Alex Jones er en konspirasjonsteoretiker som driver sin egen alternative "nyhetsmedia" kalt Infowars. Fyren er i søkelyset med jevne mellomrom fordi han sier noe rart, galt eller bare rett og slett juger så det renner. Han representere så mye som er galt og rart med dagens internetkultur at man kan fort bli fascinert. For oss nordmenn framstår nok hele fenomenet Alex Jones som bisart og fremmedgjørende. Det vi nærmeste vi har har her hjemme er kanskje Hans Jørgen Lysglimt Johansen som er "leder" for Alliansen. Dog framstår herr Lysglimt som en dårlig kopi som bare sier provoserende rasistiske utsagn og gjentar rare konspirasjoner man leser på nett.
Alex Jones har vært mye i medier igjen fordi han har blitt kastet ut av mange sosiale medier, som facebook og youtube hvor han når sine seere med sine bisarre meninger. Jeg orker ikke gå inn på alt Alex Jones har sagt og gjort (det er mye) eller den siste utviklingen om han. Du kan google det som du vil. Men jeg skal avsløre at jeg i noen år har alltid vært litt fascinert av Alex Jones. Eller nærmere bestemt hele memekulturen som har vokst ut av hans galhus medieimperium.
Jeg veit ikke når jeg rotet meg borti Alex Jones men jeg har siden jeg gikk på ungdomskolen vært fascinert av konspirasjonsteorier. Jeg skrev en stil om Bermuda trianglet. Lånet bøker skrevet om det. Dette var på starten av 1990 tallet, før internet var noe man hadde hjemme. Så på X-files religiøst og så JFK, hvor jeg fikk høre om mange andre konspirasjoner jeg aldri hadde hørt om. Så fikk jeg internet i starten av 2000 tallet og leste om mer om illuminati og Frimurerlosjen. Jeg har aldri trodde på dette men syntes det var interessant alle slags ville ideer folk hadde og hva de tror på. Så fant jeg Alex Jones på youtube.
Alex Jones var for meg personifisering av konspirasjonsteorier. En gal mann som satt og skreik i mikrofonen, som tar seg selv (tilsynelatende) seriøst. Hvor ingen konspirasjoner er for rare eller dumme. Mange av videoene hans er lange og full av ekstreme politiske holdinger som er langt på høyresiden i USA. Her er det mye rasisme, fremmedfrykt og MRA tull. Jeg orket aldri se på slikt. Men jeg fant gull når han gikk inn på sine konspirasjonsteorier om romvesen som styrer verden, chemtrails, hjernevasking eller at nesten alle masseskytinger og terroristangrep er "false flag" operasjoner. Jeg mener, fyren omfavner alle gærne konspirasjonsteorier man kan finne på. Nå er alle hans videoer fjernet fra Youtube men du kan finne masse klipp hvor han prater om noe av dette. Her kan du se noen videoer som går inn på dette. Du kan se de under eller her, her og her.
Jeg så på disse lange videoene hvor Alex Jones blir mer og mer sint og gal. Jeg lo til jeg gråt fordi det var så sprøtt og dumt. Bare se på denne videoen hvor han prøver å få Amazons Alexa til innrømme at den jobber for CIA. Men etterhvert så går man lei. Pluss man innser at det er faktisk folk som tror på dette og det at jeg så på videoene hans og lo av han, gjorde forsatt at han fikk "views" og tjente penger. Og hele Pizzagate saken gjør at man satt latteren i halsen av å se på Alex Jones fordi folk tar han faktisk seriøst. Personlig så nekter jeg å tro at fyren er seriøs. Jeg tror Alex Jones bare gjør det for å tjene penger. Han spilleren en karakter. Han har selv faktisk påstått dette i retten i USA, at han spiller en rolle. Men idioter på nettet tar han seriøst og det får konsekvenser i virkeligheten.
Men Alex Jones sier så mye rart og skriker, hyler og river av seg klærne at han er perfekt å gjøre narr av. Mainstream komikere har alle gjort dette som blant annet Stephen Colbert, Trever Noah og John Oliver.
Men det som er artig med Alex Jones er hvordan internet har tatt hans sine rare teorier og utbrudd og gjort det om til memes. Både bilder, formuleringer og videoer. Fyrens ekstrem meninger blir gjort narr av eller hyllet (desverre). Du finner masse eksempler av det. Særlig videoer har blitt remixet og gjort mashuper av. Bare se på denne videoen hvor man tar tatt hans gale påstander og gjort det om til en folkesang. Du kan se den her eller under.
Her er en annen sang som tar hans berømte "makes the frogs gays". Du kan se den her eller under
Det beste er kanskje et band som heter The Alex Jones Prison Planet. Det er et band som lager litt generisk metalriff over hans "rants". Det er både morsomt og skremmende. Du kan høre det her eller under.
¨
Det er også mange bilde memes av alle de sprø ansiktsuttrykkene og påstandene Alex Jones har kommet med.
Spørsmålet er om det er moralsk korrekt å bli lage underholding av en fyr som Alex Jones, selv om det gjør narr av han og det han sier. Fyren spiller helt bevist på fremmedfrykt, frykt generelt og følelsen av maktesløshet og tjener penger på det. Han burde bare bli oversett og forsvinne. Hans idiotiske budskap resonere i noen av de som ser på og det er ikke noe å le av eller lage memes rundt. Begrepet Fakes news er Alex Jones Infowar i et nøtteskal. Men jeg kan ikke noe for det, jeg må bare le av fyren og alle de kreative krumspringene rundt omkring folk på internet lager. Jeg burde ikke gi fyren oppmerksomhet men han er som mye annet på internet. Du veit dette er noe du ikke burde se på men du greier ikke å la være.
E-sport er det store nye innen dataspill. For å være helt ærlig har det vært stort en stund. Marked og interessen er stigende. Det er estimert at i 2021 kommer marked globalt til å være på 1,5 milliarder dollar. Det er også estimert at i 2019 kommer 427 millioner mennesker på verdensbasis til å se på e-sport. Det satses på e-sport i Norge også. Gamer.no satser og blant annet TV2. Nrk har også gjort noen forsøk. Jeg som elsker dataspill burde man kanskje tro var en stor fan av e-sport men det er jeg ikke.
Før jeg går videre, la meg understreke, jeg synes e-sport er bra og fint. Jeg har ikke noe problem med å se på e-sport som idrett eller at folk ser på det eller bedriver det. Tvertimot.Så jeg skriver ikke denne posten for å gjøre narr av e-sport eller folk som liker det. Jeg lurer heller på hvorfor jeg, som er en hardcore dataspillnerd, ikke liker å se på e-sport. Jeg har jo allerede skrevet at jeg ikke ser på streaming av dataspill. Jeg forstår ikke appellen med lets play eller Twitch . Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke liker å se på e-sport? Eller er det andre grunner?
Jeg har aldri likt å se på sport. Om det er fotball, langrenn eller noen annen form for sport/idrett. Ikke på tv eller i levende form på en tribune. Det gjør meg ikke noe, jeg kan fint se langrenn på tv med familien eller bli med noen venner på fotball på Ullevål. Men da er det fordi jeg vil være sosial, ikke fordi jeg synes det er spennende. Da er kanskje ikke så rart jeg ikke finnet e-sport noe morsomt heller. Jeg liker ofte spillene det spilles e-sport i. Har spilt/spiller mange av de populære e-sport spillene, så jeg kjenner spillene godt. Jeg liker også kvalitetene på mange av produksjonene og det redaksjonelle innholdet også. Det er proft laget, flotte kommentarer, intervjuer og gir gode innsikt i det som skjer. Det er som bra sportsdekning generelt. Men jeg greier ikke engasjere meg eller se på i lengden. Jeg prøver å se en kamp med PUBG, Overwatch CSGO eller StarCraft 2 men går lei og slår av. E-sport nyheter interesser meg også i ræva. Så hvorfor er det ikke for meg?
Siden jeg ikke liker å se og lese om sport, så er det kanskje ikke så rart jeg ikke liker e-sport. Bare fordi jeg tilfeldigvis spiller mye dataspill, så betyr det ikke at jeg liker sports- og idrettsdelen av dataspill. Jeg tipper de fleste som ser mye fotball, ikke spiller fotball nesten hver dag. Altså folk ser sport, ikke fordi de utøver sporten men fordi liker konkurransen, spenningen og dekningen av det som skjer. Når jeg ikke synes slikt er noe spennende i utgangspunktet, så hjelper det ikke om det er CSGO eller langrenn det omhandler. Jeg tipper det er mange nerder som er som meg. Som ikke bryr seg om sport, om det er e-sport eller tradisjonell sport. Altså det er ikke slik at dataspillnerder bare har gått å ventet på at en sportsdekning av dataspill, for å bli ihuga konsumenter av e-sportsinnhold. Bryr du deg ikke ikke om sport generelt, så kommer du ikke til bry deg om e-sport selv om du er en storspiller av dataspill. Eller er det bare meg dette gjelder? Tallene for folk som ser e-sport øker jo bare for hvert år virker det som (om man tror på alle tallene og hypen). Hvor kommer disse folkene fra? Er det normale mennesker som ser sport, som også får øyene opp for e-sport eller kommer alt fra spillere av dataspill?
Som sagt, det er ikke fordi jeg synes e-sport er idiotisk eller dårlig dekket, at jeg ikke ser på e-sport. Jeg bare liker ikke å se på sport generelt. Jeg vil heller spille enn å se på. Men jeg har fått mange spørsmål fra folk, at siden jeg liker dataspill og jobber med det, så liker jeg vel e-sport. Da har jeg alltid sagt nei. I det siste har jeg startet å si, jeg liker jo ikke å se på sport generelt, så hvorfor skulle jeg like å følge med på e-sport? Er det jeg som er sær? Liker alle som spiller dataspill e-sport? Og kanskje lurt å huske at selv om e-sport vokser, så er det mye hype også som Erik Fossum så fint påpeker i en artikkel.
Jeg spiller ikke MMOer lengre. Det er mange grunner til det men en av grunnene er at den følelsen mitt første MMO skapte i meg, kan et nytt MMO aldri gjenskape.
Tilfelle du lurer så er MMOG forkortelsen for Massively Multiplayer Online Game. Det var en spilltyper som vokste fram for alvor når internet ble allemannseie på starten av 2000 tallet. En MMO er at tusenvis av spillere spiller sammen og imot hverandre på en server. Her er spillverden konstant, uavhengig om du er tilkoblet eller ikke. Man snakker, samspiller og skaper fellesskap sammen med andre folk mens man prøver å løse spillets oppgaver og bli bedre. Jeg husker jeg drømte om slike spill som ung spillnerd på 1990-tallet. Tenk å spiller sammen med hundrevis av spiller i en verden som forandret seg! Jeg ville så gjerne teste et slikt spill men jeg hadde ikke bra internettilgang!
Det forandret seg når jeg flyttet til Trondheim for å gå på NTNU. Men det å betale en månedsavgrift for å spillet et spill satt langt inne. På den tiden kostet et MMO ofte en hundrings i måneden. Men så lanserte Anarchy Online at man kunne spillet det gratis. Så jeg kastet meg på i 20003. Jeg husker ikke hvor mye jeg spilte AO men jeg fikk en fin opplevelse av å være med i guild, få venner og løse oppgaver med andre spillere. Men AO online var så avansert, at jeg aldri helt kom inn i det. Pluss den gratis versjonen var sterkt redusert med tanke på spillbart innhold. Så blei World of Warcraft lansert i 2004.
Jeg var meget skeptisk til spillet, siden 100 kr i måneden virket mye for et spill man måtte kjøpe for 500 kr. Men en god kamerat kjøpte det i jula og sa det var meget kult. Han viste meg spillet og det så rått ut. Og jeg bodde på liten hybel i Trondheim. Så jeg kjøpte spillet og startet å spillet Det var det. Jeg var fortapt.
Min main på reise
Alle husker den første, virkelige forelskelsen man får. Den som gjør at man blir helt varm i magen, vil bare være med den personen alle dager og alt er helt fantastisk. Men kan ikke tenke seg at å være med en annen og tenker dette kommer til å vare hele livet! Sånn var WOW for meg. Jeg elsket spillet. Både verden, grafikken, spillmekanismene og det sosiale rundt spillet. Flere av mine gode venner spilte spillet. Folk jeg hadde vokst opp sammen med. Vi bodde nå forskjellige deler av Norge men traff hverandre hver dag i Azeroth for leke sammen. Det var som vi var på ungdomskolen igjen og hang sammen hver dag. Etterhvert ble vi med i guild og raidet til faste tider.
Noen ganger gleder jeg til mine 2-3 timer med wow jeg gjorde nesten hver kveld. Jeg så fram til helgene, fordi da kunne jeg få inn noen timer mer. Jeg hadde studier, jobb og kjæreste men fikk alltid til litt wow. Jeg synes spillverden var så spennende, hele tiden nye steder å se, nye oppdrag og bosser. Nytt utstyr og ferdigheter lå rundt hjørnet. Jeg hadde fått min første digital spillforelskelse i et spill og det var i WOW.
Når man spiller for mye WOW
Når mitt over 6 år gamle forhold gikk dukken, så forsvant jeg inn i wow i et halvt år. Jeg søkte trøst i spillet og fellesskapet. WOW ble min måte å takle sorgen over å bli singel. Men etter noen år med mye WOW, så blir man lei. Etter å ha spilt noen år, så takket jeg for meg våren 2009. Da hadde jeg
77 dager sammenlagt med spilletid i wow. Det er rundt 1800 + timer i Azeroth. Ca 20 hele dager i året. Men som alle forhold så var jeg blitt lei.
Spille WOW føltes som en jobb. Man logget seg inn. Grinde gull og utstyr, slik at man kunne kjøpe mer utstyr slik at man kunne grinde mer gull og utstyr. Spillet hadde mistet sin sjarm og jeg gadd ikke mer. Enkelt og greit.
Siden jeg sluttet med WOW, så har jeg prøvd å finne MMOer jeg kunne spille slikt jeg spilte WOW. Prøvd spill som Conan, Secret World, Rift, Morrowinds Online, Star wars The old Republic osv. Men ingen har greid å fange min interesse. Alt virker som dårlige kopier av WOW og jeg greier ikke å spille slike spill i lengden. Jeg føler kanskje at jeg har brent meg ut på slike spill gjennom WOW. De følelsene jeg følte når jeg oppdaget sjangeren gjennom å spille WOW, de kommer aldri tilbake, noe som betyr at alle slike spill jeg prøver, blir aldri som første gang. Kanskje like greit. Eller kanskje det kommer et nytt MMOG som kommer til å få meg til å bli forelsket igjen.
Jeg var ikke gira på Solo filmen som skulle komme i Star Wars universet. Trailerne gav meg ingenting. Jeg var negativt innstilt fordi jeg er litt lei hele Star Wars greia. Følelsen av at Disney bare spytter ut filmer for å tjene penger dreper gleden av å få mer Star Wars. Men etter å sett filmen, så syntes jeg den var bra.
Jeg er gammel Star Wars fan. Original filmene betydde mye for meg når jeg vokste opp. Jeg har til og med bedrevet litt EU utforsking gjennom tegneserier og bøker (veit du ikke hva Star Wars EU er for noe, så er du ikke SW fan). Jeg er ikke imot utforsking av universet som går utenfor Skywalker familien. Jeg likte godt Rogue One selv om den var koblet til Episode 4. Men alle disse stand alone filmene som er annonsert pluss hovedfilmene som kommer, gjør at jeg blir litt lei. Det er akkurat som Marvel og DC superhelt filmene. Hvor faens mange orker man å se? Og når går det utover kvaliteten å spy ut slike filmer? Akkurat slik følte jeg før Solo. Alt bråket rundt at man byttet regissører også gjorde at jeg ikke akkurat tenkte dette blir bra.
Jeg likte Solo fordi jeg kanskje hadde nulle forventinger. Lett å ikke bli skuffet da. Solo er ikke et mesterverk men bedre enn Episode 1-3. Ja, det er ting som er teit med filmen, som hvordan Han Solo får sitt etternavn, hvordan en karakter dør og litt annet småplukk (tempoet i starten av filmen også). Men det er en artig utforsking av SW sitt univers og hvordan Han Solo på mange måter blir den personen vi kjenner. Og ja, det er fan service i filmen men ikke for mye. Ikke så mye at det stopper filmen å fortelle og utvikle sine karakterer. Og twisten på slutten overrasket ikke med fordi jeg har fulgt med på Star Wars Clone Wars og Rebel (som er kanon).
Jeg antar jeg er noe bekymret for alle Star Wars filmene som skal komme, særlig når man tenker på hvor kontroversiell The Last Jedi var. Jeg syntes bare Last Jedi var ok og følte ikke noe særlig fra eller til rundt hvordan den håndterte sin historie. Jeg håper bare at Disney roer litt ned på alle Star Wars filmene. Selv om Solo var en film SW film, så tror jeg ikke det er lurt å lage så mange. Folk blir lei og det dreper gleden rundt hele konseptet. Men jeg antar Disney ikke greier å holde fingrene unna med Boba Fett og Obi Wan filmer annonsert.
Jeg vil skrive om noe som jeg har tenkt på en stund angående nerdekultur. Hvordan noen personer ser på sin nerdehobby som noe som tilhører dem, en liten gruppe spesielle mennesker. Som noen som er for de utstøtte, sære og keite menneskene. For de som ikke er som alle andre. De som storsamfunnet har oversett. Jeg har sett mye av denne holdingene innenfor mange områder av nerdekulturen, som innen dataspill, rollespill, Magic the Gathering, film, manga osv. Og den kan skape problemer.
Jeg har spilt mer Magic the Gathering igjen de siste månedene. Jeg har spilt magic av og på siden 1997. Jeg har en fast liten kjerne som jeg spiller med nå og da. Noen har jeg vokst opp med, andre har jeg truffet etter jeg blitt voksen. Spill Magic er rimelig nerdete. Det er et samlekortspill som er avansert og krever både tid og penger for å bli god på. Produsenten Wizard of the Coast har vært flinke til å bygge opp et samfunn rundt sitt spill. Du kan spille turninger, konkurranser og delta på Friday Night Magic. Det er også et stort bruktmakred av spillere som kjøper og bytter kort. Men Magic er ikke noe sært fenomen lengre som kun nerder holder på meg. Det er stor industri med mange millioner spillere og er kjøpt opp av Hasbro. I 2013 regnet man med at det var 12 millioner aktive spillere globalt. Hvor sikre slik tall er usikkert men poenget mitt er at Magic har vokst og blir spilt av mer en hardkjerne av nerder. Magic samfunnet har merket denne veksten av spillere og taklet denne økningen av spillere til tider dårlig. Det har vært mye kontroverser innen Magic de siste årene og det virker som forskjellige fraksjoner av spillere "sloss om spillets sjel".
Jeg så en video på youtube denne uken fra Tolarian Community College. Det er en av de største youtubekanalene om Magic og er drevet av en voksne mann. Han la ut en trist video som forklarte hvordan han blei mobbet og utstøtt når han vokste opp. Hvordan han søkte tilflukt og trøst i Sci Fi litteratur og etterhvert Magic The Gathering. Sammen med andre mennesker som hadde samme opplevelse som han. Det er en vond video og du kan se den her eller under
Men hans video fikk meg til å tenke en holding og tankegang jeg ofte møter innen nerdekultur. Som ligger der som en slags usagt lov. En holding noen folk dyrker og tviholder på. Nemlig at min hobby og interesse er noe som er for oss særinger. For oss utstøtte og mobbeoffer. Som ikke er som alle andre. Denne hobbyen eller interessen reddet mitt liv og jeg har latt den definere en stor del av hvem jeg er eller hvordan jeg ser meg selv. Det er ikke noe nødvendigvis galt med dette men jeg personlig reagerer på denne holdingen fordi jeg synes den ikke er særlig konstruktiv. Og den skaper problemer når en nerdehobby vokser ut av skyggen og blir mainstream, som dataspill, magic eller rollespill. La meg forklare.
Brian Lewis heter person som snakker i videoen. Han sier blant annet i videoen: "Magic is a game that we outsiders are drawn to. We are often the outcasts, the freaks, the misunderstood, the abused, the frightend, the deeply, deeply lonley". Det er sterke ord, som framhever hvordan han ser på magic og hvor viktig den er for hand. Det er såklart farget av hans bakgrunn som mobbeoffer. Men dette synet synes jeg KAN var problematisk. For det første er den med på opprettholde klisjeen om at nerdekultur som Magic er noe for de som er utstøtt eller har/hatt problemer. For oss som ikke er som alle andre. Den er med på holde et kunstig skille mellom dem (normale) og oss (sære nerder). At folk som ikke har den samme bakgrunnen som nevnt ovenfor, de vil ikke forstå min hobby slik som meg. For meg som har spilt magic i 21 år, så kjenner jeg meg ikke igjen i denne beskrivelsen.
Jeg har alltid likt nerdete hobbyer og interesser. Jeg leste masse Sci Fi og Fantasy når jeg vokste opp. Jeg elsker film, sære filmer. Jeg sett masse Star Wars og Star Trek. Leser tegneserier og spiller mye dataspill. Jeg spiller rollerspill, samler gameboyer og spiller Magic. Og mye mer. Jeg kaller meg selv også for en nerd. Men jeg har mange flere interesser enn nerdeting. Jeg blant annet jakter, vært aktiv i forsvaret i mange år på deltid, trener kampsport, restaurer en gammel tømmerhytte og skriver. Jeg har aldri med andre ord latt meg definere av mine hobbyer og interesser. Jeg har aldri følt at jeg har vært en gamer, en magic spiller eller Trekkie. Jeg har aldri brukt mine nerdeinteresser som en måte å identifisere seg på eller lat det definere hvem jeg er. Det kan kanskje virke rart med tanke på navnet på bloggen jeg skriver på, men denne bloggen er bare om noen sider av mitt liv.
Derfor har jeg aldri følt meg hjemme på Outland eller Avalon, spillende Friday Night Magic. Eller brydd meg noe om gamerkulturen på internet. Eller vært med i noe rollespillmiljø. Jeg har noen ganger følt at jeg ikke er sær nok eller nerd nok til identifisere meg disse samfunnene som er på nettet eller i RL rundt slike hobbyer og interesser. Men jeg har også aldri vært mobbet, aldri hatt problem hjemme, alltid hatt venner, er utadvent, hatt dame, jobb, vært frisk. Jeg har alltid vært en normal nerd. Hvertfall slik jeg har sett meg selv (er ikke sikkert alle andre som kjenner meg tenker det samme). Det betyr at jeg har aldri funnet trøst eller hjelp i slike nerdehobbyer som Brian Lewis. Det er ikke noe galt i at folk som sliter finner noe som gir de trøst, fellesskap, venner og gleder. Det jeg ikke liker at noen mennesker dyrker den holdingen at nerdekultur er primært noe folk som har opplevd slike traumatiske ting i sitt liv. Jeg personlig passer ikke inn i disse beskrivelsene og har alltid gjort at jeg har hatt et skråblikk på alt som kommer rundt disse mer nerde interessene. Jeg passer ofte ikke inn i den typologien som kan bli dyrket fra innsiden av nerdekulturen.
Idag har mye av nerdekulturen som før var noe få hold til på med blitt mer mainstream og tiltrekker seg mennesker fra alle slags bakgrunner. Og da kan det fort skape gnisinger mellom de som ser på sin hobby som noe primært tilhører noen få, men en spesielle holding eller bakgrunn enn alle andre. Alt bråket i 2014 rundt gamergate er et godt eksempel hvordan enkelt mennesker innen spillverden ikke hadde innsett at dataspill var blitt et mainstream, globalt fenomen som nå besto av alle slags mennesker. At dataspill vill få omtale, kritikk og fokus fra alle type mennesker. Andre nerdeområder har opplevde det samme. Magic The Gathering sliter med det samme, samme innen Sci Fi litteratur, fans av store franchiser.
Hva er det jeg vil fram til? At folk som passer inn i beskrivelsen som Brian Lewis skal bare holde kjeft om hvordan en nerdehobby som blant annet Magic "reddet" dem fra en hverdag som sugde? Nei, ikke i det hele tatt. Men bare pass på at man ikke skaper og dyrker en vis stereotyp eller oppfattelse at du må være slik eller slik for å holde på eller være opptatt av dette. Det skaper bare problemer for når det man holder på med blir tiltrekker seg mange typer forskjellige folk. Pluss det kan gjøre at folk som liker det samme som deg, men er har en annen bakgrunn enn deg kanskje ikke gidder å holde på med det du liker. Og det er jo dumt.
Jeg er stor fan av boka Ready Player One. Av en eller annen grunn traff boka meg hardt. Jeg startet å lese fra starten igjen med en gang jeg var ferdig med den. Du kan lese om hva jeg syntes om boka her. Såklart har Hollywood laget film av boka og den hadde premiere 30 Mars i Norge. Du skulle tro at jeg som er hardbarka nerd og fan av boka (og liker Steven Spielberg sine filmer), skulle ha sett filmen for lenge siden. Men jeg er tvert imot meget skeptisk.
Med en gang jeg hørte at boka skulle bli filmatisert, så tenkte jeg at det ikke går. Siden stor deler av filmen foregår i en VR virkelighet kalt OASIS. Det betyr at en film må også visualisere denne verden og sjansen er stor for at alt vil bli gjort med CGI, altså datagrafikk. Så jeg kommer til å sitte med følelsen under hele filmen å se på renda cutscene fra et dataspill. Såklart så blei alle mine redsler bekreftet når jeg så trailerne til filmen. Du kan se en her eller under.
Jo eldre jeg blir, jo mer misliker jeg filmer som bruke mye computer generated imagry, altså datagrafikk. Det er sjeldent det ser bra ut eller er brukt bra. Jeg mener, se på bildet fra filmen. Mener du dette ser bra ut? Ser jo ut som en skjermdump fra Final Fantasy!
Joa, deler av filmen ser grei ut. Når det er mennesker på skjermen og man er i den fysiske verden. Men jeg er meget skeptisk til alt som skjer i OASIS. Action som trailerne også viser virker slik typisk spektakulært, hvor alt rister, man ser ikke en dritt og alle hopper rundt som Super Mario, fordi det ikke er ekte mennesker.
Så var det Steven Spielberg da. Jeg er stor fan av hans arbeid men for å være helt ærlig, fyren har ikke laget en bra film siden München. Ikke at noen av hans filmer siden er dårlig, de er bare ikke særlig minneverdig eller bare full av patos. Jeg mener, er det noen som husker handlingen i Bridge of Spies eller så noen SVK? Pluss Steven er over 70. Jeg ser ikke for meg at han kan håndtere materialet på en god måte. Dette er ikke et tema eller området som ligger han hjerte nærme. Jeg ser for meg at dette er bare en lønnsslipp og filmen kommer til å være uten hjerte eller sjel.
Men jeg kan jo ta feil. Mange anmelder er positive som NRK sin eminente Birger Vestmo. Han er ikke den eneste. Den har akkurat nå 76% på rotten tomatoes. Jeg skal se den på kino men jeg har ikke god følelse. Håper jo at jeg blir positivt overraske.
