lørdag 19. desember 2015

Boktips: Armada

Jeg elsket boken Ready Player One av Ernest Cline. Så jeg måtte såklart lese den nye boken hans Armada som kom ut nå i sommer.
Har du ikke lest Ready Player One, så les den før du leser Armada. Ikke fordi bøkene henger sammen men fordi boken Ready Player One er så mye bedre. Ikke at Armada er dårlig men fordi den blir litt for mye hyllest av nerden med stor N for min smak.

Armada historie er ganske rett fram og det er en vri på en historie du har sett før i populærkulturen i filmer som The Last Starfighter, Tron og Iron Eagle. Nemlig at å spille masse dataspill vil gjøre deg klar til å bekjempe onde styrker som kommer for å ta over verden. Dataspill er ikke tidsfordriv men våpenet som kommer til å gjøre det til helten! Men boken Armada bruker alle disse filmene og bøkene i sin historie, for å forklare hvorfor nettopp de har blitt laget, for trene folk opp til mentalt godta at spilling kan redde verden og gi oss romvesen som fiendebilder som vi må bekjempe. Disse filmene, bøkene og dataspill har militarisert populærkulturen, slik at menneskene på jorden kunne godta sannheten når den blir avslørt når vi blir invadert. Kort fortalt handler historien om en nerd som spiller mye et superpopulært MMO spill (blant de beste) som hele verden er hekta på. Men det viser seg at denne MMO serien er laget av verdens regjeringer for å trene befolkingen opp å kontrollere droner som må kjempe imot en romvesen invasjon som man har vist vil komme i lang tid. Og dette er hva boken handler om. Vil dataspillnerden redde verden og vil helten få jenta?
Det som irretere meg litt med boken er den nesegru hyllesten til nerden og alle popkulturelle referansene. Boken hyller alle som spiller masse dataspill, at dette er heltene. Boken framstiller disse som utskudd som verden trenger for bli reddet. Alle nerder er helter, alle fortjener dama og all æren. Jeg synes det blir litt kjedelig og klisjeaktig. At alle nerder er geeks, at alle dataspillere kan tonnevis av nerdereferanser og ikke passer inn. For meg så blir det litt kunstig, samme med alle referansene Cline presser her og der. Som diskusjoner rundt Marvel helter. Selv om man er nerd og spiller dataspill, så betyr det ikke at man er en vandrende klisje. Slutten på boken er også litt brå, akkurat som forfatteren gikk lei og bare avsluttet litt halvhjertet når selve klimakset er over.

Men boken er enkel og lese og spennende nok, så jeg anbefaler den men den er ikke så god som Ready Player One.

fredag 18. desember 2015

Star Wars er ei hore og du er en horekunde

Jeg elsker Star Wars men ettersom jeg har blitt voksen, har jeg sett meg lei på det jævla maset om å kjøpe alle tingene som Star Wars franchisen spyr ut! Og nå som en ny film har kommet ut, så har det bare toppet seg med kjøpepress!
Funnet i min innboks fra en Star Wars pimp
Å være fan av noe er for meg at man virkelige digger det man er fan av. At man skaffer seg kunnskap, ser og hører på den tingen man liker alt for mye og har følelser ikke alltid er rasjonelle for det man har lagt sin elsk på (litt som kjærlighet). Å være fan betyr ikke man kjøper alt man kommer over fra dette produktet. Nerdekulturen idag er mer og mer preget av kjøpepress, av å fronter det man liker gjennom å eie dritt som blir pushet på deg gjennom alle kanaler. Star Wars er på mange måter den original Hora. Den som startet den kommersielle spin-off kulturen rettet mot fan og normale mennesker. Jo mer dritt du eier, jo mer fan er du.  

Jeg er ikke imot at folk kjøper spin-off produkter av filmer eller spill de liker. Herregud, jeg gjør det selv. Dog jeg må innrømme at jeg får det meste i gaver og jeg eier lite stuff. Jeg eier flere utgaver av Star Wars filmene (VHS, DVD og Blueray) men ikke kjøpt så mye mer. Sverd, masker osv har jeg fått i gaver fra venner og kjærester. Det er ikke noe jeg putter i stua men jeg kaster det ikke. Men jeg trenger ikke å kjøpe alle leketøyene, klærne osv fordi om jeg liker Star Wars. Tvert imot. Jeg føler all denne pushing av spin-off minsker gleden av å virkelig elske noe. Jeg trenger ikke å bruker penger for å vise at jeg er glad i noe(n).
Litt spin-off eier jeg
Å være fan av noe er egentlig helt gratis. Det er så demokratisk og tilgjengelig som det går ann. Du bare digger noe og bruker energi på like det. Jeg likte egentlig Star Wars før jeg så filmene. Jeg så plakater på rommet til mitt søskenbarn på 1980-tallet og blei fascinert. Bygde meg mine egne historier rundt ikonografien jeg så og drømte meg vekk lenge før George Lucas trengte seg inn i hodet mitt. For å feilsitere Huey Lewis and the News: You don't need a creditcard to be a fan". Jeg forstår ikke helt hele denne kjøpepress og pushing av produkter som følger store filmer og dataspill for tiden. Altså, jeg forstår hele strategien godt fra et økonomisk perspektiv. Man vil tjene penger på folk kjærlighet og entusiasme. Jeg forstår ikke hvorfor fan og nerdekulturen har blitt så opptatt av all spin-off produktene?
Jeg vil helle bruke penger på fanhyllester enn plastleketøy
Så jeg sier nei takk til alle  dritten som blir pushet fra Disney og dets partnere rundt Star Wars. Jeg vil ikke ha kattelekene, spisepinner, pizzakjærer eller dusjhodet. GI FAEN MED SLIKT DRITT! Ikke pimp ut Star Wars på gata  for å dekke inn pengene som blei brukt for å kjøpe rettighetene. Lag noe kule ting til fansen, som er relevante for serien og la det være med det. LÆR OG SI NEI DISNEY! Og fans må besinne seg litt, vi må ta ansvar og kutte ned på all horekjøpene. Hvis ikke så blir det å være en Star Wars fan ikke noe annet enn å være en ekkel horekunde som føler seg skitten etter hvert besøk. Og jeg synes etterhvert det er vanskelige å si at man liker Star Wars fordi det har blitt en vanvittig kjøpefest som jeg føler er fremmedgjørende. Fordi hele konseptet med Star Wars er at jeg liker filmene, universet og historiene jeg så når jeg var liten. Hva faen har duct tape med Star wars å gjøre?

onsdag 16. desember 2015

Jeg kjøper aldri Season Pass og det burde du heller ikke gjøre

Jeg liker Star Wars. Og jeg likte det jeg fikk testet i Beta av Star Wars Battlefront som EA slapp for noen uker siden. Men jeg har kjøpt spillet idag fordi det var 33% billigere og kommer hvertfall ikke til å kjøpe Season Pass til spillet. La meg forklare hva jeg mener.
Når man lager et dataspill, så skal man selge kopier og tjener penger. Dataspill er en bransje som skal ha penger av deg som forburker. Gjerne mest mulig. Dataspillbransjen er ikke verre enn andre bransjer men ofte så prøver man å gjemme vekk dette faktum gjennom å fokusere på glede, hype og at dataspill er gøy og ofte drevet av entusiasme til mediet av de som lager spill. Men dataspill skal tjene penger og bransjen har de siste årene startet med mange forskjellige måter for å få folk til bruke penger på dataspill. Man kjøper ikke lengre bare et dataspill og så spiller det. Man har mange andre måte å tjene penger på lenge ette man har kjøpt det. Man har Free 2 play, mikrotransaksjoner, DLC og forhåndskjøp. Alt dette er forsøk på få spillere til å betale mer enn det man normalt hadde gjort gjennom å bare kjøpe spillet. Et slik forsøk på få mer penger ut av spillere er Season Pass.

Greia er at store spill som blir sluppet idag blir også sluppet med Season Pass. Det betyr at du kan velge å kjøpe spillet OG alle DLC som spillskaperne lover de skal slippe. DLC betyr Dowloadable Content. Altså alt tilleggsmaterialet som selskapet kommer til å gi ut til hovedspillet etter det er sluppet. Slik at man skal få nye kart, moduser og innhold som man kan leke med. Høres kanskje ikke så dumt ut. I praksis betyr det at du betaler for 2 spill. Du betaler 499 kr for spill og så 499 kr for Season Pass, som gir deg tilgang til alt som blir sluppet til spillet senere, ofte gjennom et år.

Dette er ikke så dumt tenker du, fordi du ser for deg at du kommer til å spille akkurat dette spillet mye og kommer til å kjøpe ekstra innholdet uansett. Men saken er at du ofte ikke veit hva et season pass inneholder av kvalitet eller mengde før du kjøpet det. Spill som Star Wars Battlefront eller BF4 er ofte ikke så veldig detaljerte hva de skal slippe etter spillet er ute. Så du kjøper egentlig i blinde. Og kanskje så får mange inntrykk av endel av innholdet du blir pushet på gjennom et Season Pass egentlig burde fulgt med i hovedspillet. Altså spillskaperen har tatt ut innhold av hovedspillet og prøver å pushe det på deg for å tjene mer penger. Følelsen av bli lurt er med andre ord stor og kjøpe Season Pass oppfordre til dårlig oppførsel fra selskapets side. Anmeldelser av Star Wars Battlefront peker på at spillet føles noe tomt, at Season Pass kommer til å tilføre spillet mer dybde enn det som finnes nå. Så man anbefaler at man venter 1 år for man kjøper det, slik at man får med alt innholdet og betaler lavere!

Jeg har ikke noe imot DLC. Jeg kjøper nedlastbare ting til fullprisspill jeg har kjøpt. Men jeg gjør det bare etter det er sluppet, etter jeg har sett hva det inneholder, hvordan anmeldere omtaler det og om det har noe jeg vil ha eller jeg føler burde vært i hovedspillet fra starten av. Jeg har spilt BF4 mye men ikke kjøpt noe av DLCene som var i Season Pass. Ei heller kjøpte jeg Season Pass når EA hadde senket prisen til 179 på Black Friday. Pushingen av Season Pass når spillet blir sluppet er noe jeg ikke synes noe om. Det tvinger folk til å kjøpe noe man ikke veit hva er, helt i starten for å få flere goder. Det deler også burkerbasen i online spill. Du har folk som spillet hovedspillet og så har du de som har kjøpt alt.Slik at det blir mindre folk å spille med og verre å finne server.

Det er mange som er kritisk til denne praksisen, du kan lese en her. Her blir det påpekt at hovedspillet i Star Wars Battlefront er for tynt og innholdet man lover gjennom Season Pass burde ha vært med i spillet fra starten av. Jeg skal spille Battlefront i kveld mens jeg varmer opp til filmen men jeg kommer nok til å ha en dårlig smak i munnen. Og jeg kommer ikke til å kjøpe noe Season Pass.


onsdag 2. desember 2015

Digitale liv - Hva er spesielt med Spill? på Fritt ord

Jeg kom nettopp fra et arrangement i kveld som Fritt Ord holdt om dataspill og det var overraskende bra.
Det heit Digitale - Hva er spesielt med Spill? Det var en paneldebatt med bra deltakere med forskjellige bakgrunner. Du kan lese mer om disse på facebook siden som du finner her. Målet med arrangement var å diskutere hvorfor og hvordan dataspill blir debattert og omtalt i norsk offentlighet. Et stor tema men som fikk en spesielle vinkling rett noen dager før på grunn av nyheten om at LevelUp på VG.no blir lagt ned og Dagbladet Pressfire kanskje blir også lagt ned. Plutselig var spilljournalistikken i flere av de store norske mediehusene nesten vekk. Så dette preget diskusjonene i panelet men også spørsmål fra salen.
Arrangementet var på Fritt Ord sine lokaler og det var litt rart å sitte i disse lokalene og høre på debatten. Fritt ord er kanskje noe man forbinder mer med ytringsfrihet, bøker, presse og kulturkjendiser. Ikke dataspill. Men som leder Knut Olav Åmås påpekte i sin innledning, så er dataspill ikke lengre noe smalt kulturuttrykk. Det er noe all gjøre og det kan formidle så mye, at det er noe Fritt Ord skal satse mer på. Så forvent flere slike ting fra Fritt Ord i framtiden. Noe som jeg personlig synes er bra. Og det var full sal, så det er helt tydelig at mange er opptatt av dette.

Diskusjonen blant panelet var god, innsiktsfull og høflig. Her blei tung ting som etikk, Gamergate, feminisme, nisjepreg, e-sport, norsk spilljournalistikk og gamle dataspill diskutert uten at noen fikk anfall. Alle var høffelige, lyttende og kom med sine perspektiv. Det var deilig å bli minnet på at man kan snakke om heavy ting uten at ting blir usaklig, personlige og skyttergravpreget. Diskusjoner er best i levende liv spør du meg.
Så hva sitter jeg igjen etter Fritt Ord sitt arrangement? Vel, mange ting. For det første så synes jeg det er et stort problem at norske spilljournalister forsvinner. Spillmediet trenger journalister som kan skrive kritisk og uavhengig om spill, komme med anmeldelser men også dypere analysere på norsk. Jeg mener at dataspill er alt for seriøst og stort til å bli overlatt til bloggere og youtubere. Det blir for navlebeskuende og overfladisk. Her er det liten reel kunnskap om dataspill som medium. Man mangler analytisk innsikt og forståelse. Det er lite utdanning og kunnskap. Særlig det å jobbe fram spillkritikker er i mine øyner viktig, for at man kan få bedre og mer modne spill men også hvordan vi snakker om spill.

Men det slo meg også at jeg tror mange av de som var i salen representere et problem dataspill opplever. Mange stilte spørsmål rundt hvorfor dataspill ikke blei sett på som kultur, hvorfor ingen tør å si at de spiller, at det ikke er akseptert for at man spiller osv. Da satt jeg og tenkte hvilken virkelighet disse primært mannlige 20 åringen lever i. Fordi det er ikke min virkelighet som spiller og spillforsker. Ei heller tror jeg det er virkeligheten for vanlige folk. Det er lenge siden dataspill har blitt mainstream. Dataspill er NOE alle gjør idag. Medietilsynets undersøkelse Barn og Medier fra 2014 kom med tall som viser at 94 prosent av alle barn i alderen 9 til 16 år at de spiller dataspill på fritiden. Nesten alle gutter (98 prosent) spiller, men også svært mange jenter (90 prosent) oppgir at de spiller dataspill på fritiden. 

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at antallet kvinnelige spillere i aldersgruppen 16–79 år har økt fra 27 prosent i 2007 til 44 prosent i 2013. Til sammenligning spiller 50 prosent av mennene i samme aldersgruppe dataspill i løpet av en uke. 47% av alle i aldersgruppen 16-79 år bruker spill i løpet av uke i 2013. Vi bruker også mye mer tid på dataspill i denne aldersgruppen. I 2007 så brukte man 1,3 timer. I 2013 så brukt man 6 timer. Dataspillmelding fra Kulturdepartementet kom i 2008 og slo fast at dataspill er kultur, som staten skal satse på, noe de også har gjort med spillstøtte.   


Jeg kunne vist til mye mer statistisk rundt hvem som spiller og hvor mye. Hvor mye penger dataspillbransjen tjener hvert år. Hint: Det er anslått at spillbransjen vil globalt tjente 111 billioner dollar i 2015. Det hadde de ikke gjort om ikke dataspill hadde slått gjennom på alle samfunnslag og land. Spill er ikke nisje lengre og jeg blei forbauset når jeg hører 21 åringer kommer med slike uttalelser, når det har skjedd så mye og skjer mye rundt dataspill. Kanskje her er et av problemene med dataspill, nemlig at folk som er lidenskapelige opptatt av spill egentlig ikke vil at dataspill skal bli allemannseie. Det er mye kulere om det er noe som bare noen få gjøre. Noe som er vårt, som ingen forstår, slik at vi kan ha det for oss selv. Derfor får man slike Gamegate reaksjoner som vi har hatt nå. Slik reaksjonære reaksjoner, som prøver å si at dataspill er bare noe jeg skal holde på med. Som når du var fan av et sært band som plutselig blei stort over natten og alle likte det. Du ville mye heller at banden skulle være smal og sært som bare du likte. Men det er for seint for slik. Dataspill er for lengt blitt noe alle gjør. Candy Crush hadde i 2014 over 93 millioner daglige brukere. Noe som gjør at spill som GT5 og Fallout4 blir små indiespill i sammenligning. Det er som hardcore gamere ikke har fått med seg at alle sitter og spiller på mobiltelefonen sin på bussen. 

Som dere forstår, så var det et bra arrangement, siden det fikk meg til å tenke rundt utfordring tilknyttet dataspill. Jeg håper vi får mer norsk spilljournalistikk men også mer spillkritikk, som tør å bringe perspektiv og tanker til dataspill, ikke bare anmeldelser. Jeg vill ha litt Montages.no, men bare for spill. Pluss jeg tror vi trenger et nytt ord for folk som er opptatt av spill og vil virkelige analysere og diskutere mediet, ikke bare være spillbuff eller fanboy. I film så snakker man om cinephile eller cineaste. Spill trenger noe slikt, kanskje ludophile eller ludoeaste? 

Åh ja, Fritt Ord arrangere også en konkurranse kalt Digitale liv - Nye ord om dataspill. Sjekk det ut her. 

mandag 9. november 2015

Mr. Toffee i Candy Crush er pedo!

Alle har hørt om Candy Crush og alle har spilt det. Det er et free 2 play spill som rir verden som en mare. Men jeg har avslørt at Candy Crush har en ond agenda og det er sjokkerende at ingen har tenkt på det før. 
At Candy Crush er et ondt spill har verden vist lenge. Spillet suger opp din tid og penger. Plager vennene din og gjør at mobilen din går tom for batteri. Bare se på disse videoene her og her om du trenger info. Eller se de under.


Men for noen dager siden så blei nyheten om at Activision kjøper opp King Digital, firmaet som lager Candy Crush sluppet. King blei kjøpt opp for hele 50 milliarder norske kroner. Det er mye penger. Du kan lese mer her.

Men jeg har reagert på at Candy Crush fronter et mer forstyrrende agenda enn bare å stjele din tid, penger og ødelegge produktivitet til mennesker verden over. Har ingen lagt merke til hvordan Candy Crush helt åpenbart har et positivt syn på pedofili?
Historien i Candy Crush er at du styrer en liten pike med navnet Tiffi. Hun skal hjelpe forskjellige innbyggere i Candy Kingdom som har ulike problemer. Med seg har hun sin stalker/overgriper kalt Mr Toffee. Han føler etter Tiffi og gjør gud veit hva med henne. Mr. Toffee er så suspekt at alle varsellamper burde gå av på en gang. For det første er han kled som en sirkusdirektør uten å ha et sirkus. Han har suspekt hårvekst, sikkert for å lokke barna til å ta på det. Fyren bruker monokkel, noe ingen bruker idag. Det er sikkert en form for Google Glass teknologi, så han ta overgrisbilder uten at barna merker det.  
Ikke minst driver Mr. Toffee som helt klart ikke er Tiffis verge, å tar henne med rundt på turer uten lov. Her snakker vi om at barn lærer at det er greit å bli med fremmede menn som er kledd i kostymer og lover barn eventyr og godteri! Candy Crush helt åpenbart driver med samfunnsnedbrytende propaganda! Ikke nok med at spillet er avhengighetsskapende men det driver å stønner og sukker til de som spiller som Delicouse og Sweet. Se for deg Mr. Toffee står og sier slike ting til unger mens han lover de godteri og en tur bak treet i skogen! Tilfelle du forsatt ikke har forstått poenget mitt så se bildet under!
Candy Crush har helt en pedofil tematikk som handler om gamle menn i suspekte kostymer som tar små piker ut på turstier med løfte om godteri og opplevelser. Her må Tiffi hele tiden hjelpe andre suspekte karakter som Mr. Toffee introdusere henne til. Jeg mener, kom igjen. Hun møter en rosa drage som bader i "brus". Brus som tilfeldig vis ser ut som urin! Jeg mener, er det bare jeg som ser symbolikken her? Mr. Toffee horer ut Tiffi til sine syke pedovenner! Hvorfor er det ingen som reagere på dette?
Jeg håper folk tar dette onde budskapet inn over seg som Candy Crush pusher og spillet noe annet isteden.


søndag 20. september 2015

Dataspill som en vits

Dataspill er så mangt. Det er underholdning, det er gøy, det er alvor, det er politisk og det er rart. Men i det siste så føler jeg at dataspill også har fungert som en vits!
Dataspill er et flott medium du kan gjøre masse kreativt med. Humor har alltid vært en del av dataspill og de historiene som blir fortalt i spillene. Men i det siste har jeg sett trenden av dataspill som har vært laget fra bunnen av som en punchline i en vits. Hele spillet er en vits, som man har laget spillet rundt får å enten bevise sitt humoristiske poeng eller få fram (en slags) satire.

Har du hørt om Shower with your dad Simulator 2015? Eller Goat Simulator? Eller Surgeon Simluator? I am Bread? Octodad? Max Gentleman? Det som kjennetegner disse spillene er at gameplay, konseptet og utførelsen føles som en vits. Spill som er så klar over at konseptet deres er latterlig. Du veit ikke om du skal le eller føle deg fornærmet når du spiller disse spillene. Er du med på spøken eller har du driti deg ut siden du har kjøpt det?
Ta for deg Shower with your dad simulator 2015. Spillet koster 7 kr på Steam og er så latterlig som du tror. Hele spillet går ut på at du skal dusje med pappa (du er en liten gutt) og må finne rett pappa. Spillet har forskjellige moduser som egentlig er det samme. Spillet er en artig vits, jeg mener hvem lager et spill om dette? Du spiller det kanskje 10 minutter og så rister du litt på hodet, ler av det og forteller alle vennene dine om hvor teit spillet er. Er det en god vits? Nja. Er det en ripp-off? Nei, spillet er jo akkurat det som det reklamere det er. Og det koster nesten ingen penger. Men spillet selger endel kopier uansett, i følge SteamSpy så har over 60 tusen kjøpt det. Jeg mener, bare se på traileren til spillet. Dette er vel så selvbevisst som det går ann å bli? Eller?

Mange anklager disse spillene for å være kyniske "money grabs" men jeg føler det blir feil. Disse spillene er latterlige og konseptet er tullete. Den postmoderne ironien er smørt tykt på hele spillet. Både i form av gameplay, det audiovisuelle og "historien". Du må være dum i hodet om du tror disse spillene er mer enn de er. De skriker det i trynet ditt lenge før du kommer til noen kjøpsknapp. Bare høre på musikken til Goat Simulator? Hør hvordan spillet gjør narr av deg!!! Hvordan kan noen tro at dette spillet er noe mer en spøk?

Men funker det? Er det gøy? Fungere disse spillene som en form for vits? Er dette satire og humor på høyt nivå? Både ja og nei. De er mer morsome å snakke om enn så spille i lengden. Jeg har vanskelige for å se for meg at folka som lagde disse spillene tenkte på penger. Flere av spillene stammer fra Game Jams, hvor folk bare er kreative og har det gøy. Spillene har artige konsepter, du ler litt men særlig dype er de ikke. Gameplay er "gimicky" og ganske overfladisk. Det er bare så lenge jeg greier å løpe rundt som en geit og slikke folk eller dusje med pappa. Jeg tipper vi får se mer av slike spill, som er bygd rundt et humoristisk punchline. De selger rett og slett for bra for at de ikke kommer flere. Det betyr vel at noen liker og ler av disse spillene. Og jeg? Vel, jeg kommer vel til å kjøpe noen av disse, fordi jeg liker å le og ha noe å snakke om.


søndag 6. september 2015

Jeg forstår ikke meg på Lets play og Twitch

Denne uka gjorde Jimmy Kimmel narr av folk som ser på andre folk som spiller dataspill. Han fikk så klart masse drapstrusler og hat og han gjorde enda mer narr av både fenomenet og folk som spiller dataspill. Men han gjorde narr av noe som jeg også har lurt på og synes er latterlig, nemlig trenden av å se på folk spille dataspill.
Jeg har aldri likt å se på noen spille dataspill. Dataspill er laget for å bli spilt, ikke nødvendigvis for å bli sett på. Dette var særlig sant i starten av de 2 første tiårene. Kanskje på slutten av 1990-tallet så kom flere dataspill med muligheten for å ta opp innholdet, gav mulighet for tilskuerposisjoner gjennom at man døde i multiplayer osv. Men fortsatt så var dataspill noe man gjorde, ikke noe man så på. Dataspill scenen var preget av man spilte, hadde det gøy sammen. Så startet disse fenomener av Lets Play, Live streaming av spilling, Speed Runs osv å komme rundt 2010 tallet for alvor.

La meg få lov til å understreke, jeg forstår godt hvorfor folk ser på e-sport. Altså dataspill hvor profesjonelle utøvere møter hverandre og slåss om å være best. Dette er et format som vi kjenner fra andre sportsgrener. Ofte følger disse sendingene samme form vi kjenner fra tv. Her har man kommentatorer, eksperter i studio, intervjuer med utøver, mange forskjellige kameravinkler som skal dekke det som skjer. Mange spill har e-sport deler, som Starcraft 2, CounterStrike, DOT2 osv. Til og med jeg har sett på noen av disse sendingene. Jeg synes ikke det er så spennende, men jeg forstår appellen av å se gode utøver sloss om å være best.
Men brorparten av denne se på folk spille dataspilltrenden som har vokst fram er ikke e-sport men mer vanlige folk spiller bare helt vanlige dataspill. Enten singelplayer eller bare vanlige multiplayer. De sitter og spiller, man ser ofte skjermbildet deres og så hører man deres kommentarer under spillingen. Ofte filmer de seg selv også, slik at man kan se ansiktet deres og kroppspråket i et lite vindu ned på skjermen. Dette er en form som har blitt ekstremt populært og fått egne portaler som twich.tv og nå youtube gaming. Twitch.tv skal vist i 2015 ha over 100 millioner besøkende hver måned!

Altså er dette en stor trend som generer mye penger og jeg personlig som nerd ikke forstår. Hva er gleden av å se helt vanlige folk sitte og spille et dataspill mens de prater tull og kommenterer? En viktig del av en slik sending er så klart chatten. Man kan chatte med andre seere og med personen som spiller. For meg så føles det litt som å se på gress gror. Det er lite spennende og nesten alltid så synes jeg personen som spiller bare snakker tull og er ikke morsom. Det er noen ganger jeg ser på noen slike "streams" som man kaller det fordi jeg vil er nysgjerrig på et spillets gameplay og funksjoner. Her får jeg ofte et innblikk  men også får jeg han idioten som spiller med på kjøpet. Hva er appellen? Norske Lets Play videoer er helt forjævelig og jeg føler meg helt utenfor målgruppen når jeg ser på slikt. Ungen mennesker som ikke har noe særlig smart eller interessant å si. Såklart, det er jo forskjellige type folk som lager disse sendingene som Dorkly humoristisk påpeker.
Noen påpeker at denne trenden er som å se på fotball eller tennis på tv. Jeg kjøper den når det kommer til e-sport. Men siden en stor del av denne streaming av dataspill er av folk som bare spiller et spill, faller denne sammenligningen sammen. Jeg ser for meg at noen får en underholdningsverdi av kommentarene og handlingene til personene som spillet. Youtube kjendisene som PewdiePie gjør mye sprell foran skjermen.  For meg personlig så tenker jeg at dette er en forlengelse av det man kaller virtuelle fellesskap. Folk over hele verden trenger å føle at de er et del av et fellesskap i vår stadige mer stressende og atomiserte verden, Selv om man må lette kan spille sammen med andre folk over nett, så er det ingen av disse man kjenner, man får ingen varig relasjon. Folk har behov for å få en fast relasjon, bli kjent og samles rundt felles verdier og interesser. Så gjennom å se på slike videoer, så føler man seg ikke ensom, får noe å snakke om med andre og man kan komme tilbake om og om igjen. En person som er kjent, som man kan forholde seg til. For meg så virker det som et substitutt for fysisk sosial omgang. Som Jimmy Eat Earth synger: "I am not alone because the TV's on".
Det er kanskje derfor masse folk reagere som noen patetiske drittunger når en komiker som Jimmy Kimmel gjør narr av hele fenomenet (og for å være helt ærlig, det er helt fair å gjøre narr av det, tenk litt gjennom det, man ser på folk som spiller dataspill!). Fordi det føles personlig, fordi man får mye ut av å se slike videoer utover ren underholding og tidsfordriv. Man føler seg truffet på så mange nivåer. Jeg veit ikke, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår hva som feiler folk som spiller dataspill noen ganger. Folk må slutte å ta seg selv så alvorlig og ha litt flere hobbyer, slik at ting ikke blir så sårt og man blir så redd for kritikk, kvinner, kunst og politikk i dataspill. Men det er ting som jeg burde skrive mer om i annen post.  

Jeg kommer nok aldri til å se på mye streaming av video spill. Jeg liker å spille dataspill og jeg kommer ikke til å forstå appellen av å se andre spill, jeg er for gammel for dette. Men jeg forstår at dette er et fenomen som mange liker og det er helt greit.

torsdag 13. august 2015

Filmer jeg gleder meg til i 2015 som jeg skal se

Jeg føler det går lengre og lengre mellom hver gang jeg ser fram til å se en film. Men det er noen få som vekker min nysgjerrighet. Men ikke alle disse er så nye. Jeg fikk bare ikke sett de i 2014 og noe ser jeg fram til komme på kino i år.
I 2014 kom filmen Horns. Jeg veit ikke hva den går ut på men filmens plot virker syk, rar og litt morsom. Pluss Harry Potter med horn. Den gikk aldri på kino så du må leie/kjøpe den. Du kan se traileren her eller under.

Blue Ruin blei i 2014 omtalt som en veldig solid hevn film som både er sakte og har nerve. Traileren gir meg en god dårlig stemning og jeg vil se mer. Gikk heller aldri på kino i Norge så du må leie/kjøpe den. Du kan se traileren her eller under.

Jeg liker Tom Hardy. Etter jeg så han i Bronson og Warrior, så var jeg en fan. Ikke alt han spiller i er bra men jeg har sett fram til å se Locke som kom i 2014 her i Norge. Jeg har aldri fått ræva i gir til å se filmen men jeg digger setupen for filmen. Det er Hardy i en bil, på natta, kjørende. Og han har et problem han prøver å løse med å snakke med folk på telefon. Det er det. Traileren ser ut som den har en fin nerve. Du kan se den her eller under.

Jeg tror kanskje ikke dette er en så veldig bra film men jeg vil se den bare fordi jeg liker ideen. Ryan Reynolds er gal og hører stemmer i The Voices. Eller rettere sagt han får beskjed av sine dyr om å drepe folk. Jeg vil bare se filmen fordi jeg lurer på om den er bra eller dårlig. Du kan se traileren her eller under.

Det kom 2 filmer om dobbeltgjengere i 2014 og jeg har ikke sett noen av de. Begge to ser ut som de har sin egen stil og plot. Enemy gir meg mer en trillerfølelse. Jack Gyllenhaal er en professor som en dag ser seg selv i en film. Og så tar historien av derfra. Liker den kreepy feelingen. Du kan se filmen på netflix. Du kan se trailere her eller under.

The Double derimot ser ut som den er barnet til Brazil og The Hudsucker Proxy. Den ser sær og rar ut. Gud veit hva den handler om. Jeg tror denne kan være den beste av disse to filmene. Du kan se traileren her eller under.

Alle gleder seg til den nye Pixar filmen Inside Out som kommer nå i 2015. Jeg gjør det også. Hva mer trenger man? Du kan se traileren her eller under.

Tilslutt har jeg lyst til å se Frank som kom i 2014. Greit, det er en hipsterfilm men den ser morsom ut og jeg liker ideen. Du kan se traileren her eller under.

torsdag 30. juli 2015

Spiller du på Steam eller spiller Steam deg?

Så Steam sommersalg er over for i år og er du nerd, så har du sikkert som meg kjøpt mange spill for feriepengene din og spiller som en gal for tiden. Steam sine salg er flotte muligheter til å få spill billig men i det siste så føler jeg at jeg har brukt mer penger enn jeg egentlig vil og at jeg har blitt litt vel opptatt av funksjoner i Steam som koster meg penger og er egentlig ubrukelig. Jeg føler Steam drar meg inn med sine funksjoner og gjør at jeg bruker mer penger enn planlagt.
Har du lagt merke til ditt Steam level? Nei? Da er du ikke den eneste. Alle som har en konto på Steam har en profil. Tilknyttet denne profilen har du en Steam level. Mitt nivå er 35. Det betyr at jeg har brukt tid og penger på stige i gradene. Hvorfor har jeg giddet dette? Tja, si det. Her kommer vel Steam sin sinkende bruk av gamification og min personlighet.

Hvis du ikke har levd under en stein de siste årene så har du sikkert hørt om gamification. Gamification eller spillifisering på norsk er når man bruker spill-mekanismer, prinsipper og aktiviteter på ikke-spillrelaterte aktiviteter og produkter. Hovedtanken bak dette er at man vil belønne deltakerne som utfører bestemte oppgaver, primært tilknyttet konsumering og læring. Man prøver å bruke spillmekanismer og belønninger til å gjøre oss alle om til Pavlovs hunder eller Skinner sine duer og rotter (hint: behaviorisme). Du kan lese mer her om spillifisering.
Så Steam har i lang tid brukt bruk gamification for å få folk til å levle sine profiler. Det er ikke akkurat noen store fordeler med å stige i nivå på din steam profil. Du får litt forskjellige merker, noen bakgrunner, nye emoter, kan ha flere venner, noen rabatter på spill og noen tilbud. Ikke så veldig gode intensiver for å levle. Det er faktisk en fyr på steam som har blitt level 600! Så hvorfor har jeg da gjort det?

Jeg har blitt litt hooket. For å levle, så krever det ofte at man bruker litt penger på Steam sitt samfunnsmarked. Man får kort når man spiller et spill man eier, men man får bare halvparten av kortene man trenger for få et merke og slik erfaringpoeng. Så enten må man bytte kort eller kjøpe de av andre spillere. Vi snakker her om kanskje 50 øre pluss minus for å kjøpe et kort. Eller du kan selge. Eier du en del spill som meg, så er det plutselig snakk om noen lapper fordi man har så mange kort. I tillegg kan du selge bakgrunner og emots du får av å lage merkene tilknyttet spillene. Når jeg forsto disse mekanikkene, så tok jeg og kjøpte masse kort for å lage alle merkene til mine spill. Jeg hadde jo masse kort liggende å slenge på min profil. Så jeg levlet og fikk masse rare bakgrunner og ting jeg aldri kom til å bruke. Så tilbød Steam meg å bytte alle disse tingene jeg har fått med diamanter, som gjør at jeg kan bruke disse diamantene til lage flere kort, som igjen gjør at jeg må kjøpe flere kort for å lage nye merker (siden hva slags kort jeg får er tilfeldig). Ikke nok med det, siden jeg har steget i nivåer, så får jeg også kort med jevne mellomrom. Som gjør at jeg føler jeg må kjøpe flere kort for å lage nye merker.  
Du forstår greia? Jeg har blitt litt fanget og har brukt litt penger å kjøpe kort, for å lage merker, for å stige i nivå som igjen gjør at jeg får flere kort som gjør at jeg må kjøpe flere kort osv osv osv! Alt dette blir det anda mer av når Steam har salg, som sommersalget, fordi da kommer det enda flere kort du kan bytte inn!

Men er dette så galt? Neida, det er ikke det. Jeg får rabatter på spill, som gjør at jeg sikkert ikke har tapt noe penger (men spørsmålet er om jeg hadde giddet å kjøpe disse spillene uten rabattene jeg får). Noen synes Steam sine nivåer og samlekort er moro og flott mulighet for å tjene penger. Du kan lese en slikt synspunkt her. Pluss spillutviklerne får en lite del av kaka når jeg selger og kjøper et kort (men det får Steam også).
Men greia er at jeg føler meg litt dumt, der jeg sitter og bytter inn kort, for å stige i nivåer og få merker jeg aldri bruker. Men greit nok, Steam kan spill meg, så lenge de fortsetter å ha salg og en bra tjeneste. Pluss jeg trenger jo ikke si det til noen at jeg har litt tvangslidelse av å hele tiden skape nye merker av kort jeg får. 






onsdag 15. juli 2015

Hva en nerd bruker skattepenger og feriepenger på.

Som alle andre i Norge, så har jeg fått mye penger mellom fingere i sommer månedene. Så hva bruker en nerd de på når man ikke har store ferieplaner?

Vel, jeg har skaffet meg en New Nintendo 3DS XL Majora's Mask Edition! Disse var vanskelige å få tak i når de kom i starten og året og blei solgt ut med en gang. Jeg greide å få ta i gjennom spillsjappa.no. 

Nerden i meg smiler!
Jeg eier ikke en 3DS fra før av og når Nintendo kom med den ny versjonen, så var valget enkelt. Men jeg hadde lyst på en Spesial Edition. Det kostet ei heller ikke så mange hundrelappene mer enn å kjøpe en vanlig. Men siden dette er en samlerutgave, så er det nødvendig å ta litt bedre vare på den. Så da stakk jeg til Gamestop og kjøpe litt utstyr som gjør at konsollen er beskyttet.

Gamestop tilbyr en slags starterpakk for å beskytte din 3DS. Greit nok den inneholder endel stasj jeg ikke kommer til å bruke men man veit aldri.
Blei riktig så fint
Tilsammen så kostet meg alt dette godt under 3 tusen kroner. Nå kan jeg reise og kose med med den nye 3DS og ikke være redd for at den får riper og slag slik at verdien synker så mye. Happy Happy Joy Joy!

lørdag 13. juni 2015

Fiks gamle spillmaskiner - Ikke kast de!

Så du har lyst på spill litt på dine gamle spillmaskiner men den funker ikke. Så du tenker at det toget var gått og vil kaste den gamle dingsen fra 80-90 tallet. Men vent, alt er ikke tapt!

Jeg har i det siste rotet litt med å fikse gamle spillmaskiner. Særlig bærbare. Spillmaskiner fra gamle dager er ikke nødvendigvis så vanskelige å fikse selv. Jeg har ikke noe teknisk kunnskap men ved hjelp av google, youtube, ebay og litt fikling er det mulig å få liv i sin gamle spillmaskin. Det er også mulig å få fjernet all skitten og byttet ut deler som er slitt.

Når en maskin ikke fungere, så er det viktig å google. Kanskje maskinen din har en kjent feil som oppstår. Slik som Segas Game Gear er kjent for at dets kondensatorer lekker og må bli skiftet. Da finner du ofte framgangsmåter for å fikse dette på nettet og kanskje er det lett å skaffe deler på ebay. Jeg kjøpte selv en ødelagt Game Gear på finn og håpte på at det var et problem jeg kunne løse. Her fant jeg ut at det var kondensatorene som var ødelagt og kjøpte nye på ebay til noen tiere. Så var det å kjøpe det loddejern og se noen filmer på youtube. Etter litt roting og feilprøving, fikk jeg liv igjen i maskinen. Pluss jeg fikk den rengjort og pusset. Et eksempel på at det er håp for ødelagte maskiner.
Kondensatorene måtte bytte ved hjelp av lodding
Funker fint etter litt jobb
Et annet eksempel var at jeg kjøpte en gameboy color på finn til 80 kr. Skjermen funket ikke. Men alle Gameboyene har en kjent feil med skjermen som man kan fikse med et loddejern. Dog denne gangen var feilen så alvorlig at jeg fikk ikke fikset det. Så du tenker jeg hadde kastet bort 80 kr? Feil! Du kan kjøpe slike skjermer på ebay for 60 kr. Etter noen uker fikk jeg en ny og kunne skifte ut skjermen, rense hele Gameboyen og alt funket fint. Gameboy Color koster ofter 400 kr i god stand, så da fikk jeg en ny Gameboy for 150 kr. Røverkjøp.  
Klar for å fikse en GameBoy Color
Skjermen gikk ikke ann å fikse med å lodde tilbake koblingene



Ny skjerm fra Ebay til 60 kr

Alt funker fint!

Flott Gameboy Color som alt funker med takk være litt fikling
Det er noen ting som er viktig å tenke på når man kjøper ødelagt utstyr på nettet. Nemlig det er en sjanse for at feilen er så alvorlig at du ikke kan fikse den selv eller med deler fra Ebay. Det er alltid en sjanse å ta. Pluss at spillmaskiner som er sjeldne er det ikke lett å finne deler eller hjelp til å fikse på nettet. Ergo vil jeg anbefale deg til å tenke at du egentlig har tapt pengene når du kjøper slikt. Så ikke bruk mye penger eller bli skuffet om du ikke får reparasjonen til å fungere. Pluss det lønner seg å ta tid, se videoer på youtube (gjerne mens du jobber) og ikke vær redd for å teste ut ting.

Har du derimot ødelagte spillmaskiner du ikke vil fikse selv, så ikke kast de. Legg de ut på nettet, slik at personer som meg kan kjøpe de. Men ikke gå gal på pris. Når du ikke veit feilen, så er det et sjansespill for kjøperen. En fin regel er at man selger for hvertfall 1/3 av prisen når det er feilvare og tilstanden ser bra ut. Er spillmaskinen godt brukt og ødelagt, så anbefaler jeg gibort pris. Folk er ikke dumme. Du gjør ikke dette for å tjene penger men for å gi spillmaskinen din nytt liv når du selv ikke kan gjøre det.

Har derimot spillmaskinen din slitte deler eller ødelagte knapper, så finner man lett nye på ebay og da er det bare å forsiktig skru maskinen fra hverandre og bytte de ut. Ofte er dette enkelt å gjøre. Men vær nøye på hvor skruer skal inn tilbake og ikke brukt makt. Se ofte en video på youtube fordi ofte må ting bli tatt fra hverandre på bestemte måter for å ikke bli brekt.

Lykke til med å fikse din spillmaskin.




torsdag 4. juni 2015

Gjør alt fokus på nerdeting oss mindre voksne og mer til konsumerister?

Posterboyen for nerdekultur, skuespilleren Simon Pegg, skapte for litt siden endel furore gjennom noen uttalelser han gjorde i et intervju angående nerdekultur. Utsagn som jeg føler traff meg.
Jeg gidder ikke å forklare hvem Simon Pegg er. Leser du denne bloggen, så forventer jeg at du veit hvem han er og hva han er lagd eller så kan du bruke google. Saken er at Pegg, som har spilt i mange nerdefilmer uttalte i et intervju med Radio Times blant annet at:


Så klart blei mange provosert over hans utsagn og blant annet IO9 slo dette opp stort og var uenig med hans uttalelser. Noe som ikke er så rart med tanke på at hele nettstedet lever av nettopp nerdekultur. Du kan lese hele saken her. Nå har Simon Pegg selv via sin blogg skrevet en slags forklaring på hva han mente. Og han har noen bra poenger og observasjoner rundt sine spissformuleringer.

Han skriver at nerdekulturen har blitt preget av ønsket om å ikke bli voksen. At man har forlenget sin ungdomstid langt ut i 20 og 30 årene. Og denne kulturen har blitt tatt over markedskreftene. Han skriver: "(...)this extended adolescence has been cannily co-opted by market forces, who have identified this relatively new demographic as an incredibly lucrative wellspring of consumerist potential."
Han kommer med en liten kulturanalyse basert på Jean Baudrillard hvor han skriver om "the infantilzation of society". Pegg skriver: "Put simply, this is the idea that as a society, we are kept in a state of arrested development by dominant forces in order to keep us more compliant. We are made passionate about the things that occupied us as children as a means of drawing our attentions away from the things we really should be invested in, inequality, corruption, economic injustice etc. It makes sense that when faced with the awfulness of the world, the harsh realities that surround us, our instinct is to seek comfort, and where else were the majority of us most comfortable than our youth?"

Han angriper også fokuset filmer innen sjangere som nerder liker har i det siste ofte vært preget av det spektakulære som den drivende kraften bak det kreative, ikke nødvendigvis innholdet eller at man vil si noe. Du kan lese hele bloggposten her. Det er også andre som er enig med Pegg på noen områder.

Jeg må si at jeg føler meg enig i mye av det Pegg sier i både intervjuet og sin bloggpost. Jeg er selv en stor nerd, som man kan få inntrykk av å lese denne bloggen. Jeg ser, leser og bryr meg om mye nerdestoff og det tar en del av min tid og mentale fokus. Men stadig oftere så tar jeg meg selv i tenke de samme baner som Pegg nevner. Tegneserier, superheltfilmer, dataspill, cosplay, samle på magic kort, kjøpe masse nerdestuff du har i stua, alt er hjernedødt konsumerisme som gir overfladisk glede. Man trenger ikke komme fra Frankfurt skolen og digge Adorno og Horkheimer for å innse dette. Nerdekultur har idag blitt et prakteksempel på kulturindustrien. Nå skal jeg la den mer ideologiske del av debatten ligg fordi det er ikke det jeg vil skrive om her.

Nei, mer at jeg føler mye nerdeting ikke har noe reel dybde lengre, det er lite man vil si og fokuset er på nostalgi, kjøpekraft og tom posering. Hele denne "geekcultur" har gjort at vi blir som karakterene på "The Big Bang Theory". Overfladiske, glatte og redusert til popkulturelle referanser som avslører vår smak og favoritt ting. Særlig fokus på ting og overflate har gjort at jeg har følte nerdekulturen har mistet sin relevans og har blitt bare et sted hvor store selskap kan spy ut produkter og dill som vi kjøper. Fordi nerder har utrolige lojale og kjøper alt av de tingene de liker. Særlig cosplay trenden har jeg fått i halsen. En slags innholdsløs hyllest til karakterer man finner i dataspill og filmer, hvor fokus er på vise seg fram og reprodusere en "look" fra kommersielle produkter. Hva er vitsen? Hvor er meningen? Pluss det blir mer fokus på kropp, hud og sex for hvert år. Dog jeg må si jeg er imponert over kreativiteten folk framviser.
Noe av det mest samfunnskritiske, dyptgående og tankevekkende har jeg funnet innenfor sjangere som tilhører nerdekulturen. Som sci fi bøker og filmer. Jeg har blitt provosert og fått nytt syn på min samtid gjennom å se sci fi filmer og lese bøker. Jeg har spilt dataspill og lest tegneserier som har underholdt men også som har fått meg til å tenke. Så det er mye produkter som blir lagt som tilhører nerdeverden som har brodd, som ikke har et fokus på selge en spektakulær, navlebeskuende "merchandised" seriepreget produktlinje men det blir mindre og mindre av det. Jeg føler at denne dybden som tiltrakk meg nerdestoff har forsvunnet mer og mer. Nerdekulturen har blitt redusert til å klage på internet eller diskutere trivia. Jeg kjenner meg ikke igjen og føler selv at jeg konsumerer innhold og bruker penger på ting som ikke betyr noe eller som egentlig gir meg noe, utenom å bekrefte at jeg tilhører nerdekulturen. Særlig filmene som blir spydd ut for å tilfredsstille nerder er sørgelig både kunstnerisk, historiemessig og når det kommer til tema. Alle disse superheltfilmene er så overfladiske at det gjør vondt. Filmer som kun er underholding, som har karakterer som er så endimensjonale og konflikter som er så "McGuffin" preget at det ikke er noe motstand å finne. Hva tilbyr Avengers 2? Det er en eneste stor pengemaskin som skal selge "merchenadise". Jeg er lei og fremmedgjort av den stadig større nerdekulturen som forlengst har blitt mainstream.
Kanskje er jeg bare endelig blitt voksen? Men jeg føler ikke det er problemet, jeg har alltid vært voksen. En person som liker mye rart, har mange hobbyer og endel av disse tingene er nerderelatert. Men i de siste så har jeg følt at nerdekulturen kanskje har blitt alt for barnslig, uten reel dybde og budskap og blitt alt for fokusert på konsumerisme og "negativ" virkelighetsflukt. Det er ikke noe galt med eskapisme, alle trenger det men nå føler jeg nerder i stor grad kun har blitt dumme, overfladiske, cosplayende referanses-siterende, passive dataspillere som har blitt for lik klisjeen av en nerd.

Disse tankene får meg til å tenke på en artikkel som Patton Oswalt skreiv for Wired i 2010. Oswalt er en kjent komiker som også er et nerdeikon. Ikke bare fordi han ser ut som en klassisk nerd men fordi han aldri har vært redd for uttrykke sin elsk for nerdekultur. I artikkelen som heit Wake Up, Geek Culture, it is time to die angriper han dagens nerder og nerdekultur i den forstand at alle idag kaller seg nerder. Interenet gjør at tilgjengelig med en gang og det koster ikke noe å bli religiøst opptatt av noe lengre. Det blir overfladisk og alle kaller seg nerd fordi man er opphengt i noe, om det er filmserie, tv-serie, manga osv. Oswalt kaller sier: "We’re on the brink of Etewaf: Everything That Ever Was—Available Forever.". Men for han så er dette et problem, for som han sier: "Etewaf doesn’t produce a new generation of artists—just an army of sated consumers". Nerdene har blitt konsumenter. Han har flere poenger og løsninger på dette problemet. Du kan lese artikkelen her 

Jeg kan ikke helt bli kvitt følelsen av at nerdekulturen har blitt en hul kommersielle ting. Jeg tar sikkert feil eller er jeg på vei til å bli voksen.

lørdag 16. mai 2015

Blir filmklubber lagt ned i Norge og er det et problem?

Er du over gjennomsnittet filminteressert så har du sikkert funnet veien til en filmklubb en eller annen gang. Filmklubber har i Norge vært leng en kulturinstitusjon som har tilbudt muligheten for å se filmer du normalt ikke får sett på kino eller fått leid/kjøpt ellers. Men i det siste har det vært krisestemning i Norsk Filmklubbforbund (NFK) fordi hele ordningen ser ut til å bli lagt ned.

Norsk Filmklubbforbund får offentlig støtte gjennom Film & Kino. Film & Kino henter sine penger i stor grad fra en avgift på fysiske videomedier (DVD/Blu Ray). Men som en følge av sviktende DVD-salg vil staten foreslå å fjerne den offentlige støtten til Norsk filmklubbforbund. Du kan lese hele pressmeldingen her på NFK sine hjemmesider her.
Man veit med andre ord ikke hva som kommer til å skje med NFK og alle filmklubbene rundt omkring i landet. Det påvirker filmklubber, barnefilmklubber og kurs og arrangementer som NFK arrangerer. Slik ting ser ut nå, så blir alt lagt ned fordi det ikke får støtte. Støtte som i 2014 bare var på 2.590.000 millioner. Ikke mye penger med andre ord. Her kan du selve se hva NFK beskrive oppgavene de gjør.
  • Assisterer ved oppstart av filmklubber.
  • Importerer og distribuerer film til filmklubber.
  • Informerer om film, filmklubber og filmpolitiske spørsmål
  • Arrangerer kurs og seminarer innenfor film- og medieområdet
  • Støtter arrangementer i filmklubbene
  • Fordeler frifondstøtte til barne- og ungdomsfilmklubber
  • Utvikler og publiserer kursopplegg og studiemateriell
  • Utgir “Z” filmtidsskrift
  • Tar et spesielt ansvar for opprettelse og drift av filmklubber for barn og unge
  • Har opprettet Arthaus stiftelsen for filmkunst for å sikre en bredere import av kvalitetsfilm til kinoer og filmklubber
Såklart har mange som jobber i filmbransjen, filmkritikere og filmforskere blitt ganske opprørt over at NFK mest sannsynligvis blir lagt ned. Filmstedet Montages har skrevet en sak du kan leseher. De skriver blant annet:"De aller fleste av landets filmskapere, filmvitere og kritikere har tatt sine første, søkende steg inn i filmbransjen ved å være en del av filmklubb-bevegelsen. Nettverket som filmklubbene utgjør et uerstattelig inspirasjons- og motivasjonsorgan for norsk filmkultur."

En av Norges mest kjente filmforsker, Gunnar Iversen, har skrevet en ganske personlig vinkling på hvorfor det er viktig for at filmklubbene består som filmkulturelt tilbud. Du kan lese hele teksten her i RushPrint. Iversen påpeker at: "Filmklubbevegelsen er et lærested og et diskusjonsforum om film, gjennom sin kursvirksomhet, og sin publisering av studiehefter og filmtidsskriftet Z.". Men Iversen har også to viktig poeng han på peker i sin tekst, nemlig "Det er viktig å stille kritiske spørsmål. Spiller filmklubbene fremdeles den viktige rollen som de gjorde før? Trenger den alternative filmformidlingen i Norge en fornyelse?". Iversen svar rungende ja på det første spørsmålet selv om akkurat hvorfor filmklubbene er viktig blir noe diffus og slagordpreget. Han skriver at filmklubbene er et alternative på små tettsteder med begrenset filmtlbud og er et sted hvor man kan se aldre og alterantive filmer. Men tar ikke over seg at slikt eksistere gjennom internet allerede og bare kommer til å bli mer av. Det siste spørsmålet om fornyelse svarer Iversen ikke, noe jeg synes er dumt fordi dette er etter min mening det viktigste spørsmålet. Fordi det er ikke noe vits å holde noe i livet på grunn av hva det har oppnådd før, når framtiden har forandret seg og skal filmklubber være relevante, så må de også gjøre dette.
La meg få lov til å være krystallklar. Personlig synes filmklubbene er et flott tilbud som er viktig for å tilby filmopplevelser som man normalt ikke får se. Både gamle som nye. Det er viktig å se anderledes film, skal man utvikle en nasjonal filmkultur som gir bra filmer, gror fram gode kritikere og får fram noen bra filmforskere. Og jeg synes det er noe staten skal støtte, med tanke på hvor latterlig lite penger som trengs for å få dette til å skje og hvor mye kultur man får ut av pengene. Men jeg synes filmklubb systemet slik det er nå trenger en forandring og må ta inn over seg noen fakta at hvordan folk ser film, har tilgang på film og hva man er på jakt etter av opplevelser har forandret seg. I tillegg så synes jeg mye argumentasjonen for å holde NFK slik det er idag er for dårlig når man alt man kan påpeke er at det er viktig og at filmklubber tradisjonelt har vært arenaer hvor filmtalenter har kommet fra i Norge. Ting forandrer seg og det har etterhvert kommet forskjellige folk til filmområdet  i Norge som ikke har vært innom filmklubbene. Talenter finner alltid fram, om filmklubbene forsvinner går ikke alt til helvete (krisemaksimering er ALDRI en godt poeng). Dra fram historie for å argumenter for hvorfor noe er viktig er sjeldent fruktbart fordi TING FORANDRE SEG!   
Idag er det helt andre muligheter til å se mange typer film enn når jeg vokste opp på 1980-tallet. Man kan leie på nett, streame og kjøpe fysiske kopier av gamle filmer, fra andre kulturer og markeder via internet. Internet har forandre muligheten til se anderledes og gammel film. Mulighetene er med andre ord mye større om du er filminteressert  idag og dette har i en vis grad spilt filmklubbene på sidelinjen med sine filmprogrammer og kinosaler. Sist gang jeg var på en filmklubb, som var rundt 2008, så var filmen vi skulle se, en dvd som blei satt via en projektor. Jeg kunne med andre ord sett filmen hos meg selv, i bedre kvalitet. Siden den gangen har jeg kun brukt Cinemateket i Oslo. Mye fordi de viser filmene i celluloid kopier og fordi utvalget er mye bedre (de har kurator også som har høyere nivå enn på lokale filmklubber). 

Jeg er for at filmklubber skal bestå og at staten må bidra med de få kronene de trengs for at NFK skal forsette sin drift MEN jeg vil også at man skal se på NFK og ta inn over seg filmklubbene framstår som mer og mer gammeldagse og siderumpe i dagens digitale filmmarked. Man treffer ikke publikumet som finnes idag. Er man filminteressert idag, framstår tilbudet til filmklubber som smalt (da mener jeg ikke i bra forstand), utdatert (da mener jeg ikke at de har gamle filmer) og lite gjennomtenkte programmer (forskjell fra filmklubb til filmklubb på denne kvaliteten). Skal man nå filminteresserte folk idag, så må man komme seg ut av kinosalen, ut på nett og ta inn over seg at brukervaner er forandret. Man kan ikke holde på som man alltid har gjort fordi "filmlubben har alltid før vært en viktig arena for filminteresserte og nye talenter". Sjansen for at man går glipp av disse "talentene" om man gjør slik man alltid har gjort er stor. På tide å ta følelsen og nostalgien bak låven og de de et nakkeskudd. 

I en perfekt verden vill jeg har foreslått medlemskap i en filmklubb i Norge gav tilgang til et streaming tilbud ala MUBI. En tjeneste hvor man kunne få se et bra utvalg av filmen valgt av kuratorer som har peil. Som tilbød et forum hvor man kunne diskutere filmene med andre medlemmer. Enten så var denne streamingtjenesten et tillegg til å gå på på din lokale filmklubben eller så tok den over helt over det fysiske tilbudet (tipper dette er for sterkt å svelge for filmfolk). Eller isteden for en streamingtjeneste, så var det en mulighet for å leie filmer over NFK nettsider, til sterkt redusert pris. Slik at filmklubben kunne sette opp filmer lokalt og så velge ut noen filmer digitalt som medlemmer kunne se hjemme som passet inn i programmet hver måned. Slik at man selv kunne se flere filmer innen samme sjanger, regissør, tidsperiode, tema osv. Fordi det er slik folk IDAG ser film i større og større grad og det er HER filminteresserte er. På nett, på streaming og i kinosalen. Såklart, jeg antar slike løsninger er et mareritt med tanke på lisenser og rettigheter men når MUBI får det til, så kan det ikke være umulig. Jeg tror man gjør filmklubbene en bjørnetjeneste om man gråter seg til penger for å forsette slik man gjør idag, fordi da blir man tilslutt ill-relevant og da kommer ingen til protestere når man igjen foreslår å legge ned hele dritten om når noen år. En annen kjent filmforsker uttalte på facebook, at dagens filmstudenter ser mye film idag, men at det er for det meste ferskvare og lite spenn. Altså de burde gå mer på filmklubber. Men jeg tenkte da jeg leste dette at grunnen til at disse studentene ikke ser gammel og alternative film er fordi det ikke er tilgjengelig der de SER FILM idag, som ikke er primært i en kinosal.

Så for å oppsummere. Ikke legg ned NFK men ta nå muligheten til å forandre på hele systemet slik at man får relevante tilbud som treffer filminteresserte slik filmmarked og seervaner er idag, ikke slik de var på 1960/70/80 tallet. Få litt ekstra penger til å legge om og for gud skyld, få til noe bra argumenter som ikke bare går på gamle følelser, nostalgi og historikk. 

Hilsen en tidligere filmklubb medlem.