navlebeskuende "merchandised" seriepreget produktlinje men det blir mindre og mindre av det. Jeg føler at denne dybden som tiltrakk meg nerdestoff har forsvunnet mer og mer. Nerdekulturen har blitt redusert til å klage på internet eller diskutere trivia. Jeg kjenner meg ikke igjen og føler selv at jeg konsumerer innhold og bruker penger på ting som ikke betyr noe eller som egentlig gir meg noe, utenom å bekrefte at jeg tilhører nerdekulturen. Særlig filmene som blir spydd ut for å tilfredsstille nerder er sørgelig både kunstnerisk, historiemessig og når det kommer til tema. Alle disse superheltfilmene er så overfladiske at det gjør vondt. Filmer som kun er underholding, som har karakterer som er så endimensjonale og konflikter som er så "McGuffin" preget at det ikke er noe motstand å finne. Hva tilbyr Avengers 2? Det er en eneste stor pengemaskin som skal selge "merchenadise". Jeg er lei og fremmedgjort av den stadig større nerdekulturen som forlengst har blitt mainstream.

Kanskje er jeg bare endelig blitt voksen? Men jeg føler ikke det er problemet, jeg har alltid vært voksen. En person som liker mye rart, har mange hobbyer og endel av disse tingene er nerderelatert. Men i de siste så har jeg følt at nerdekulturen kanskje har blitt alt for barnslig, uten reel dybde og budskap og blitt alt for fokusert på konsumerisme og "negativ" virkelighetsflukt. Det er ikke noe galt med eskapisme, alle trenger det men nå føler jeg nerder i stor grad kun har blitt dumme, overfladiske, cosplayende referanses-siterende, passive dataspillere som har blitt for lik klisjeen av en nerd.

Disse tankene får meg til å tenke på en artikkel som Patton Oswalt skreiv for Wired i 2010. Oswalt er en kjent komiker som også er et nerdeikon. Ikke bare fordi han ser ut som en klassisk nerd men fordi han aldri har vært redd for uttrykke sin elsk for nerdekultur. I artikkelen som heit Wake Up, Geek Culture, it is time to die angriper han dagens nerder og nerdekultur i den forstand at alle idag kaller seg nerder. Interenet gjør at tilgjengelig med en gang og det koster ikke noe å bli religiøst opptatt av noe lengre. Det blir overfladisk og alle kaller seg nerd fordi man er opphengt i noe, om det er filmserie, tv-serie, manga osv. Oswalt kaller sier: "We’re on the brink of Etewaf: Everything That Ever Was—Available Forever.". Men for han så er dette et problem, for som han sier: "Etewaf doesn’t produce a new generation of artists—just an army of sated consumers". Nerdene har blitt konsumenter. Han har flere poenger og løsninger på dette problemet. Du kan lese artikkelen her.  

Jeg kan ikke helt bli kvitt følelsen av at nerdekulturen har blitt en hul kommersielle ting. Jeg tar sikkert feil eller er jeg på vei til å bli voksen.