Boktips: Armada

Jeg elsket boken Ready Player One av Ernest Cline. Så jeg måtte såklart lese den nye boken hans Armada som kom ut nå i sommer.

Har du ikke lest Ready Player One, så les den før du leser Armada. Ikke fordi bøkene henger sammen men fordi boken Ready Player One er så mye bedre. Ikke at Armada er dårlig men fordi den blir litt for mye hyllest av nerden med stor N for min smak.

Armada historie er ganske rett fram og det er en vri på en historie du har sett før i populærkulturen i filmer som The Last Starfighter, Tron og Iron Eagle. Nemlig at å spille masse dataspill vil gjøre deg klar til å bekjempe onde styrker som kommer for å ta over verden. Dataspill er ikke tidsfordriv men våpenet som kommer til å gjøre det til helten! Men boken Armada bruker alle disse filmene og bøkene i sin historie, for å forklare hvorfor nettopp de har blitt laget, for trene folk opp til mentalt godta at spilling kan redde verden og gi oss romvesen som fiendebilder som vi må bekjempe. Disse filmene, bøkene og dataspill har militarisert populærkulturen, slik at menneskene på jorden kunne godta sannheten når den blir avslørt når vi blir invadert. Kort fortalt handler historien om en nerd som spiller mye et superpopulært MMO spill (blant de beste) som hele verden er hekta på. Men det viser seg at denne MMO serien er laget av verdens regjeringer for å trene befolkingen opp å kontrollere droner som må kjempe imot en romvesen invasjon som man har vist vil komme i lang tid. Og dette er hva boken handler om. Vil dataspillnerden redde verden og vil helten få jenta?

Det som irretere meg litt med boken er den nesegru hyllesten til nerden og alle popkulturelle referansene. Boken hyller alle som spiller masse dataspill, at dette er heltene. Boken framstiller disse som utskudd som verden trenger for bli reddet. Alle nerder er helter, alle fortjener dama og all æren. Jeg synes det blir litt kjedelig og klisjeaktig. At alle nerder er geeks, at alle dataspillere kan tonnevis av nerdereferanser og ikke passer inn. For meg så blir det litt kunstig, samme med alle referansene Cline presser her og der. Som diskusjoner rundt Marvel helter. Selv om man er nerd og spiller dataspill, så betyr det ikke at man er en vandrende klisje. Slutten på boken er også litt brå, akkurat som forfatteren gikk lei og bare avsluttet litt halvhjertet når selve klimakset er over.

Men boken er enkel og lese og spennende nok, så jeg anbefaler den men den er ikke så god som Ready Player One.