søndag 13. november 2016

Fy faen, traileren til Ghost in the Shell live action ser utrolig ut!

Anime filmen Ghost in the Shell gjorde et utslettelig inntrykk på meg når jeg så den som ungdom i 1995. Jeg var stor sci fi fan og elsket cyberpunk. Og Ghost in the shell viste meg en verden som bare Blade Runner hadde vist meg. Jeg har registret at Hollywood skulle lage en spillefilm basert på anime filmen men jeg har ikke brydd meg. Før idag!
Anime filmen  Ghost in the Shell fra 1995 er en moderne klassiker. Den har blitt en kult film og kulturelt referansepunkt blant mange filmskapere har blitt inspirert av filmen som Wachowski brødrene og James Cameron. Filmen hadde alt i følge mine øyner. En bra historie, en ikonisk hovedkarakter, bra musikk, utrolig kinematografi, bra animasjoner, set-design utenom det vanlig. Hele filmen var et filmatisk knyttneveslag som fikk meg til drømme og fantasere om en framtid jeg både elsket og fryktet.   
Så når live action remake blei annonsert, så tok jeg imot nyheten med et skuldertrekk. Det eksisterer etter min mening ikke en eneste bra anime remake. Animasjonsfilm gir muligheter som ingen live action film kan realisere. En viktig del av anime film, er dens tegnede estetikk. Japans kultur ligger i hver strek og animasjon, noe jeg føler vil forsvinne når man filmer det samme universitet. Det er ikke nødvendigvis at det blir så dårlig, det bare blir ikke det samme.

Så jeg har ikke fulgt helt med på alle nyhetene rundt filmen. Jeg har registret at filmen har fått kritikk fordi den har Scarlet Johansen i hovedrollen, når animefilmen har en asiatisk hovedkarakter. Altså mange mener at det er eksempel på "whitewashing", at man skriver om/caster en rolle som har en bestemt etnisitet til å bli å få en hvit skuespiller. Personlig synes jeg ofte at Hollywood filmer er dårlig på caste skuespillere som ikke er hvite i en rolle som historien/universet helt klart krever en person som har en bestemt etnisitet (eller de gjør dette på remakes). Men når det kom til Ghost in the Shell, så syntes jeg det ikke var en big deal. Fordi hovedrollen er en robot og hele historien foregår i en multikulturell verden hvor rase, kyberteknikk, mote, kultur osv har smeltet sammen. Altså rase og kultur har ingen utpreget verdi eller signaleffekt i denne verden, ei heller i historien. Det er jo et av trekkene med cyberpunken, at globalisering har smeltet alt sammen og alle er rotløse, uten noe faste kulturelle eller rasemessige røtter. Pluss, jeg tenkte at filmen uansett bare kom til suge, så jeg gav faen.
Men så blei traileren sluppet idag. Og fy faen, gjett om jeg er nå gira på se filmen. Du kan se traileren her eller under.

Jeg blei satt ut hvor bra filmen ser ut. Her snakker jeg om estetikken på alle nivåer. Den minner meg om animefilmens estetikk. Jeg må innrømme at jeg driter litt i historien, fordi for meg var det å se originale Ghost in the shell primært en audiovisuelle opplevelse som boret seg inn i min psyke. Den gave meg sanseinntrykk som aldri forsvant. Slik trailer ser ut, så kan jeg kanskje oppleve universet til Ghost in the Shell nå i en virkelig setting, ikke bare i en tegnet versjon.

Jeg ser veldig sjelden fram til å se nye filmer, på samme måte som før men den nye traileren til Ghost in the Shell traff virkelige en nerve og jeg er nå gira som faen.

søndag 30. oktober 2016

Steve Dillon er død

Jeg er en tegneseriefan. Ikke en stor fan men jeg har en fin samling grafic novels i stua og på soverommet. En tegner som gjorde at jeg blei en leser av slike tegneserier er Steve Dillon og han døde tragisk for ikke så mange dager siden.

Jeg blei for alvor interessert i grafic novels når jeg anskaffet meg albumet The Punisher - Welcome Back Frank. Jeg hadde vel kun lest litt Punisher i Agent X9 Spesial albumene fra før. Men historiene der var gove og tegningene var rimelig dårlige (dog ikke alle).
Jeg kan ikke huske hvorfor jeg kjøpte akkurat dette bladet av The Punisher men jeg tror det var coveret som er laget av Tim Bradstreet.
Jeg falt pladask for albumet såklart og blei hooked. Både på Garth Ennis sin evne til å fortelle en historie men også Steve Dillions tegninger. Hans streker var veldig tegneserieaktige men også på mange måter realistiske. Det var som jeg så verden, slik jeg ser den, men et lag av blekk over seg. Han fikk fram ansikter, følelser og vold på en flott måte, som passet Garth Ennis sin historier på en flott måte. Etter å ha lest Welcome Back Frank så kjøpte jeg religiøst alle album som Ennis og Dillon gav ut. Så fant jeg The Preacher.
The Preacher var alt jeg ville ha i en tegneserie. Vold, humor, satire og sex. Nok en gang så var det Steve Dillons tegninger som gjør at hele universet som Garth Ennis beskriver kommer til livet. Jeg kan ikke se for meg hvordan Garth Ennis sine karakter og historier kunne sett ut, uten at Steve Dillion hadde visualisert de. Etter dette blei jeg for alvir hooked på Steve Dillon (men også Garth Ennis). Jeg kjøpt nesten alt som han hadde laget som jeg fikk tak i. Ikke alt var like bra men Dillon sine tegninger gav meg alltid en estetisk nytelse

Når jeg leste på nettet sist helg at Steve Dillon var død som følge av blindtarmbetennelse så blei jeg nedfor. Selv om jeg ikke leser like mye tegneserier som før, så jeg alltid fram til nye ting komme fra Steve Dillon. Nå vil ingen ting komme. Ingen nye tegneserier fra Garth Ennis sammen med Steve Dillon. Ingen nye fargesprakende, voldelige karakterer som Dogwelder! Trist