Julegaver du gir til en nerd! Del 2: Film!

Jeg forsetter med mine gavetips til jul for nerder. I del 2 skal jeg snakke om noe som særlig filmnerder liker å få i gaver. Ja du gjettet riktig, film!
Filmnerder er det mange av. Faktisk er det blitt så vanlig å ha et fett hjemmekinoanlegg at det er i dag rimelig normalt. Film er kanskje også noe av det lettest du kan skaffe en nerd men det er viktig å ikke bare gå på Esso og kjøpe ukas film. Du må nok legge litt mer tanke bak men ikke vær redd, jeg skal gi deg tips.


Har du en venn, kjæreste, familiemedlem som er ekte filmnerd så er det flere ting du må tenke på. Det er for det første en utfordring å kjøpe en film som nerden ikke har sett før. Er du filmnerd ligger det i sakens natur at du ser det meste som finnes på norsk kino og leiefilm. Men ofte har en filmnerd ofte lyst til å se en film to eller flere ganger eller bare har lyst til å eie en film han synes er kul. Bare pass på, mange filmnerder er ganske stolte over sine samlinger av dvder så ikke skaff han en film han synes er dårlig, som han vil skamme seg over å ha.

Skal du overraske filmnerden med noe han ikke har sett så er det flere framgangsmåter. Først finn ut hva slags sjangere han liker. Alle filmnerder har noen sjangere som de liker spesielt godt. Ofte er det litt obskure ting som rape/revenge filmer, italienske skrekkfilmer eller film noir. Sjekk ut samlingen hans over hva han har. Så sjekke på nettet på IMDB over filmer som er i samme sjanger som han ikke har. Sjansen er stor for at han ikke har sett disse filmene og vil bli glad over å få en slik. Ofte er slike filmer vanskelig å få tak i med du kan få kjøpt mye over nett eller store filmbutikker. Det finnes mange norske filmnettsteder du kan fortsatt kjøpe ifra og få i posten til julaften. Men play.com og Amazon er steder jeg ofte kjøper obskure filmer fra. Platekompaniet har også ofte et utvalg som er bra utover de mer normale filmene.

Er man filmnerd så er det også noen bestemte skuespillere eller regissører man elsker. Nok en gang, snok i samlingen hans og bruk IMDB. Finner du 7 filmer i samlingen hans som har John Woo som regissør så er sjansen stor for at han liker regissøren. Se hvem han mangler og skaff de. Samme meg skuespillere. Har kan det ofte være mange filmer enn skuespiller har laget i en lang karriere så har må du være forsiktig. Det er mange av filmene som ikke er verdt å kjøpe. Men har kan du krysssjekke med listen over regissører og sjangere han liker.

Jeg vil også anbefale at du skaffer filmutgaver som mye ekstra utstyr. Pass på også at det er bra utgaver. Ikke noe Pan scan eller dårlig kvalitet på bildet. Og kjøpe Blue Ray versjonen om mulig siden det er best kvalitet (går utifra at en ekte filmnerd har Blue Ray spiller).

Som du kanskje har forstått så er det lurt å kjøpe en film som ikke er ny (siden filmnerden nok har sett alt nytt), ikke noe som er så lett å få tak i eller sjangere som er så veldig vanlige. Du kan også skaffe slike bøker med titler som ”1001 Movies You Must See Before You Die”. De gir også mye tips om filmer som kan gi en filmnerd glede. Dog jeg personlig liker ikke slike bøker eller nettsteder fordi det er veldig mye som ikke interesserer meg som slike steder anbefaler.

Det blir umulig for meg å tipse om noen bestemte filmer siden det er så stort utvalg og smak er så forskjellig. Jeg har jo hypet noen filmer på denne bloggen som man kan sjekke ut. Alle nerder liker jo Star Trek så den nye Star Trek filmen burde jo ligge under julegranen selv om man har sett den før. En annen film som er super å gi til en filmnerd er A Personal Journey with Martin Scorsese Through American Movies. Det er en film hvor Martin Scorsese snakker filmer han liker fra tidlig stumfilm til 1995 (da filmen kom ut). Anbefales på det varmeste! Men husk at en filmnerd blir glad over å bare få en film siden ofte så liker disse å samle på filmer. Jo flere filmer jo bedre. De har en stue som ofte har en reol slik som jeg har.

Julegaver du gir til en nerd! Del 1: Tegneserie!

Det er juletider og gaver er på manges tanker. Både hva de kan få eller skal kjøpe. Jeg tenkte jeg skulle gi litt gavetips til folk som må kjøpe gave til en nerd. Det kommer til å skrive flere poster om dette. Først skal jeg starte med tegneserier.

Ok, sjansen for om du har en kjæreste, venn eller familiemedlem har nerdetilbøyligheter så er sjansen stor for at han liker tegneserier. Da mener jeg ikke slike du finner på Narvesen eller slike Knoll og Tott julehefter. Nei, jeg snakker om grafic novels. De som du finner i tykke permer, full av bilder og dialog. Litt mer voksent innhold og stil. Man finner ofte slike tegneserier i store bokbutikker i store byer eller i nerdebutikker som Outland. Det finnes også en del kule bruktsjapper som har et godt utvalg. Har du en nerdevenn som liker slike tegneserier så blir han sikkert glad om du kjøper noen album til han. Jeg skal gi nå noen tips om hvordan man går fram. Før det første så er det viktig å få med seg at nerder som liker tegneserier ofte har en del serier som de liker og følger med på. Det betyr at de kjøper nye nr av bestemte titler. Her kan du snoke i hylle eller boksene til nerden og finne ut hvem titler han følger med på. Jeg personlig har kanskje 3-4 titler jeg holder meg oppdater på. Sjekk nr på ryggen så veit du hvem han har. De fleste titler slipper nye nr til jul så da kan du bare sjekke ut hvem serier han liker og kjøpe de nye. Eller han liker gamle tegneserier men har ikke kjøpt alle nr pågrunn av at det tross alt koster penger. Har han for eksempler The Preacher serien fra nr 1-6 i hylla så betyr det at han mangler nr 7-9. Det er bare å sjekke ut på nettet eller i butikken hvor mange nr en serie har.

Enn annen måte er å sjekke ut hvem som har skrevet tegneseriene. Ofte er det noen bestemte forfattere en tegneserie nerd liker. Jeg personlig skaffer alt Garth Ennis, Brian Michael Bendis og Alan Moore har skrevet/skriver på. Så har han for eksempel Criminal serien som Brubaker har skrevet er sjansen stor for at han vil sette pris på andre seirer som Brubaker har gjort. Du kan banne på at han blir mektig imponert om du greier dette.

Til slutt kan du også skriver opp noen navn på titler han leser å gå i butikken og spørre om de kan anbefale noe av samme sorten. Litt risky men på butikker som Outland hvor de har peil kan de sikkert hjelpe deg. Velg alltid muligheten for at man kan bytte om man ikke er interessert.

Om du ikke bor i en stor by med egen tegneseriebutikk så kan du kjøpe via nett. Er kanskje litt seint nå men du kan fortsatt rekke det. Ofte er det mye billigere å kjøpe over nett. Jeg personlig bruker play.com og amazon.co.uk. Har kan du finne mye rart. Amazon har du også valgmuligheten til å få sendt via ekspress post slik at du får det før jul.

Om jeg skulle anbefale noe til jul så er det mange titler. Personlig har jeg kjøpt meg Ed Brubakers Incognito. En krim/superhelt historie som skal være ganske kraftig kost. Både når det kommer til vold og sex. Må bare pakke den inn før jeg faller for fristelsen å lese den. Jeg vil også anbefale Ed Brubrukers Sleeper som har kommet ut i nytrykk og som jeg har skrevet om før. Også hans Criminal serie er fantastisk om du ha en nerdevenn som liker Sin city.

I tillegg til mer krim så anbefaler jeg Bendis sin Powers serie som nerden liker krim og superhelter. Den holder på enda og har mye å gi av enda. Bendis har også skrevet noen klassikere innen tegneserie krim og jeg anbefaler Torso, Jinx og Goldfish. Dette er voksen underholding på sitt beste. Filmatisk og mørkt. Når det kommer til superhelter så anbefaler jeg The boys som jeg har skrevet om før. Zombier er også det nye store for tiden og da burde du skaffe The Walking Dead også veldig bra. Jeg vil også anbefale Top 10 av Alan Moore for litt andreledes superhelt action.

Nerdejenter har virkelig startet å lese mye manga her i Norge. Det blir solgt utrolig mye Manga for tiden og det skal vist være mange bra serier der ut. Personlig har jeg ikke leste mye men steder som Outland kan fint anbefale hva som er populært. Tegneserier er ikke bare for menn!

Til slutt må jeg bare få understrekt at julen er en tid hvor vi tar det med ro. Ergo en god, tykk tegneserie er en meget god gave til en nerd.

High tech fallskjermer som Batman og The Rocketeer!

Alle veit at det er militæret som står for en del av teknologien som blir utviklet. Mye praktiske ting vi bruker i dag har sprunget ut av at militæret har hatt behov for å drepe hverandre på bedre og mer effektiv måte. Noe av ideene og teknologien som blir utviklet er rimelig sci-fi, tegneserieaktig og merkelig. En slik framtids teknologi er Gryphon Next Generation Parachute System.Militære styrker verden over bruker fallskjerm for å sette soldater inn i krig. Enten er det spesial soldater som skal snike seg inn bak fiendens linjer eller så er det snakk om storslått overraskelse angrep fra himmelen som i Normandie. Teknologien for slike fallskjermslipp har vært stabil. Man har fått oksygenmasker for høye hopp og glidedresser for å forflytte seg lengre men ellers har fallskjermteknologien stått stille. Vel og merke til nå.

Et tysk selskap utvikler en ny teknologi som virker rimelig sci-fi. Gryphon systemet er et slags high tech glidesystem som gir soldaten vinger. Det gir små muligheter for å bli oppdaget på radar og gir soldaten muligheter for å ”gli” over store avstander. Blir soldatene sluppet på 10 000 meter høyde kan han gli rundt 40 kilometer. Gryphon er utstyrt med et stabilisator -og resttingsystem som gir soldaten informasjon om hvor han er og hva som skjer. Det kan også være mulig å putte på en motor som gjør at soldaten kan reise over 100 km etter han har hoppet ut av flyet. Du kan lese pdf over produktet her. Hele systemet ser rimelig sci-fi og filmatisk ut. Minner om The Rockeeter sin jetpack. Dette høres ut som tull men det er vist ekte og fullt mulig i følge Wired. Dette bringer vist fallskjermhopper verden over nærmer drømmen om å hoppe ut av fly uten fallskjerm. Det er vist aerodynamisk mulig men akkurat nå er vist teknologien ikke der. Se for deg tussenvis av soldater som hopper ut av fly med slik vinger og pakkinger før de flyr 40 km i luften uten at radar ”ser” deg og alle lander uten noen form for fallskjerm. Helt lydløst. Hadde tatt de fleste med buksa nede. Kanskje vi får se slike scener som hentet fra Rockeeter filmen.

Merkelige gamle dataspill – Da rart og abstrakt var inn

Jeg vokste opp på 80-tallet, tiden da dataspill virkelig blei utbredt. Det er utrolig mange klassikere som blei skapt på denne tiden. Men når jeg sitter og spiller disse spillene på en søndag slår det meg hvor vannvittige rare, syke og spaca disse klassikerne er.

Alt fra historien (det lille disse spillene har), gameplayet og grafikken er rimelig sprø. Bare se for deg Pac-Man fra 1980. Da spillet kom i arkadehaller i Japan, blei det så populært at landet gikk tom for mynter. Spillet handler om en liten gul runding med øyne og munn som spiser piller og blir jaget av monstre i en labyrint. Og ja, det kommer frukt også hoppende i labyrinten med jevne mellomrom. Seriøst, det er noe spaca greier.

Eller hva med Centipede som også kom i 1980. Det var et skytespill alla Space Invaders. Du styrte en slags mann nederst på skjermen. Fra toppen kom det et tusenbein i full fart mot deg. Du må skyte det i stykker før det kommer ned til deg, det består av mange deler. Skyter du det i midten så deler det seg. I tillegg så kommer lus og edderkopper og angriper deg. Å ja, når du skyter tusenbeinet så blir den delen du ødela en sopp!

Qix fra 1981 handler om at du styrer en markør (ja en liten prikk) langs kanten på en skjerm. Markøren kan tegne en strek. Målet er å tegne en strek fra kanten, ut i bildet og tilbake til kanten, slik at du tegner en boks. Boksen blir slik fast og du kan flyte deg langs den. Målet er å dekke 75 prosent av bildet. På skjermen er et en Qix, en slags trek-lyn-ting. Røren den streken din før du har laget en fast boks dør du. Det er hele spillet. Jepp, lurer på hvordan de kom på dette. Det finnes mange slike rare spill. Dig Dug fra 1982, om en liten mann i romdrakt som blåser opp monster under jorden med en sykkelpumpe. Søtt men merkelig. Sjekk ut denne parodien på spillet.
Eller QBert fra 1982, hvor du styreren en slags oransje fyr med en stor traktformet nese som hopper ned en slags pyramide som han må trykke på alle nivåer. Kommer han i kontakt med noen av monstrene så dauer han og banner som en sjømann! Eller bare ta Donkey Kong fra 1981. Klassikeren hvor Mario blei skapt for første gang. Også rimelig rar. Apen kaster tønner på Mario og det er levende flammer som jakter på deg. Abstrakt grafikk, karakterer og handling men fy faen så bra disse spillene er!

Hele greie med disse tidelige dataspillene var jo at grafikken og teknologien var utrolig simpel. Den tillot ikke avansert grafikk eller gameplay. Man måtte virkelig tenke utenfor boksen. Siden det var spill, så kan man lage mye rart og komme unna med et så lenge spillet var underholdene. Uansett hvor sprøtt, rart eller totalt urealistisk så godtok folk det fordi det er et spill. Man skal leke når man stiller seg foran en arkademaskin eller spillmaskin. Man slipper fantasien løs. Men uansett hvor mye dette forklarer hvorfor man måtte lage enkel spill, så er mye av verdene, figurene og tingene man kan gjøre rimelig sprø. Det fantes mange spill på denne tiden som var mer normal, slik vi kjenner fra i dag. Sportsspill, slåssspill, mer tradisjonelle skytespill. De fantes alle sammen. Så hvorfor fikk vi alle disse rare spillene da og ikke nå?

Vel, det kommer spill den dag i dag som har rimelig merkelig historie, karakterer og gameplay. Spill som Katamari Damacy (2004), Audiosurf (2008), Darwinia (2005) for å nevne noen. De fleste japanske spill i dag har ofte noen trekk av det absurde, sprø og merkelige over seg. Bare ta nye spill som Bayonetta (2009). Et japansk produsert slåssspill hvor hovedkarakteren sloss mot monstre i et forrykkende tempo. Dama er sexy men ser ut som en sekretær. Hun har pistoler i hælene på skoene sine, har egne torturmodus hun dreper fiendene sine i (en egen giljotin som hun halshugger monstre i). Hun samler på haloer som montrene mister og ja, det blir rimelig merkelig. La oss ikke glemme det ikke japanske spillet Rabbids Go Home (2009) hvor du styrer to kaniner i tangatruse som skal samme masse ting i en handlevogn for å lage et tårn til månene fordi kaninene vil opp der og sove!Så det er kanskje like mange rare spill i dag og før. Jeg veit ikke. Som sagt, spill er spill. Folk godtar helt syke premisser når de leker og har det gøy. Man trenger ikke å historier som henger på greip eller ha en realistisk verden. Man trenger bare å ha det gøy.

Men nå skal det ikke bli stikket under en stol at mange av spillene fra tidlig 1980-tallet var rimelig rare. Kanskje det hadde noe med dopkulturen på den tiden. Sjekk ut denne videoen som kanskje forklarer hvordan disse merkelige spillene blei laget. Se den under heller her.

See more funny videos and funny pictures at CollegeHumor.

Zombier er over alt, til og med mine medspillere

Jeg digger å spille dataspill med andre mennesker. Både imot og med. Et spill som har skapt et nytt fokus på å spille sammen er Left 4 dead og oppfølgeren som kom nå Left 4 dead 2. Men å spille sammen med andre mennesker er både morsom og utrolig frustrerende.

Jeg skaffet meg Left 4 dead via Steam når det var billig i sommer. Du skulle ikke tro zombieslakt i solvarmen funket men det gjorde det for meg. Jeg falt for spillet, mye på grunn av at gameplayet var så bra, balansert og utfordrende. Du skulle ikke tro at slakte hjernedøde lik skulle være gøy og gi en utfordring men jo da. Hele konseptet er at du spiller en av fire overlevende i en zombieapokalypse. Du må sammen med de andre overlevende skyte og sprenge deg gjennom tonnevis av dauinger. Så spillet tvinger deg til å spille sammen. Rambotakter er en sikker død. Roter du deg vekk fra de andre eller ikke hjelper de, så tar det ikke lang tid for en zombie slafser i seg innvollene dine. Når du spiller aleine, så er det datamaskinen som styrer de 3 andre overlevende. Det funker men hele moroa er å spille med venner eller fremmende over nettet. Vel moro og frustrerende er vel mer ordet. Greia med å spille hvilket som helst spill sammen med ukjente folk over nettet er at man ikke kjenner de. Du veit aldri hva slags folk du spiller med. Det kan være blodseriøse 40 år gamle fedre til 14 år gamle idioter med ADHD. Å samarbeide kan slik bli en utforing. Å logge deg på et coop game i Left 4 dead er litt som speeddating bare med zombier som truer å spise hjernen din i tillegg. Du må bli kjent med personer, forstå hvordan de funker og om du skal satse på å spille et spill med de mens du må sloss for ditt eget liv. Når du har 3 medspillere som fokuserer på å sloss sammen for å overleve i Left 4 dead er spillet helt utrolig. Det er ingen ting som slår følelsen av å stå rygg til rygg med dine medspillere der dere forflytter dere nedover en mørkgate mens man skyter seg gjennom masser med dauinger. Å få høre over voicenettet ”Thank you man, I owe you one” når redder en medspiller fra den sikre død der han blir dratt vekk av en Lurker. Skikkelig stemning med andre ord. Men ofte er det ikke slik. Ofte havner du med idioter som er som tanketomme zombier selv. Folk som springer vekk fra gruppen, tråkker på biler som lager lyd slik at zombiene tyter ut av rekkverket for å rive deg i filler. Når du ligger nede og zombiene tråkker deg i hjæl mens du skriker på hjelp så ser du at dine medhjelpere står og skifter våpen og ser i veggen en blokk nede. Faen ta! Beste jeg var borti en gang var en dust som prøvde hele tiden å skyte navnet sitt i vegger. Kastet bort masse dyrebar ammo. Left 4 dead oppfordrer til samarbeid men alt for ofte ender man opp å spille med Rambospirer, asosiale avvikere eller duster. Greit nok, det skjer ikke hele tiden men ofte.Left 4 dead 2 kom nå nettopp og fikk gode omtaler i media. Du har sikkert lagt merke til tv reklamene på norsk kanaler. Jeg merker at det rykker i avtrekkerfingeren og at jeg har lyst til å slå inn litt mer zombiehoder. Greia er at jeg også får lyst til å slå inn hodet til mine medspillere. Jeg tror jeg heller kjøper en slik pakke på Steam hvor du får 4 kopier, slik at du kan gi 3 andre utgaver til venner, folk du kjenner slik at frustrasjonen ikke blir så stor. Uansett så virker Left 4 dead 2 artig, særlig mange av de nye achivmentene virker kule, da Guardin’ Gnome Achievement. Sjekk ut denne bloggen for en flott visuell gjennomgang av hvordan en spiller brukte mye tid på å oppnå den. Uansett samarbeid når man spiller dataspill har blitt det stor nye takk være spill som Left 4 dead, Army of Two og andre spill. Det virker som alle spill har coopmodus nå. Liker du coop muligheter på spill eller blir du ofte frustrert over nivået på dine medspillere som meg? Lurer på hvordan The Beatles hadde taklet å samarbeide under en zombieapokalypse?

Mr. Deity – Youtube humor på sitt beste

Youtube er full av humor. Noe er bra, noe er dårlig og noe er bare fryktelig rart. Men det blir laget videoer der som er veldig forseggjort og har en høy kvalitet på både estetikk og humor. Mr. Deity er et slikt youtube show.

Deity betyr guddom på norsk. Så Mr. Deity er med andre ord Gud. Skaperen i følge noen. Serien handler rett og slett om Gud. Nå tenker du kanskje at det hørtes veldig kjedelig ut og at serien er laget av en amerikanske kristen sekt som skal fremme kristendommen. Det er det ikke. Gud er her fremstilt som en lat 40 pluss åring, noe usikker og ganske konfliktsky. I rollen som Gud spiller Brian Keith Dalton. Han har også laget serien. Men Gud er ikke aleine. Han er avhengig av sin assistent Larry. Han framstår som en klassisk assisten. Kled i typiske white-collar klær og har arbeidsmoralen og det moralske kompasset som Gud mangler.
Seriens episoder på ca 3-5 minutter har ofte et morsomt poeng eller to som Mr. Deity sammen med sin assistent krangler om eller lager konflikt rundt. Episodene har litt sitcom feeling over seg. Humoren er ofte ganske tørr og bruker mye understatments. Her tuller man med mye. Både Lucifer og Jesus kommer innom (selv om ingen akkurat ser ut som noen av delene).

Serien er ganske populær på youtube. Så populær at Sony kjøpte opp serien og ville at andre sesong skulle bli laget eksklusivt på Crackle.com og lage en tv versjon på HBO. Etter annet skjedde fordi serien forsvant fra Crackle.com etter andre sesong og er nå tilbake på youtube. Jeg falt litt av lasset når serien stakk til Crackle.com men har begynt å følge med igjen når det kom tilbake. Jeg liker seriens humor, generelle spøking med kristendom og seriens skaper Brian Keith Dalton. Ikke alle episodene er ikke like moro men verdt å få med seg. Du kan sjekke ut hjemmesiden til Mr.Deity her. Her ligger en del videoer og podcaster. Eller du kan gå til Mr.Deity på youtube og se mye snacks der. Under kan du se noen episoder fra youtube.

Mr. Deity Episode 1, Season One: Mr. Deity and the Evil


Mr. Deity Episode 4, Season One: Mr. Deity and the Messages


Mr.Deity Episode One, Season Three: Mr. Deity and the Virgin

Mine multiplayer erfaringer med Call of Duty: Modern Warfare 2 til pc

Som sikkert mange av dere har fått med dere så blei Call of Duty: Modern Warfare 2 sluppet 10.11. Det har solgt i bøtter og spann. Men spillet har skapt mye kontrovers på pc plattformen pågrunn av at de valgene multiplayer delen har blitt utsatt for. Jeg har nå spilt spillet i over en uke og tenkte jeg skulle dele mine erfaringer.
Jeg spilte mye Call of Duty 4 online. Jeg låste opp nesten alt som fantes av unclocks og kunne bruke timesvis på online kamper. Faktisk så kom mine venner på besøk og satt også timevis på min pc og spilte. Call og duty 4 multiplayer delen hjalp meg faktisk gjennom et tøft samlivsbrudd, hvor jeg kunne få ut min sorg og aggresjon gjennom å tømme magasiner inn i 14 år gamle nerder over nettet. Så jeg var meget skeptisk til fjerningen av dedikerte servere, ikke noe konsoll, brukerlaget maps eller mods til MW 2. Alt skjer nå gjennom IWNET. En matchmaking service. Du trenger ikke å tenkte på en dritt, bare trykke på en knapp. Så funker dette?

Vel, både ja og nei. Det som virkelig irriterer meg og som gjør at jeg ikke kommer til å spille Modern Warfare 2 mye online er at ting tar tid. Alt for lang tid. Matchmaking tjenesten IWNET er sein. Til tider fryktelig sein. Den står og søker etter kamper og spillere noen ganger veldig lenge. Så lenge at jeg bytter spilemodus jeg søker etter. Noen gang hjelper heller ikke dette. Jeg kan sitte flere minutter og bare se på at IWNET søker etter kamper. Det er ikke noe annet jeg kan gjøre enn å vente. Sitte og se på skjermen. Når du endelig finner en kamp kan det ta opp til 40 sekunder før den starter, pluss 5 sekunder til og så må den loade banen og spillerne pluss ofte 5 sekunder til før kampen starter. DETTE TAR ALT FOR LANG TID. For oss voksne mennesker som har jobb, kone, barn, venner, andre hobbyer så har man rett og slett ikke tid til å kaste bort så mye tid. IWNET kaster bort min tid og jeg får spilte mye mindre på en time enn det jeg fikk på COD4. Fakta faen. Når jeg spiller Team Fortress 2 er det bare å finne en dedikert server og klikke på den. Så loader man mapet og man er midt i en kamp. Tar kanskje max 30 sekunder. Enkelt og greit. Hvorfor kan ikke Modern Warfare 2 være slik? En annen ting jeg hater med IWNET er at man bare kan spille 1 faens kamp før man må ut i lobbyen igjen og gå gjennom hele den 40 sekunders greiene igjen. HVER FAENS GANG.

Det er lav ping på mange kamper men jeg har ikke vært veldig plaget av dette. Har heller ikke opplevd mye at hosten av kampen stikker og at en av de andre tar over. Det tar også tid men greit nok. Det funker for det meste.

Selve multiplayer delen er bra når det kommer til gameplay. Like tight som i COD4. Så selv om IWNET suger har jeg brukt noen timer på denne delen av spillet. MEN JEG HAR BRUKT ALT FOR MYE TID PÅ FINNE KAMPER OG VENTE PÅ AT DE STARTER! Jeg merker at jeg ikke kommer til å spille dette spillet mye online. Jeg har rett og slett ikke tid eller tålmodighet. Ikke når jeg veit at det finne andre pc spill der ute som har alt et pc spill skal ha for at multiplayer skal gå raskt. Spill som BF2, Team fortress 2, CSS Source osv.

Det at man ikke kan lage maps eller modder til spillet har jeg ikke savnet. Er ikke så fan av dette uansett. Blei ofte for mye rarer maps når jeg spilte på slike servere. At man kan max være 18 i en kamp funker også greit. Kartene er små og det funker greit nok. Men noen kamper kan bli veldig små igjen. Ofte så er det bare 4 spiller på hvert lag og det er alt for få. Personlig så pleier jeg bare å spille på servere med 24 eller 32 spiller når jeg spiller online skyte spill. Det er akkurat nok folk til at det blir action føler jeg. Så Modern Warfare 2 kamper kan føles veldig små og det er negativt.

Skal du kjøpe Modern Warfare 2 fordi du vil spille online mye på pc så advarer jeg deg. Det kommer til å ta tid og du kommer til å bli frustrert. Men online delen, altså selve spillet er bra. Actionfylt og moro. Det tar bare alt for mye tid å komme inn i kamper og jeg synes dette er talentløst når pc plattformen har en standard som gjør at dette kunne blitt gjort smertefritt. Både Gamer og Spillmagasinet har anmeldt pc versjon og peker på det samme. Call of Duty: Modern Warfare 2 er et bra spill men ikke noe fantastisk opplevelse til pc. Pc brukere er vant til bedre. Men har du råd til spillet og må ha noe å vente på til Battlefield: Bad company 2 kommer for all del kjøp det. Men husker at det har en kort singelplayer del og et broken multiplayer når det kommer til det tekniske.
PS: Etter at alle forandringene til pc multiplayer delen kom, fikk IW mye negativt presse og mange ville boikotte spillet. Nå viser det seg at veldig få har gjort dette. Pc spillet har solgt bra. Spørsmålet er bare hvor mange som kommer til å spille det om 3-4 uker.

Kane & Lynch 2 – Voldsestetikken er tilbake

Kane & Lynch: Dead men kom i slutten av 2007 og det fikk mye oppmerksomhet. Det var et tredjepersons skytespill som kom fra IO Interactive, de danske gutta som primært har laget Hitmanspillene. Nå kommer vist oppfølgeren Kane & Lynch 2: Dog days.
Kane & Lynch: Dead men var særdeles voldelig og hardt. Da mener jeg ikke bare at du kunne drep folk på voldelige måter men det hadde en historie som var overraskende vellykket dog nådeløs og nihilistisk. Her var det ikke noen helter, sivile eller klar moralske linjer. Personlig er det 1 av 10 dataspill som har en historie er verdt å bry seg om. Som er bra skrevet og utført. Kane & Lynch var et slikt spill. Historien er som følger: Kane sitter på dødscellen for å drept 25 sivile Venezuela. Han blir overflyttet fra et fengsel til et annet for å bli henrettet. Sammen med han sitter Lynch, en psykotisk mann som har drept sin kone på bestialsk vis. Fyren er steingal men han er som havet, rolig noen ganger, frådende andre ganger. Du kan se en trailer her eller under.

Video Games | Kane & Lynch: Dead Men | Lynch Trailer

XBox 360 | Playstation 3 | Nintendo Wii

Politi eskorten blir overfalt av noen kriminelle og både Kane og Lynch blir reddet. De blir reddet av The 7. Det er en gjeng med leiesoldater som Kane jobbet med nede i Venezuela. De mener han stjal mange penger fra de og de vil ha de tilbake eller så dreper de kona og ungen til Kane. Siden Lynch var med i bilen får han tilbudet om å passe på Kane. Så er hele faenskapet i gang. Kane har noen kvaler om det han har gjort og må gjøre men han gjør uansett de rimelig fæle ting han gjør. Lynch er en galning som glider inn og ut av et morderisk tåke som gjør ting ofte vanskelig. Som du forstår er historien hardbakt og jeg likte den veldig godt. Stemmene på Kane og Lynch er fantastisk. Hvordan de ser ut er også bra. De ser ut som middelaldrene fedre, bare måten de går og ser ut signaliser om at dette er noen fæle jævler.
Spillet har noen utrolig bra brett, som hvor du raner en bak midt på dagen. Det ender opp til å bli en en shootput hentet fra filmen Heat. Jeg har før skrevet om hvor elektrisk skytescenen i Tokyo klubben er. Spillet mister noen av energien på slutten og bretten blir ikke like bra. Selve spillet, altså gameplayet er ikke fantastisk. Kontrollene er ikke perfekte og det kan bli litt vell repeterende. Spillet fikk greie omtaler. Spillet fikk mye blest rundt seg fordi mest sannsynlig fikk en spilljournalist på GameSpot sparken fordi han gave spillet middelmådige karakter. Dette fordi Eidos Interactive som kjøper mye reklameplass på nettstedet blei fly forbannet over den lave scoren. Jeg likte spillet mye på grunn av historiene, karakterene og musikken. Ja for musikken er helt faens fantastisk. Akkurat som Hitmanspillene er musikken så gjennomgående bra at du kan høre på den uten å spille. Har den på min mp3 spiller. Du kan høre hovedteamet her eller under.
Så nå melder Gamer.no at det skal komme en oppfølger. Det er ikke sluppet mye info om spillet men spillet skal komme i 2010. Det har kommet et eget nettsted for spillet og det hinter om vold, rå vold og mer Kane og Lynch. Det lover veldig bra og kanskje spillet kan rette opp en del av de kjedelig gameplay elementene slik at vi kan et jævlig bra spill. Nettstedet har to teaser videoer som mest Lynch gjennom overvåkningsvideoer. Han er tydeligvis like gal som før. Elsker estetikken i disse klippene. DETTE LOVER BRA! Sjekk ut videoene her eller under.




Det skal vist også bli laget en Kane og Lynch film med Bruce Willis som Kane. Kan også bli bra men bare om man beholder den voksne og blodige tonene.

Mashup av dataspill og andre nerdeting

Mashups er fett og jeg digger både musikk og video fenomenet av dette kulturelle utrykket. Da særlig Youtube skal ha mye av æren for at mashup har fått fotfeste. Ting som er kult blir enda mer kulere når det blir mixset sammen på en god måte. Jeg blir aldri lei av slikt. Så det finnes jo såklart mye nerdeting som har blitt mashups. Sier jo seg selv, siden nerder har ofte den tekniske delen som trengs. Dataspill er jo så klart ultimate nerderprodukt og har blitt utsatt for noen interessante mashups. Noen kule vidoer av forskjellige dataspill som blir mashups er det Daneboe på youtube som står for. Han lager korte videoer som er utrolig kule, retro og nerdete. Elsker spesielt hans Mortal Kombat og Donkey Kong mashup. Du kan sjekke filmene ut her eller se de nedenfor.

GTA vs Frogger

Contra vs. Duck Hunt

Sonic vs. Pac Man

Mortal Kombat vs. Donkey Kong
Et annet kult dataspill som har vært my ei vinden for tiden er Call of Duty serien. Her har noen moroklumper tatt og mashet Call of duty estetikk med landegangscenen fra Redd mening Ryan (1998). Her har man tatt multiplayer kaos og lagt det over filmscenen. Utrolig kult. Sjekk det ut her eller under.

Call of Duty: Secret Spielberg Level Unlocked - watch more funny videos

Så er det så klart mye dataspillmusikk som har blitt mashup med populær musikk. Noe er utrolig kult, annet er bare sørgelig og noe passer bare rett og slett ikke sammen. Hvem skulle tro at Street fighter 2 musikk sammen med pinglete ungdoms kvasirocke bandet Paramore faktisk høres bra ut? Smashupen høres mye bedre ut enn original sangen CrushCrush. Sjekk det ut her eller under.
Hvordan høres Kirby musikk sammen med en dårlig rappe sang av David Banner? Faktisk veldig bra, mye bedre enn originalsangen Like a Pimp. Sjekk den ut her eller under. Star Wars har også blitt utsatt for mye mashups. Her er det særlig noen ting jeg vil dele. Du husker kanskje McGyver? 80-talls helten med hockysveis og en lommekniv som han kunne fikset alt med. Noen har tatt å mixset åpningen (altså musikken) sammen med Star Wars. Blir utrolig kult. Sjekk det ut her eller under.
Så litt Star Wars musikk. Filmene er jo kjent for sin musikk og det finnes utrolig mye mashups med akkurat dette som tema. Særlig denne mashupen er bra. Her blir Justice mixset sammen med Star Wars, da særlig Imperial March. Sjekk den ut her eller under.
Så kanskje ikke akkurat en mashup men det er en kul mix av Star Wars musikk. Her kan du se Darth Vader få virkelig Imperial March til å bli kul via et mixebord. Sjekk det ut her eller under.

Så til slutt vil jeg bare tipse om en liten analog mashup av Star Wars og populær musikk. Hvem hadde vel trodd at Darth Vader kunne danse etter Mc Hammer? Sjekk det ut her eller under.

The Bronx hadde konsert i Oslo i går og det var fantastisk

Dette er vel litt utenom normale nerdetemaer men jeg hører mye på musikk. Jeg er ikke en musikknerd som noen venner jeg har men jeg trenger musikk for å gå rundt. I går var jeg på en konsert som bare blåste ”my mind” og dere skulle ha vært der alle sammen. Bandet var The Bronx og de spilte på Rockefeller. The Bronx er ikke et så veldig gammelt band. De startet i 2002 og har vokst ganske mye på kort tid. De er et hardcore punk band. De er til tider ganske harde men også ganske melodiøse og rolige. Og de har en upåklagelig energi. Og til min store glede hadde de denne energien på scenen på Rockefeller også.

De har sluppet ut 3 album og alle sammen er knall bra. Det var vel det siste som de slapp i slutten av 2008 som virkelig gjorde at de klatret opp av undergrunnen. Alle albumene heter The Bronx så det kan skape litt forvirring. The Bronx hadde spilt på Øya og fått dritt bra omtale i avisene og venner av meg som hadde vært der. Mine forventinger var med andre ord dritt store og jeg var virkelig klar til å få ut aggresjon og energi. Oppvarmingsbandet var Rumbel in Rhodos, et bra norsk band som jeg personlig liker veldig godt og de funket bra. Var kanskje litt slappe i fisken og jeg likte ikke låtvalget. Keybord og sampling? Seriøst? Når begynte disse hardcore gutta med dette? Nå vel. Så skjer det som virkelig gir kvelden en annerledes og spesiell opplevelse. Disse hardcore punk gutta som utgjør The Bronx har nettopp sluppet et mariachi album. Du veit, slik meksikansk musikk, med trompet, store gitarer og funky kostymer.Jeg har sett at albumet har fått bra kritikk men jeg har ikke hørt på det. Seriøst, mariachi musikk forbinner jeg med amerikanske ungdomsfilmer hvor slike band er noe teit og komisk. Et helt lokale fult av i stor grad menn som har innstilt på rocke løs til punk skulle du ikke tro ville takle å høre mariachi musikk. Men neida, The Bronx kommer på scene i full mariachi kostymer og spiller et helt sett med mariachi musikk. Jeg kødder ikke, jeg blei helt satt ut. Disse rockegutta kommer ut og spiller faktisk bra mariachi. De er seriøse, det ikke kødd. Folk er overraskende hyggelig, ikke noe ølkasting på scenene eller buing. Bandet ser ut som det storkoser seg med å fucke med hodene til publikum. Frontmannen i bandet Matt Caughthran smiler som en gal mann der han danser til mariachi og resten av bandet spiller som de hadde gjort det hele livet. Matt Caughthran er en usedvanlig karismatisk frontmann og prater villig vekk mellom sangene. Han synes det er veldig fint at så mange folk har kommet så tidlig for å høre på mariachi musikk. Noe av det rareste jeg har opplevd på lenge på en konsert. Etter 7-8 sanger går bandet av scenen men Matt Caughthran lover kaos når de kommer tilbake. Og gjett om det fikk vi.

The Bronx har et ypperlig låtvalg som passer ekstremt godt til å bli spilt live. Når bandet kommer tilbake så tar det kanskje 2 låter før både bandet og publikum får kontakt og resten av konserten er bare full av svette, energi, crowdsuring, stagediving og galskap. Matt Caughthran tilbringer like mye tid på gulvet med publikum på rockefeller som på scenen. Faktisk så står han ut blant publikum under hele Knifeman sangen og det blir en fantastisk energi av det. Han prater med publikum med klassiske publikum frierier som om hvor fantastisk vi er og det funker faktisk fordi man føler at han virkelig mener det. De spiller alle hitene som Knifeman, False Alarm, White Guilt, Heart attack American. Energien er på topp hele tiden. Dessverre er det en del av publikum på Rockefeller som står bom stille, noe som er litt kjipt. Sier ikke at alle skal i moshpiten men å stå langt bak med en øl i handen er kjipt når bandet gir så forbannet mye. Men det er full fart foran scenen. Under den ene sangen så drar bandet publikum opp på scenene og folk danser med bandet og stagediver av scenene.

Jeg må virkelig si at jeg likte konserten meget godt. Nå er jeg fan men jeg har aldri hørt de før live og blei virkelig satt ut hvor mye energi og tighte de var. Dette er et band som fortjener et stort publikum, større en Rockefeller. Jeg er glad for at de spilte i Oslo i går og håper de kommer tilbake fordi jeg vil ha mer The Bronx.

PS: Sjekk ut Asbjørn Slettemark omtale av konserten i går. Han sier det mye bedre enn meg. Her kan du også se en video fra Lydverket radio hvor The Bronx spiller en mariachi sang.


Her kan du høre noe av sangene til The Bronx, løp og kjøp!

Jeg – En virtuell massemorder?

Jeg liker å drepe og ødelegge ting. Jeg får enorm glede og nytelse ut av det. Vel å merke i dataspill. Jeg har spilt tusenvis av dataspill siden jeg var 7 år og veldig mange av disse går ut på å ta livet av motstandere eller ødelegge omgivelsene. Vi som spiller mye dataspill opplever drap, vold og nedslakting av uskyldige nesten daglig.

Akkurat nå sitter hele verdens befolking av nerder og spiller Call of Duty: Modern Warfare 2, hvor de skyter og sprenger seg gjennom x-antall digitale terrorister og uskyldige. Spillet har skapt en del overskrifter fordi du kan skyte uskyldige i en sekvens. Som en gammel dataspillnerd så hever jeg ikke et øyebryn over dette. So what tenker jeg. Jeg har drept sivile og bad guys gjennom en hel menneskealder i dataspill. Så lenge jeg ikke bli straffet av spillet vel og merke. Jeg husker hvordan jeg konsekvent drepte alle sivile i Soldier of Fortune fra 2000. Dette spillet var ekstremt voldelig. Du kunne skyte av bein og armer, bruke hagla til å skyte innvollene til folk ut, kutte like med kniv osv. På hvert brett så kom det opp en statistikk over hvor mange sivile du hadde skutt men det hadde ikke noe å si. Faktisk var det slik at de brettene som var i Irak, så kunne du drepe de sivile uten at spillet regnet de som sivil. Dette blei det jo så klart bråk over.Alle Hitman spillene har jeg også moret meg stort over å gå banans med våpen i hånd. Etter at jeg hadde løst et brett gikk jeg tilbake og drepe alle på brettet. Gikk nådeløst rundt og henrett alt som kunne krype og gå. Kanskje dro alle likene til et sted og stablet de på hverandre. Særlig S&M sex klubben fra Hitman Contracts blei ofte besøkt med blodig resultat. Eller hva med Kane & Lynch fra 2007. Her er nesten hvert brett stappet fulle av sivile som faller som fluer når du kommer i shoot out med purken. De skriker og springer rundt mens du skyter de ned av hjertens lyst mens musikk slår deg i ørene. Særlig nattklubben i Toyko var en orgie i vold, uskyldige og strobelys. Så har du jo såklart Postal spillene som jeg har skrevet om før. Sykere spill skal du leite lengre etter. Hele spillet går ut på slakte uskyldige. Eller som hovedperson i spillet hele tiden minner deg på, det finnes ingen uskyldige i dagens verden. Drep alle. Eneste spillet med egen henrettelseknapp. Postal 3 skal vist være rundt hjørnet.

Eller hva med stripperne i Duke Nukem 3D fra 1996. De som ristet puppene når du gav de penger. Var det virkelig noen som ikke gikk fra strippeklubbene uten å skyte alle sammen etter du hadde sett puppene deres? Tror ikke det.Så har du GTA spillene som har laget egen gameplay momenter å drepe uskyldige. Og hva med Carmageddon spillene, først kom i 1997 hvor du fikk egne achivments for å drepe fotgjengere. Det finnes tonnevis av spil hvor du har muligehten for å drepe sivil, ja ofte blir du oppmuntret til å drepe de. Derfor blir jeg alltid skuffet når et spill har sivile men jeg får ikke lov til å drepe de. At jeg selv dør eller spillet blir avsluttet om jeg blir alt for blodtørsting. Men la oss ikke glemme alle de vanlige skurkene og fiendene som en dataspiller dreper. De er liksom greit og sosialt ok å si at du tar livet av. Så og si alle dataspill har motstander som du må ta livet av. De kan være realistiske, romvesen, demoner eller skilpadder men de må dø alle som en. Gud vet hvor mange skilpadder jeg har drept i Mario spillene. Er ikke de egentlig utrydningstrua? Og hvor ond kan en skilpadde egentlig være? Jeg mener, må jeg virkelig sloss mot dette? Akkurat nå så spiller jeg Dragon Age. Origins. Her knuser jeg hoder, kapper av bein og generelt er voldelig for “the greater good”. Jeg lurer på hvor mange liv, sivile som ”gyldige” motstandere jeg har drept gjennom 20 år med aktiv dataspillingen? I følge en amerikanske undersøkelse fra noen år tilbake så vil amerikanske barn ha sett 8,000 drap på tv før de er ferdig med ”elementary school” som er vel det samme som barneskolen. Bare tenkt på hvor mange disse barna har tatt livet av i dataspill på samme aldre? Spiller du Mario noen uker så går du glatt over 8,000 drap.

Så hvorfor skriver jeg om dette? Synes jeg det er moralsk forkastelig og galt? Nei, jeg har ikke noe problem å drepe, lemleste og generelt være en massemorder i den digitale verden. Alle spill trenger konflikter og motstandere så det ligger i spillet natur at man må ta livet av både abstrakte som hyperrealistiske motstandere. Jeg er en velfungerende og aktiv samfunnsborger som hvert nabolag ville være glad for å ha meg som nabo. Med all omtalen of Duty: Modern Warfare 2 så slo det meg bare at jeg må ha utrolig mange liv på samvittigheten. Og jeg har nok hatt glede over å ta alle sammen. Jeg er en virtuell massemorder sammen med resten av verden som spiller dataspill. Og jeg ANGRER INGEN TING!!!

For years, I've lived a double life.
In the day, I do my job
I ride the bus, roll up my sleeves with the hoi polloi.
But at night, I live a life of exhilaration,
of missed heartbeats and adrenalin.
And, if the truth be known, a life of dubious virtue.
I won'€™t deny it I've been engaged in violence, even indulged in it.
I've maimed and killed adversaries€“ and not merely in self-defence.
I've exhibited disregard for life, limb and property,
and savoured every moment.
You may not think it, to look at me,
but I have commanded armies and conquered worlds.
And though in achieving these things I've set morality aside,
I have no regrets.
For though I've led a double life, at least I can say:
I've lived.

Skal du stå i kø for Call of Duty: Modern Warfare 2?

Hypen rundt Call of Duty: Modern Warfare 2 er helt enorm. Spillet er spådd til å bli det meste selgende dataspillet og medieproduktet til nå. Det er forventet at det skal dra inn latterlige 2,9 milliarder kroner bare i den første uka! Så klart kommer mange butikker til å holde nattåpent når spillet blir sluppet 10 november. Ikke noe sier du er nerd som å stå i kø utenfor en dataspillbutikk på natten.

Jeg har stått i kø for å få kloa i billetter, spill eller ny teknologi veldig sjeldent i livet mitt. Ofte er det bare tull. Veldig mye av det som blir laget i dag er masseprodusert. Det betyr at det er nok til alle. Så å stå i kø kl 24.00 på mandag får å få tak i Modern Warfare 2 virker på meg som bare dustet, siden det er ikke snakk om at spillet blir utsolgt i Norge. Ikke faen, de har trykt på nok kopier til alle (pluss du kan bare kjøpe det på Steam online). Jeg har stått i kø 2 ganger for å få et dataspill og det var de to expansion til WoW. Grunnen til det var bare at jeg ville få kloa i spillet fortest som mulig så jeg kunne spille hele nattten. Jeg hadde ikke noen illusjoner om at spillet ville bli utsolgt eller at det var noe unik. Jeg måtte bare ha det nå! Føler ikke det samme med Modern Warfare 2 siden det bare er et nytt FPS.

Jeg har også aldri giddet å ligge i kø for å få billetter til noe. Film, teater, konserter, jeg gir faen. Film så får alle se de uansett. Forstår ikke hva som er så spesielt å gå på premierer. Har vært på noen, blant annet Star Wars 1, 2 og 3 og det var jo bare en film. (lå ikke i noe kø for å få billettene, gikk bare å kjøpte de). Det er også noe trist med det og rimelig enkelt å le av.

Utenom Wow expansionene sto jeg i kø 4 timer får å få en Wii når det blei sluppet. Jeg sto opp kl 6 og stilte meg i kø utenfor elkjøp. Grunnen til at jeg gadd det var fordi Wiien var det veldig få av når den blei lansert. Elkjøp på Lillehammer hadde kun 23 å selge. Så jeg kommer ikke til å stå i kø før dette spillet, selv om det er mye hype rundt det. Må nok innrømme at jeg har også blitt veldig skeptisk til hele spillet på grunn av all gimpinga pc utgaven har fått. Synes det er arrogant av spillutvikleren og en av grunnen til at jeg elsket COD4 var pågrunn av online delen. Så jeg venter og ser hvordan spillet funker på pc. Men jeg må nok spille det, kanskje jeg venter til det blir billig på play.com. Har jo Dragon Age og Borderlands jeg må spille gjennom først. Og så kommer jo Battlefield: Bad Company 2 om noen måneder.

Det er over 20 butikker som holder åpent. Du ser en liste her.

Nerdcore kalender – mykporno for nerder

Så jeg har skrevet før om at sex og nerder går hand i hand. Nerdekulturen har blitt mainstream og ikke lengre noe man holder for seg selv.. Mange nerder er menn og de liker damer, så det kommer vel ikke som noen overraskelse at det har kommet egne naken kalendere med nerdetema.Naken kalendere er noe som har funnets lenge i vår kultur. Men liker å se på nakne damer og tydeligvis gjelder dette når man skal sjekke ut kalenderen også. De tradisjonelle naken-kalendere viser damer som er naken eller halvnaken mens datoene på måneden står under. Ofte så har man fusjonert damene med noe menn liker som biler, motorsykler, våpen eller verktøy. Playboy er vel kjent for sine naken-kalendere. Men disse kalendrene er ikke bare forbundet med menn og harry kulturen. Det finnes også mange kalendere som avbilder nakne menn som sikter seg inn mot kvinner og homofile menn. Og så har man fått slike naken kalendrer som sikter seg inn mot å tjene penger for veldedige formål. Disse inneholder ofte ikke direkte nakenhet men mer sexy innhold. Filmen Calendar Girls (2003) basert på en sann historie fra England hvor noen middelalderne kvinner kaster klærne for et veldedig formål.

Så når det kom egne kalendrer med nakne damer som tar utgangspunktet i nerdekultur så var det kanskje ikke noen overraskelse. Totaly Nerdcore gir ut Nerdcore Calendar og firmaet har gitt ut kalendere siden 2007 med et bestemt tema for hvert år. Konseptet er veldig enkelt. Du tar et nerdetema, får 12 naken/pornomodeller til å stille naken eller halvnaken i kulisser eller kostymer som får et nerdehjerte til å banke hardt. Kvaliteten på bildene er overraskende bra og proffe. Kalenderen inneholder også normal kalenderinformasjon men også viktige nerdedatoer som når romskipet Enterprise blei ferdig eller når HAL9000 blei slått på osv.

Hvert år har bestemte temaer som de lager hele kalenderen i. 2010 som nettopp kom nå 30 oktober har temaet horror filmer. Det er bestemte scener fra kjente skrekkfilmer som jentene sprer seg ut i. Du kan se et sensurert bilde ned under eller gå til dette nettstedet for å se flere sensurerte bilder. Eller om du virkelig har lyst (og lov) kan du dra hit for å se noen usensurerte bilder (med pass på, dette er en veldig NSFW side)Kalenderen for 2009 hadde som tema sci-fi og du kan se et bilde under fra kalenderen eller se flere sensurerte bilder her.
2008 hadde tegneserier skurker og helter som tema og du kan se et bilde under fra kalenderen eller se flere sensurerte bilder her. (PS: Du kan se bildene også usensurert om du trykker på de). 2007 som var det første året de gav ut kalenderen hadde som tema gamle spillkonsoller. Personlig liker jeg disse bildene best siden jeg har en vis fetisj for gamle spill og spillkonsoller. Koblingen pene damer og en gammel Atari 2600 virker bare så riktig. Du kan se et bilde under fra kalenderen.Alle kalenderne kan du kjøpe på totalynerdcore.com men koster akkurat så mye at det går over 200 kr grensa på tolle. Så jeg veit ikke om det virkelig er verdt penga du må ut med.

Kalenderne har ikke skapt mye oppstyr, eneste kritikkene de har fått er at de ikke bruker ekte nerdejenter som modeller, isteden for pornostjerner eller playboymodeller. Men som noen av jentene som stiller opp påpeker, de er faktisk nerdete selv, noen spille rollespill, leser tegneserier eller andre nerdeting. Uansett hva du synes om slike bilder og kalendere så er det et tegn på at nerdekultur har blitt veldig mainstream og lukrativt marked.