Slettet
Men jeg var ikke død. Men det sto i avisen. Jeg så ned på min egen nekrolog med forferdelse.
«Per Knutsen døde i går, 59 år gammel. Han døde av et hjerteanfall. Hans kamerater vil huske hans iherdighet og trofasthet i kampen mot Eurocorp! Han ofret 40 år av sitt liv i kampen for å skape en bedre verden! En samfunnsborger som vil bli savnet!»
Død? Hjerteanfall? Hva var dette? Det måtte være en feil? Jeg var ikke død! Jeg leste nøye gjennom nekrologen min igjen. Jo, det sto Per Knutsen. Det var ikke til å ta feil av! Jeg følte meg kvalm. Hadde jeg blitt slettet? Jeg hadde hørt rykter om folk som hadde blitt «slettet», men jeg hadde alltid ledd av slike rykter. «Bare tøv som Eurocorp sprer for å skape splid blant Utopias trofaste styrker» hadde jeg sagt til mine nervøse kolleger. «Utopia Corp verdsetter sine trofaste arbeidere! Arbeid hardt og ikke spre slike rykter, så vil Utopia Corp belønne dere når krigen er vunnet.» Jeg hadde aldri i mitt liv tvilt på selskapets moral og integritet. Jeg hadde stolt blindt på hva jeg ble fortalt. Slike rykter om at når du nådde en viss alder, så ble du «slettet» fordi du ikke lenger var produktiv nok, bare fordi du var blitt for gammel, hadde jeg aldri trodd på. Jeg skjøv disse tankene vekk. Det var bare en feil. Jeg trengte bare å gå på jobb og snakke med min avdelingssjef på Krigsministeriet! Han ville ordne opp i alle misforståelser. Jeg spiste opp min frokostrasjon selv om jeg hadde mistet matlysten. Jeg kom til å trenge energien hvis selskapets kamp mot Eurocorp skulle lykkes. Frokosten var jo tros alt det viktigste måltidet om dagen.
Jeg gikk ned til Elbanen slik som jeg hadde gjort hver dag de siste 40 årene. Flere hundre andre mennesker sto og ventet på Eltoget. Alle var kledd i Utopias grønne og svarte uniformer. Jeg følte meg mye roligere da jeg så at alt var som det pleide. Alle sto og ventet på Eltoget som skulle bringe dem til Utopia Corps sine store arbeidsanlegg. Jeg måtte trekke på smilebåndet når jeg tenkte på panikken som hadde grepet meg da jeg leste min egen nekrolog i FredsAvisen. Så klart det var en feil! Alt ville rette seg opp igjen når jeg fikk snakket med min avdelingssjef. Eltoget kom kjørende lydløst inn på stasjonen og stoppet opp. Alle gikk på. Snart startet Eltoget opp igjen og kjørte avgårde.
Da jeg kom fram til Krigsministeriet var klokken akkurat 6.54. Alle som jobbet for Utopia Corp startet å jobbe klokken 7. De som kom for sent ble straffet med ti elsjokk. Utopia Corp kunne ikke tolerere at arbeidere kom for sent til arbeid. Tapt tid betydde at Eurocorp fikk et overtak. Noe som kunne bety at krigen ville gå tapt. Jeg hadde aldri kommet for sent. Jeg gikk fram til identifikasjonsmaskinene som sto ved inngangen til Krigsministeriet. Jeg la hånda på dataskjermen slik at maskinen kunne undersøke mine fingeravtrykk for å se om jeg jobbet i Krigsministeriet. Jeg hadde gjort dette tusen ganger før. Datamaskinen undersøkte min håndflate og henvendte seg til meg med en kvinnelig stemme «Du er ikke autorisert til å jobbe her. Vennligst vent her til vakten kommer og anholder deg» Hva! Ikke autorisert! Det måtte være noe galt. Jeg hadde jobbet her i 40 år. Jeg hadde aldri blitt stoppet. Panikken grep tak i meg. En kraftig neve ble lagt på min rygg. «Vil du være så vennlig å komme med meg!» Stemmen og neven tilhørte vakten. En kraftig mann med et hardt ansikt. Han var kledd i Utopias grønne sikkerhetsuniform. I beltet hang elpistolen. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å lystre.
Vakten førte meg igjennom mange lange, sterile ganger. Til slutt stoppet han foran en dør og åpnet den. «Gå inn og sett deg» sa han med en lav stemme. Jeg gikk inn i det kvadratiske rommet og satte meg ned på en stol som sto midt på gulvet. Stolen var det eneste som var i rommet. Vakten lukket igjen døren. Rommet var lite og minnet om en fangecelle. Kun en lyspære lyste opp rommet. Jeg merket svetten rant nedover ryggen. Hva var det som skjedde? En stemme fylte rommet. «Per Knutsen?» Stemmen kom fra taket av og hadde en hard, autoritær klang. «Ja?» fikk jeg stammet fram. «Du har vært en lojal arbeider for selskapet hele ditt liv. Vi setter pris på din offervilje. Takk være din innsats har Utopia Corporation vunnet mange seire over Eurocorp. Krigen mot det imperialistiske Eurocorp er langt fra over. For å vinne krigen må vi ha arbeidere som ikke sluntrer unna arbeidet. Vi trenger effektivitet. Vi trenger et velsmurt apparat som kan en dag knuse Eurocorp, slik at det er kun Utopia Corporation som eksisterer. Slik at verden kan bli samlet under et selskap! Det er kun slik vi kan oppnå fred! Etter våre kalkyler blir den mannlige arbeiders effektivitet redusert med 1 % etter at han har fyllet 59 år. Hvert år blir han 1 % mindre effektiv. Dette kan ikke tolereres hvis vi skal vinne kampen om verden! Derfor har Utopia bestemt at alle mannlige personer over 59 år skal bli slettet! Det betyr at du vil bli erklært død! Alle dine privilegier som arbeider vil opphøre. Du vil bli fjernet fra alle register og du vil opphøre å eksistere. Utopia Corporation takker deg igjen for din innsats!» Stemmen opphørte like brått som den hadde begynt. Jeg gled ned fra stolen og sank sammen på gulvet. Det var sant! Jeg kunne ikke tro det! Alle ryktene jeg hadde hørt var sanne! Jeg hadde blitt slettet!!
Dataoperatøren som satt ved datamaskin nr.9548676 på Informasjonsministeriet fikk beskjed over teleskriveren om å slette all informasjon på en person ved navnet Per Knutsen, personnummer 285694304. Dataoperatøren sukket. Å slette en person fra det elektroniske minne tar flere timer. Det var kjedelig og møysommelig arbeid. Han kikket en gang til over beskjeden. Personen som skulle bli slettet var dømt for høyforræderi mot Utopia Corp. Han var satt opp til å bli henrettet i morgen kl.12. Dataoperatøren lurte på hva personen hadde gjort. Det var ikke første gangen han slettet en person som var dømt for høyforræderi. Dataoperatøren leita i det elektroniske arkivet og fant fram personfilen til Per Knutsen. Han kikket raskt over filen og trykte på delete knappen. Dataoperatøren hadde aldri tenk over at alle personen han hadde slettet, var over 59 år.
Men jeg var ikke død. Men det sto i avisen. Jeg så ned på min egen nekrolog med forferdelse.
«Per Knutsen døde i går, 59 år gammel. Han døde av et hjerteanfall. Hans kamerater vil huske hans iherdighet og trofasthet i kampen mot Eurocorp! Han ofret 40 år av sitt liv i kampen for å skape en bedre verden! En samfunnsborger som vil bli savnet!»
Død? Hjerteanfall? Hva var dette? Det måtte være en feil? Jeg var ikke død! Jeg leste nøye gjennom nekrologen min igjen. Jo, det sto Per Knutsen. Det var ikke til å ta feil av! Jeg følte meg kvalm. Hadde jeg blitt slettet? Jeg hadde hørt rykter om folk som hadde blitt «slettet», men jeg hadde alltid ledd av slike rykter. «Bare tøv som Eurocorp sprer for å skape splid blant Utopias trofaste styrker» hadde jeg sagt til mine nervøse kolleger. «Utopia Corp verdsetter sine trofaste arbeidere! Arbeid hardt og ikke spre slike rykter, så vil Utopia Corp belønne dere når krigen er vunnet.» Jeg hadde aldri i mitt liv tvilt på selskapets moral og integritet. Jeg hadde stolt blindt på hva jeg ble fortalt. Slike rykter om at når du nådde en viss alder, så ble du «slettet» fordi du ikke lenger var produktiv nok, bare fordi du var blitt for gammel, hadde jeg aldri trodd på. Jeg skjøv disse tankene vekk. Det var bare en feil. Jeg trengte bare å gå på jobb og snakke med min avdelingssjef på Krigsministeriet! Han ville ordne opp i alle misforståelser. Jeg spiste opp min frokostrasjon selv om jeg hadde mistet matlysten. Jeg kom til å trenge energien hvis selskapets kamp mot Eurocorp skulle lykkes. Frokosten var jo tros alt det viktigste måltidet om dagen.
Jeg gikk ned til Elbanen slik som jeg hadde gjort hver dag de siste 40 årene. Flere hundre andre mennesker sto og ventet på Eltoget. Alle var kledd i Utopias grønne og svarte uniformer. Jeg følte meg mye roligere da jeg så at alt var som det pleide. Alle sto og ventet på Eltoget som skulle bringe dem til Utopia Corps sine store arbeidsanlegg. Jeg måtte trekke på smilebåndet når jeg tenkte på panikken som hadde grepet meg da jeg leste min egen nekrolog i FredsAvisen. Så klart det var en feil! Alt ville rette seg opp igjen når jeg fikk snakket med min avdelingssjef. Eltoget kom kjørende lydløst inn på stasjonen og stoppet opp. Alle gikk på. Snart startet Eltoget opp igjen og kjørte avgårde.
Da jeg kom fram til Krigsministeriet var klokken akkurat 6.54. Alle som jobbet for Utopia Corp startet å jobbe klokken 7. De som kom for sent ble straffet med ti elsjokk. Utopia Corp kunne ikke tolerere at arbeidere kom for sent til arbeid. Tapt tid betydde at Eurocorp fikk et overtak. Noe som kunne bety at krigen ville gå tapt. Jeg hadde aldri kommet for sent. Jeg gikk fram til identifikasjonsmaskinene som sto ved inngangen til Krigsministeriet. Jeg la hånda på dataskjermen slik at maskinen kunne undersøke mine fingeravtrykk for å se om jeg jobbet i Krigsministeriet. Jeg hadde gjort dette tusen ganger før. Datamaskinen undersøkte min håndflate og henvendte seg til meg med en kvinnelig stemme «Du er ikke autorisert til å jobbe her. Vennligst vent her til vakten kommer og anholder deg» Hva! Ikke autorisert! Det måtte være noe galt. Jeg hadde jobbet her i 40 år. Jeg hadde aldri blitt stoppet. Panikken grep tak i meg. En kraftig neve ble lagt på min rygg. «Vil du være så vennlig å komme med meg!» Stemmen og neven tilhørte vakten. En kraftig mann med et hardt ansikt. Han var kledd i Utopias grønne sikkerhetsuniform. I beltet hang elpistolen. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å lystre.
Vakten førte meg igjennom mange lange, sterile ganger. Til slutt stoppet han foran en dør og åpnet den. «Gå inn og sett deg» sa han med en lav stemme. Jeg gikk inn i det kvadratiske rommet og satte meg ned på en stol som sto midt på gulvet. Stolen var det eneste som var i rommet. Vakten lukket igjen døren. Rommet var lite og minnet om en fangecelle. Kun en lyspære lyste opp rommet. Jeg merket svetten rant nedover ryggen. Hva var det som skjedde? En stemme fylte rommet. «Per Knutsen?» Stemmen kom fra taket av og hadde en hard, autoritær klang. «Ja?» fikk jeg stammet fram. «Du har vært en lojal arbeider for selskapet hele ditt liv. Vi setter pris på din offervilje. Takk være din innsats har Utopia Corporation vunnet mange seire over Eurocorp. Krigen mot det imperialistiske Eurocorp er langt fra over. For å vinne krigen må vi ha arbeidere som ikke sluntrer unna arbeidet. Vi trenger effektivitet. Vi trenger et velsmurt apparat som kan en dag knuse Eurocorp, slik at det er kun Utopia Corporation som eksisterer. Slik at verden kan bli samlet under et selskap! Det er kun slik vi kan oppnå fred! Etter våre kalkyler blir den mannlige arbeiders effektivitet redusert med 1 % etter at han har fyllet 59 år. Hvert år blir han 1 % mindre effektiv. Dette kan ikke tolereres hvis vi skal vinne kampen om verden! Derfor har Utopia bestemt at alle mannlige personer over 59 år skal bli slettet! Det betyr at du vil bli erklært død! Alle dine privilegier som arbeider vil opphøre. Du vil bli fjernet fra alle register og du vil opphøre å eksistere. Utopia Corporation takker deg igjen for din innsats!» Stemmen opphørte like brått som den hadde begynt. Jeg gled ned fra stolen og sank sammen på gulvet. Det var sant! Jeg kunne ikke tro det! Alle ryktene jeg hadde hørt var sanne! Jeg hadde blitt slettet!!
Dataoperatøren som satt ved datamaskin nr.9548676 på Informasjonsministeriet fikk beskjed over teleskriveren om å slette all informasjon på en person ved navnet Per Knutsen, personnummer 285694304. Dataoperatøren sukket. Å slette en person fra det elektroniske minne tar flere timer. Det var kjedelig og møysommelig arbeid. Han kikket en gang til over beskjeden. Personen som skulle bli slettet var dømt for høyforræderi mot Utopia Corp. Han var satt opp til å bli henrettet i morgen kl.12. Dataoperatøren lurte på hva personen hadde gjort. Det var ikke første gangen han slettet en person som var dømt for høyforræderi. Dataoperatøren leita i det elektroniske arkivet og fant fram personfilen til Per Knutsen. Han kikket raskt over filen og trykte på delete knappen. Dataoperatøren hadde aldri tenk over at alle personen han hadde slettet, var over 59 år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar