Merkelige gamle dataspill – Da rart og abstrakt var inn

Jeg vokste opp på 80-tallet, tiden da dataspill virkelig blei utbredt. Det er utrolig mange klassikere som blei skapt på denne tiden. Men når jeg sitter og spiller disse spillene på en søndag slår det meg hvor vannvittige rare, syke og spaca disse klassikerne er.

Alt fra historien (det lille disse spillene har), gameplayet og grafikken er rimelig sprø. Bare se for deg Pac-Man fra 1980. Da spillet kom i arkadehaller i Japan, blei det så populært at landet gikk tom for mynter. Spillet handler om en liten gul runding med øyne og munn som spiser piller og blir jaget av monstre i en labyrint. Og ja, det kommer frukt også hoppende i labyrinten med jevne mellomrom. Seriøst, det er noe spaca greier.

Eller hva med Centipede som også kom i 1980. Det var et skytespill alla Space Invaders. Du styrte en slags mann nederst på skjermen. Fra toppen kom det et tusenbein i full fart mot deg. Du må skyte det i stykker før det kommer ned til deg, det består av mange deler. Skyter du det i midten så deler det seg. I tillegg så kommer lus og edderkopper og angriper deg. Å ja, når du skyter tusenbeinet så blir den delen du ødela en sopp!

Qix fra 1981 handler om at du styrer en markør (ja en liten prikk) langs kanten på en skjerm. Markøren kan tegne en strek. Målet er å tegne en strek fra kanten, ut i bildet og tilbake til kanten, slik at du tegner en boks. Boksen blir slik fast og du kan flyte deg langs den. Målet er å dekke 75 prosent av bildet. På skjermen er et en Qix, en slags trek-lyn-ting. Røren den streken din før du har laget en fast boks dør du. Det er hele spillet. Jepp, lurer på hvordan de kom på dette. Det finnes mange slike rare spill. Dig Dug fra 1982, om en liten mann i romdrakt som blåser opp monster under jorden med en sykkelpumpe. Søtt men merkelig. Sjekk ut denne parodien på spillet.
Eller QBert fra 1982, hvor du styreren en slags oransje fyr med en stor traktformet nese som hopper ned en slags pyramide som han må trykke på alle nivåer. Kommer han i kontakt med noen av monstrene så dauer han og banner som en sjømann! Eller bare ta Donkey Kong fra 1981. Klassikeren hvor Mario blei skapt for første gang. Også rimelig rar. Apen kaster tønner på Mario og det er levende flammer som jakter på deg. Abstrakt grafikk, karakterer og handling men fy faen så bra disse spillene er!

Hele greie med disse tidelige dataspillene var jo at grafikken og teknologien var utrolig simpel. Den tillot ikke avansert grafikk eller gameplay. Man måtte virkelig tenke utenfor boksen. Siden det var spill, så kan man lage mye rart og komme unna med et så lenge spillet var underholdene. Uansett hvor sprøtt, rart eller totalt urealistisk så godtok folk det fordi det er et spill. Man skal leke når man stiller seg foran en arkademaskin eller spillmaskin. Man slipper fantasien løs. Men uansett hvor mye dette forklarer hvorfor man måtte lage enkel spill, så er mye av verdene, figurene og tingene man kan gjøre rimelig sprø. Det fantes mange spill på denne tiden som var mer normal, slik vi kjenner fra i dag. Sportsspill, slåssspill, mer tradisjonelle skytespill. De fantes alle sammen. Så hvorfor fikk vi alle disse rare spillene da og ikke nå?

Vel, det kommer spill den dag i dag som har rimelig merkelig historie, karakterer og gameplay. Spill som Katamari Damacy (2004), Audiosurf (2008), Darwinia (2005) for å nevne noen. De fleste japanske spill i dag har ofte noen trekk av det absurde, sprø og merkelige over seg. Bare ta nye spill som Bayonetta (2009). Et japansk produsert slåssspill hvor hovedkarakteren sloss mot monstre i et forrykkende tempo. Dama er sexy men ser ut som en sekretær. Hun har pistoler i hælene på skoene sine, har egne torturmodus hun dreper fiendene sine i (en egen giljotin som hun halshugger monstre i). Hun samler på haloer som montrene mister og ja, det blir rimelig merkelig. La oss ikke glemme det ikke japanske spillet Rabbids Go Home (2009) hvor du styrer to kaniner i tangatruse som skal samme masse ting i en handlevogn for å lage et tårn til månene fordi kaninene vil opp der og sove!Så det er kanskje like mange rare spill i dag og før. Jeg veit ikke. Som sagt, spill er spill. Folk godtar helt syke premisser når de leker og har det gøy. Man trenger ikke å historier som henger på greip eller ha en realistisk verden. Man trenger bare å ha det gøy.

Men nå skal det ikke bli stikket under en stol at mange av spillene fra tidlig 1980-tallet var rimelig rare. Kanskje det hadde noe med dopkulturen på den tiden. Sjekk ut denne videoen som kanskje forklarer hvordan disse merkelige spillene blei laget. Se den under heller her.

See more funny videos and funny pictures at CollegeHumor.

Zombier er over alt, til og med mine medspillere

Jeg digger å spille dataspill med andre mennesker. Både imot og med. Et spill som har skapt et nytt fokus på å spille sammen er Left 4 dead og oppfølgeren som kom nå Left 4 dead 2. Men å spille sammen med andre mennesker er både morsom og utrolig frustrerende.

Jeg skaffet meg Left 4 dead via Steam når det var billig i sommer. Du skulle ikke tro zombieslakt i solvarmen funket men det gjorde det for meg. Jeg falt for spillet, mye på grunn av at gameplayet var så bra, balansert og utfordrende. Du skulle ikke tro at slakte hjernedøde lik skulle være gøy og gi en utfordring men jo da. Hele konseptet er at du spiller en av fire overlevende i en zombieapokalypse. Du må sammen med de andre overlevende skyte og sprenge deg gjennom tonnevis av dauinger. Så spillet tvinger deg til å spille sammen. Rambotakter er en sikker død. Roter du deg vekk fra de andre eller ikke hjelper de, så tar det ikke lang tid for en zombie slafser i seg innvollene dine. Når du spiller aleine, så er det datamaskinen som styrer de 3 andre overlevende. Det funker men hele moroa er å spille med venner eller fremmende over nettet. Vel moro og frustrerende er vel mer ordet. Greia med å spille hvilket som helst spill sammen med ukjente folk over nettet er at man ikke kjenner de. Du veit aldri hva slags folk du spiller med. Det kan være blodseriøse 40 år gamle fedre til 14 år gamle idioter med ADHD. Å samarbeide kan slik bli en utforing. Å logge deg på et coop game i Left 4 dead er litt som speeddating bare med zombier som truer å spise hjernen din i tillegg. Du må bli kjent med personer, forstå hvordan de funker og om du skal satse på å spille et spill med de mens du må sloss for ditt eget liv. Når du har 3 medspillere som fokuserer på å sloss sammen for å overleve i Left 4 dead er spillet helt utrolig. Det er ingen ting som slår følelsen av å stå rygg til rygg med dine medspillere der dere forflytter dere nedover en mørkgate mens man skyter seg gjennom masser med dauinger. Å få høre over voicenettet ”Thank you man, I owe you one” når redder en medspiller fra den sikre død der han blir dratt vekk av en Lurker. Skikkelig stemning med andre ord. Men ofte er det ikke slik. Ofte havner du med idioter som er som tanketomme zombier selv. Folk som springer vekk fra gruppen, tråkker på biler som lager lyd slik at zombiene tyter ut av rekkverket for å rive deg i filler. Når du ligger nede og zombiene tråkker deg i hjæl mens du skriker på hjelp så ser du at dine medhjelpere står og skifter våpen og ser i veggen en blokk nede. Faen ta! Beste jeg var borti en gang var en dust som prøvde hele tiden å skyte navnet sitt i vegger. Kastet bort masse dyrebar ammo. Left 4 dead oppfordrer til samarbeid men alt for ofte ender man opp å spille med Rambospirer, asosiale avvikere eller duster. Greit nok, det skjer ikke hele tiden men ofte.Left 4 dead 2 kom nå nettopp og fikk gode omtaler i media. Du har sikkert lagt merke til tv reklamene på norsk kanaler. Jeg merker at det rykker i avtrekkerfingeren og at jeg har lyst til å slå inn litt mer zombiehoder. Greia er at jeg også får lyst til å slå inn hodet til mine medspillere. Jeg tror jeg heller kjøper en slik pakke på Steam hvor du får 4 kopier, slik at du kan gi 3 andre utgaver til venner, folk du kjenner slik at frustrasjonen ikke blir så stor. Uansett så virker Left 4 dead 2 artig, særlig mange av de nye achivmentene virker kule, da Guardin’ Gnome Achievement. Sjekk ut denne bloggen for en flott visuell gjennomgang av hvordan en spiller brukte mye tid på å oppnå den. Uansett samarbeid når man spiller dataspill har blitt det stor nye takk være spill som Left 4 dead, Army of Two og andre spill. Det virker som alle spill har coopmodus nå. Liker du coop muligheter på spill eller blir du ofte frustrert over nivået på dine medspillere som meg? Lurer på hvordan The Beatles hadde taklet å samarbeide under en zombieapokalypse?