Skuffa magic the gathering bruker....

Jeg har skrevet om før, at jeg er en ganske stor magicholiker. Jeg har spilt siden 1997 og har alt for mange kort. Men i den siste tiden føler jeg at magic ikke er for meg lengre. La meg forklare.

Magic the Gathering fyller 30 år akkurat nå og det tenkte selskapet som eier kortspillet Wizard of the Coast at de skulle feire. Feire at et kortspill har overlevd i 30 år! Gi noe tilbake til alle de som spilte. Både gamle og nye spillere. Virkelig få alle til å føle at kortspillet var for gud og hvermann! Så hva valgt de å gjøre? Lansere et begrenset opplag av en proxy reprint av gamle kort til nesten 10 000 kr du ikke kan bruke når du spiller!

Sånn alle MTG spillere har følt seg siste ukene

Det er så mye galt med dette. For det først, så er det proxy kort. Altså det er ikke kort du kan spille med i turnering. Proxy kort er noe folk bruker når man spiller casual med venner. Si du eier et dyrt kort. Det er så dyrt, at du ikke vil bruke det fordi det foringer verdien. Da går du online og kjøper et proxy kort av samme kort for noen kroner. Litt som å printe en falsk versjon av kortet hjemme på printeren. Men dette er bare du kan gjøre om folk godtar at du gjør dette, fordi du veit du har originalen. Men dette er ikke så vanlig, fordi vanlige spillere har ikke kort som koster tusenvis av kroner og er fra 1990 tallet.   

Og så koster produktet 10 000 kr! Hvem faen har råd til dette? MTG er et kortspill som koster veldig mye å spille og prisen går bare oppover og oppover. Folk føler man ikke har råd til dette. Særlig i disse inflasjonstider. Hvem kan vel bruke 10 000 kr på noen få kort? Fordi det er bare noen få kort du får. Du får 4 booster med 15 kort i hver pakke. Altså 60 kort for 10 000 kr! Sjansen for at du får noen kort som er til sammen verdt 10 000 kr er også liten. Føles som Satan har designet dette produktet bare for å plage oss spillere. 

Bilde av styret i WOTC

Det hadde kanskje vært greit at de lager en slikt dyrt produkt som skal gå til de rike samlerne om WOTC hadde lansert noen andre jubileums produkter som feirer Magic. Som er billig, som alle vanlige spillere kan kjøpe. Nei! Ikke faen! Jeg vil gjerne ha noen kule produkter som jeg kan kose meg med. Som bringer minner fra mine snart 25 år med magic spilling. Men neida. Det er skuffende at det har blitt sånn. Tolarian Community College har en fin video om dette. Du kan se den under eller her  

Alle hatet dette produktet og du kan finne videoer og nettsaker om dette. Folk hatet det så mye, at det virker ikke som nesten ingen har kjøpt det. Uansett, det var jo ingen som hadde råd til det, men de samlerne med penger som kunne ha kjøpt det, har heller ikke anskaffet seg det virker det som. Det er jo bra men jeg føler at jeg er lei hele Magic kjøret. Det er så mye kort og det koster så mye, så jeg startet å bli lei. Jeg lurer på om dette var spikeren i kista for meg for denne gangen. Jeg blir alltid lei av MtG og slutter å spille noen år, så kommer jeg tilbake og bruke alt for mye penger. Vi får se om dette skjer igjen. 

Mike Fahey er død

Denne uka døde Mike Fahey. Han var en kjent dataspill anmelder som jobbet for Kotaku. Han var en av de få kjente spillkritikerne som de fleste likte og skrev gode omtaler og anmeldelser.  

Personlig likte jeg å lese alt han gjorde men jeg var særlig glad i hans Snacktaku spalte, hvor han anmeldte rare snacks. Mike opererte i et farvann som de siste 5-6 årene har blitt gjenstand for mye debatt og kontroverser, nemlig dataspill og dataspilljournalistikk. Selv de mest sinnagærne kritikerne av Kotaku, kulturkrigerne og trollene greide ikke å hate Mike. Han var en av de få som jeg følte nesten alle var enig var en bra fyr.  

Mike var en kjent og kjær i spillbransjen og du finner mange hyllester av han både på Kotaku her, andre spillnettsteder Polygon, Gameindustry og Eurogamer. Mike hadde slitet med helseproblemer siste årene, som gjorde at han ble lam og han publiserte mye mindre enn i sin glanstid. Det er uansett trist når noen dør, særlig den person har gitt mye glede og underholdning gjennom sin jobb. 

Big box pc-spill er både samleobjekter og nostalgi trip

Idag kjøper nesten alle sine dataspill til pc digitalt men for over 30 år siden, så kjøpte man de fysisk og noen pc spill kom i det man kalte "big box" format. Et format som ikke nødvendigvis var så veldig plassbesparende men var rimelig kult.

Fysisk pc spill fikk man ofte i to varianter. "Big box" formatet kom på slutten av 1980-tallet. Det var ingen standard mål på pappeskene spillene kom i. Ofte var det en grunn til å ha en stor pappeske. Enten var det en stor manual eller mange disketter. Man trengte plassen! Men det var også meningen av selve boksens design skulle tiltrekke oppmerksomhet. Problemet var at det tok mye plass i hyllene. Derfor kom etterhvert pc spill i  det man kalt " jewel cases". Det er rett og slett et cd-cover. Lite og hendig format. Som sakte men sikkert tok livet av "big box" formatet 

Som du sikkert ser på bildene, så har jeg (nesten) alle mine gamle pc spill som bruker "big box" formatet. Det gir meg en god nostalgi følelse og ta fram disse spillene, se på coveret og ta fram manualene. De er også sikkerlig fine utstillingsobjekter. Men så var det med plassene da. Disse spillene tar mye plass! Så derfor er de fleste lagret i en kjeller i mitt barndomshjem i en skuff. 

Disse store eskene har jo såklart blitt samleobjekter. Gamle nerder som meg, savner disse gamle, store eskene og mange av oss har kastet disse når vi var unge får å plass i hylla eller bare kastet disse når vi har flyttet. Jeg mener, nesten alle disse pc spillene kan man få kjøpt digitalt og mange er lagret på et format som ingen har lengre. Jeg mener, hvem har en diskettstasjon i sin pc lengre? Nå er ikke "big box" pc spill vært mye men er spillet sjeldent eller populært, så kan du kanskje få den samme summen som du betalte for spillet 30 år siden eller litt mer. 

Jeg kjøpte 2 "big boxs" pc spille fra Finn, fordi begge spillene har nostalgi verdi for meg. Ene hadde særlig betydning siden en vitenskapelig artikkel jeg skrev var sentret rundt det pcspillet Requiem: Avenging angle. Jeg bare måtte ha esken i min samling, så jeg kan stille ut både esken sammen med artikkelen. Men jeg kommer nok aldri å samle på disse boksene, fordi det tar plass. Selv om jeg veldig gjerne ville ha alle Doom versjonene, men de koster alt for mye!

Er du Krakow, så er Kraków Pinball Museum verdt et besøk

Jeg var i Polen på ferie i sommer og siden jeg er nerd, så måtte jeg innom noen nerdesteder på turen. Og det sted jeg anbefaler er Kraków Pinball Museum.

Er du i byen, så anbefaler jeg deg en tur. Den ligger ganske midt i byen, ikke langt fra det jødiske kvartalet. Du trenger ikke å være veldig glad i pinball heller for å ditt, fordi det var mye å finne på der. Det var også endel arkade maskiner der. Mye skytespill og andre klassikere. Her er adressen til hjemmesiden dere 

Hele lokalet er en stor kjeller med flere rom. Jeg fikk sikkerlig nostalgi av gå i lokalet. Det minnet meg om arkadehaller fra når jeg var liten. Full av lyder og lys. Du kan kjøpe øl der om du vil og lokalene var akkurat så slitt som det skal være i en ekte arkadehall. Ikke nedslitt eller skittent men litt godt brukt. Jeg har ikke mye peil på pinball men det var mange klassiske pinball maskiner der fra Williams, Stern og Gottlieb. Egentlig imponerende mye gammelt med tanke på at Polen lå bak jernteppet.   

Det var overraskende mange unge der, så det var ikke bare gamle folk som ville gjenoppleve sin barndom. Min kjæreste var med og hun er ingen pinball eller arkade fan men hun kost seg også. Du betaler for 1 time eller hele kvelden. Det lønner å betale for en hel kveld om du skal være der mye mer enn 1 time, fordi det var ikke stor forskjell med tanke på penger. Tror det kostet sånn 60 kr for 1 time og 80 for en hel kveld. Du betaler altså ikke for hvert spill, alle maskinene står på free-play. Min erfaring er at 1 time er ikke nok til å teste alle spillene. Du trenger fort flere timer! Så tar turen!

Bekjennelser fra en Magicholiker

Jeg har spilt Magic the Gathering siden 1997 og jeg har alt for mange magic kort. Jeg er en Magicholiker, så jeg fortsetter å kjøpe kort. Og WOTC fortsetter bare å spytte ut nye kort. Noen ganger kan det bare bli litt for mye, ta for mye plass og koste litt for mye penger.  

Siste ukene har det kommet et nytt sett innen Magic med navnet Double Masters 2022. Det er et sett hvor dyre, gamle kort har blitt printet om igjen, så mange kort har stor verdi og mange spillere har lyst på kort fra serien. Men det koster masse penger å kjøpe en booster pack eller display! En booster pakke med 16 kort koster 170 kr! Og vil du kjøpe booster som tilhører Collector Booster versjonen, så må du betale 899 kr! FOR FAEN MEG 15 KORT!!! Ja, du kan være heldig og få et kort som koster nesten  10000 kr men sjansen er liten. 

Et av poengene med Magic er jo å samle på kortene, det er jo derfor det heter TCG, nemlig Trading Card Game. Du må jakte på de sjeldne kortene som gjør at du får en fordel i spillet. Har du mange kort du ikke trenger eller bruker, så kan du bytte de eller selge de. Fordi et TCG som Magic, har faktisk en del kort en verdi. Du kan gå på mange nettsteder og ser verdien, som går både opp og ned, uke til uke. Til og med på norske Finn, så blir kort solgt og kjøpt med rimelig høy frekvens. Men hva har vel det å si, når du aldri bytter bort kort eller selger det og du bare kjøper nye? Jo da er du en magticholiker, som sånn meg. 

Jeg har permer, kofferter og bokser med magic kort! Jeg har 4 kofferter med permer og decker, som jeg kan ta med meg når jeg skal spille. Jeg har mange bokser som er fulle av common og uncommon kort, noe står på soverommet, mye står i kjeller. I kjelleren aleine har jeg nesten 30 000 tusen kort!  

Så jeg trenger ikke flere magic kort men så føler meg kløen når et nytt sett kommer. Det er flere kort man har lyst til eie, kanskje bygge en deck rundt, så man argumentere for, joa jeg kan jo bare kjøpe noen få kort.... Men det er vanskelig å bare kjøpe noen få kort....

Magic the Gathering gir ut for tiden veldig mange nye kortserier. Det er nye produkter rundt hjørnet hele tiden! Faktisk så føler mange av oss gamle magic spillere at vi drukner i nye serier. Så mye at folk klager. Det går på lommeboka løs og mange føler man ikke får noe glede av nye kort før man må løpe og kjøpe nye kort. Du kan jo se på en video her fra Tolarian Community College eller under om dette teamet. 

Jeg startet å spille Magic for 25 år siden og min magic interesse går i bølgedaler. Jeg merker at jeg har startet å gå litt lei igjen og tørsten etter nye magic kort er på vei ned. Men faren for at trangen for flere magic kort blusser opp er alltid der som en magickoliker. Jeg må bare få alle kortene jeg har kjøpte på cardmarket som er på vei i posten og den secret lair boksen jeg bestilte for 6 måneder siden.... så skal jeg slutte... det er jo inflasjon og høye strømpriser... 

Jeg lover, jeg har ikke et problem. Det er du som har et problem! 

Nerdeklokkker - samleobjekt?

Problemet med å ha nerdehobbyer, er at man fort kan bli litt samlegal. Ofte pumper det man er fan av, ut objekter og ting selskapene vil at du skal kjøpe, fordi det er kult eller "samleobjekt". Noe er kult, andre ting er bare dritt og ren utnytting din glede for noe. Et område er klokker. 

Som mann, som ikke bruker mye smykker, så er det å ta på seg ei fin klokke, det nærmeste man kommer å ta på seg et fint smykke til fest. Jeg veit, jeg veit, det er mange menn som bruker smykker, jeg snakker ikke om disse. Jeg har aldri vært noe klokkegal og har normalt eid to klokker. En til hverdag og en til fest. Men de siste årene har jeg anskaffet meg noen flere klokker, fordi de har forskjellige bruksområder, kvaliteter og design. Så kom jeg tilfeldigvis over at klokkemerker også lager klokker basert på både dataspill og filmer. Og da sa det pang!

Helt tilfeldig fant jeg ut at Timex hadde laget en Pac-man klokke! Jeg ble helt solgt! Og måtte jo såklart ha en! Og så fant jeg ut Casio også hadde en Pac-man klokke! Så da måtte jeg også ha den. Jeg mener, bare se på disse klokkene!!!

Både Timex og Casio klokker er et kjent merke og har klokker som har godt rykte på seg. Greit nok, det er ikke Seiko eller Citzen, men uansett gode klokker som er rimelige. Nå vil jeg ikke akkurat si at dette er samleobjekter, fordi det har nok blitt laget en del av disse. Men jeg elsker detaljene og stilen. Ja, det er litt tacky, men det er Pac-man! Timex klokken bruker jeg på jobb og Casio er til fest. Se på detaljene! 

Men så fant jeg ut at Seiko hadde laget Street Fighter 2 klokker! Og de så utrolige kule ut! Klokkene er egentlig Seiko 5 Sport klokker, som er fin og gode klokker! Jeg elsket designet på klokkene, fordi de var koblet til 6 karakterer fra spillet. Siden jeg vokste opp med å spille Street Fighter 2 på SNES så måtte jeg ha hvert fall en klokke. 

Men dette var dyre klokker! Det var bare laget 10 000 av hver klokke og det var Seiko 5 klokke design, så det kostet. Jeg skaffet Guile klokken og den var nydelig! Så mange detaljer og designet var perfekt! Først var jeg redd for å gå med klokken, fordi det var et samleobjekt men så tenkte jeg, hva er vitsen å ha en dyr klokke om man aldri går med den! Etter hvert så kjøpte jeg også Chun-Li klokken. Planen var ikke å kjøpe noen av klokkene, fordi jeg syntes det var for dyrt. Men jeg fikk begge to med ganske store rabatter, så jeg var heldig. Se på klokkene! Så fin! Og rå!

Nå er ikke jeg klokkesamler, men jeg må si slike klokker treffer nerden og samleren i meg. Du kan jo spørre hva man skal med alt dette? Joa, det er begrenset hvor mang klokker man trenger men om det gir deg glede å eie og bruke slike, så kjør på. Og kanskje er du heldig, om 20-30 år, så er klokkene verdt mer enn når du kjøpte de. Men kjøp slik ikke fordi det er en investering men fordi det treffer deg i nerdehjertet. 

Nå er det flere klokkemerker som selger slike klokker med design rettet mot nerder. Mye synes jeg er bare trash og appellere ikke til meg. Men Citzen, som er anerkjent klokkemerke, har noen laget noen flott klokker basert på Star Wars og Marvel, men de er nesten umulig å få tak i og koster mye. Men jeg merker jeg vil gjerne ha en slik klokke.....

 

12 år og over 100 000 leser!

Jeg starta denne bloggen sommeren 2009, som et forsøk for å forstå bloggfenomenet, hva som skapte klikk og kanskje slå i hjel noe tid i en periode hvor jeg var arbeidsløs. Det var med andre ord ingen store tanker eller ønsker bak denne bloggen. Men det har nå gått snart 12 år siden jeg startet den og jeg ser at i følge Googles statistikk, så har bloggen hatt 109 000 lesere!

Nå har jeg ikke blogget mye siste 3 årene. Man har et aktivt liv, med jobb, sosiale forpliktelser og hobbyer, så behovet for å ytre seg har vært liten. Jeg har andre forum via jobb hvor jeg kan både ytre meg offentlig og få oppmerksomhet. Men det artig hvor mange som har lest, kommentert og kontaktet meg på grunn av bloggen via mail. Men 109 000 lesere må nok taes med en klype salt, her er det nok mye roboter og treff som er ikke er mennesker. Men man fjerner 30% prosent, så er det faktisk fortsatt en del leser. Det er veldig forskjell hvor mange lesere bloggen har. Dager med lite aktivitet, har den rundt 10-12 leser og andre dager så er det over godt over 100. Når jeg skrev mye så var det flere hundre hver dag med flere tusen leser i måneden.    

Nå er denne bloggen anonym, altså den er ikke koblet til meg som person. Det er et bevisst valg. Ikke fordi jeg er redd for å bli identifisert. Er man litt oppgående, så finner man lett ut hvem jeg er. Mitt behov for anonymitet var fordi meningen var at bloggen ikke skulle være så seriøs, dyrke en viss overdrevent profil nerdete og så har jeg en jobb hvor jeg har behov å framstå som seriøst og reflektert. Noe jeg ikke er på denne bloggen. I tillegg så er det en stor sjanse for at folk googler meg som følge av min jobb, så jeg har ikke behov at en halvprovoserende og nerdete blogg blir koblet til meg som person. Men jeg har lekt med tanken å gjøre denne bloggen "offisiell", altså koble til mitt navn. Vi får se om jeg gjør dette en gang i framtiden. 

Så bloggen har eksistert i snart 12 år, så hva har jeg funnet ut? Vel skrive om sex og dataspill skaper klikk. En av ønskene med bloggen, var å se hva som får leser og gjør at man kommer høyt på søkemotorene når man søker på bestemte ord. Om du ser de første årene, så er det flere poster som dekker temaet og fikk mye trafikk som Sexy damer som spiller dataspill, Sex i gamle arkadespill og Hot Girls with Cheat Codes! Det var kanskje ikke en overraskelse men jeg har gjennom årene forstått at det er noen typer temaer og overskrifter som gjør at folk finner bloggen. Men faktisk en av de meste leste postene på bloggen er denne ganske nøytrale og saklige Hvordan velge handle/nick/alias/pseudonym/monkier på internet? Så det er bare ikke sex som selger. 

Når bloggen startet å få leser så startet jeg å få henvendelser. Blitt overstrømmet med tilbud i starten fra reklamebyråer, som vil betale for at jeg skriver eller bare publisere ferdig skrevet artikler om en produkt eller tjeneste. Dette var mye de første årene dette skjedde. Dette er jo ulovlig og ikke særlig greit. Her var særlig nettkasinoer virkelig syndere. Heldigvis har disse forespørselen blitt mindre av etter hvert som regelverket og bøter har kommet for å forhindre slikt.   

Jeg har blitt kontaktet av blant annet BBC fordi de ville at jeg skulle se en tv-seire før alle andre og skrive om den. P3 har kontaktet meg angående om jeg ville bli intervjuet som følge av denne posten med overskrift For mye vold? Jeg har fått flere forespørsel fra ungdommer og studenter som leiter etter intervju objekter rundt nerdekultur til både oppgaver, reportasjer og dokumentarer de lager. Folk har kontaktet meg over mail om spørsmål om jeg kan hjelpe de med å finne navnet på både filmer og dataspill de har spilt når det var unge men ikke husker navnet på. Noe jeg alltid har greid å svare på :). Og sist men ikke minst, så ble jeg spurt av Nordisk film og jeg ville eg ville være med på tvserien hvor Sigrid Bonde Tusvik skulle prøve å finne seg en kjærest som gikk på NRK med navnet "Sigrid søker kjæreste". 

Jeg har jo takket nei til alt, fordi jeg ikke ville bli navngitt men også takket nei til disse reklameoppdragene som brutt både lover men også bestemt hva og hvordan jeg skulle omtale noe. Ha denne bloggen har gitt meg forståelse hvor ville vesten reklamebransjen på sosiale medier var for 10 år siden. Nå har jeg hatt reklamebannere på min blogg som Google Adsense har styrt og det har gitt meg noen kr opp gjennom årene men ikke mye. 

Jeg har ikke vært mye aktivt på bloggen min som sagt de siste årene men skrivegleden har kommet litt tilbake til meg i det siste. Så kanskje jeg skal skrive litt mer her inn i 2022. Jeg satser på at bloggen består hvert fall 12 år til!

Norsk spillbransje har et problem som ingen vil snakke om

Den norske spillbransjen har vært i vekst i mange år. Men bransjen har alltid slitt med spørsmålet hvorfor bransjen ikke er like stor som våre nordiske naboer.

Finland, Sverige og Danmark har en mye større spillbransje enn Norge. Det er mange flere ansatte, flere penger inntjent og mange flere store, populære spilltitler. Her snakker vi om enorm forskjell. Norske medier har flere ganger omtalt denne utfordringen blant annet her, her, her og her, En gjenganger fra bransjen selv er blant annet at man trenger mer støtte fra staten og norske investorer. Altså man får ikke til  noe merkbart vekst fordi man ikke får mer penger inn til firmaene, så det er vanskelig å satse og vokse. Dette er et budskap norske spillfirmaer liker å gjenta i aviser, tv intervju, radio og foredrag. Åse Kringstad i Virke sier blant annet i en nrk artikkel i 2021 at "Etterspørselen og potensialet i dataspill er stort, men norsk spillbransje trenger både mer hjelp fra staten, og at norske investorer får øynene opp for spill, sier Kringstad." Eller som spillutvikler Erik Hoftun blir sitert på i Kulturplot artikkelen "Norge er på riktig vei, mener Hoftun. Men det har gått sakte. Han savner spesielt norsk investorvilje, og sier at pengene ofte sitter langt inne. Han synes det er talende at de får en amerikansk investor før en norsk en"

Jeg kunne lenket til mange saker hvor spillbransjen i Norge gjentar de samme poengene. Det virker som om bransjen er enige om hva slags punkter de skal pushe i media. Norsk spillbransje er ikke stor, alle kjenner alle og bransjen er generelt god til å støtte hverandre, og den er også ganske homogen. Det er vanskelig å påpeke andre årsaker enn det som er den rådende oppfattingene. Bransjen samles hvert år på Spillkonventet og Konsoll og det er mye av de samme oppfattingene og virkelighetsforståelsene som blir reprodusert.

Så hvorfor vokser ikke norsk spillbransje og er like stor som våre naboer? Som Finansavisen påpeker: "De nordiske landene stilte helt likt. Finland, Sverige, Norge, Danmark og Island hadde alle ett sentralt dataspillselskap. Men bransjene i de ulike landene utviklet seg veldig forskjellig."

Jeg vil påstå at det er en ting som har hindret norsk spillbransje i mange år og det er at man ikke lager dataspill som har en stor kommersiell appell som våre naboer. Det hjelper ikke å få mer støtte av staten eller få investorer, når man ikke greier å lage dataspill som selger! Dette er elefanten i rommet, som ingen vil snakke om, ikke i medier, på NFI, konferanser eller foredrag.

La meg forklare litt. Jeg sier ikke at norsk spillbransje lager dårlige dataspill. Tvert imot så vinner norske spill internasjonale priser, får gode omtaler og blir omtalt i internasjonal spillpresse. Men kunstnerisk kvalitet og anmelderhyllest betyr ikke at spillene blir kommersielle suksesser. Norsk spillbransje har særlig de 10 siste årene laget dataspill som er smale, kunstneriske, sære og personlige. Det er ikke spill som er ment for å selge i bøtter og spann eller lage nye populære titler som kan bli en merkevare. Norsk spillbransje har omfavnet indiespill merkelappen, med alle fordeler og bakdeler. Man lager personlige spill med kunstneriske kvaliteter. Spill som får gode omtaler og prisdryss, men som aldri blir kommersielle suksesser eller skaper kulturelle ikoner som Agent 47, Max Payne, Angry Birds, Battlefield eller Candy Crush.

Norsk spillbransje er rett og slett dårlig på å lage kommersielle dataspill med stor appell til en brukermasse. Å tenke kommersielt kan bli av noen sett på som skittent, overfladisk, konsumeristisk og lavkulturelt. Jeg har undervist og forsket på dataspill i snart 14 år og jeg har nesten aldri truffet en norsk spillutvikler eller spillstudent som ønsker å lage kommersielle dataspill. Joa, de ønsker jo økonomisk suksess, men det er gjennom å lage sine kunstneriske, sære og smale dataspill. Norske spillfirmaer som lager dataspill med kommersielle ambisjoner finnes, men utvikler disse med så dårlig design med tanke på å treffe et publikum eller skape interessante salgspunkter, at det havarer med en gang det blir sluppet.

Jeg har stått mange ganger på sidelinjen som forsker og sett norske spillselskaper, som består av flink folk, folk jeg kjenner, som lager det ene dataspill etter det andre som aldri vil treffe et publikum og er dømt fra starten av til å ikke bli en kommersiell suksess. Når man aldri greier å selge mange kopier av sitt dataspill, så får man ikke inn penger som gjør at man kan vokse og satse. Så man søker om støtte fra staten, som igjen gir støtte til smale og kunstneriske spill, som aldri kommer til å tjene penger. Slik fortsetter det. Og norske spillfirmaer forblir små, tjener ikke penger og kan ikke vokse. Å være norsk spillutvikler idag, utenom noen få eksempler, betyr at du tjener veldig lite penger.
                          
Et godt eksempel er spillet Dwarfheim av Pineleaf Studios som kom ut i 2021. Det er et godt og trist eksempel på norsk spillbransje som mangler kommersiell tankegang. Spillet er et klassisk indiespill. Det er designet av noen få ildsjeler som har laget et spill etter sine ønsker. Det er et RTS spill, altså et sanntids strategispill hvor tre personer spiller sammen på et lag med forskjellige roller. Her må en spiller bygger base, mens de andre graver etter ressurser og styrer hæren. Spillkonseptet er smalt, har liten kommersiell appell, er i en sjanger med få spiller og ambisjonene er alt for store i forhold til ressursene og talentet selskapet har. Daglig leder Hans-Andreas Kleven sier i en NRK sak: "Det er altfor lite lagbaserte spill innenfor strategi-sjangeren i dag. Vi ønsker å fylle dette tomrommet med et spill som virkelig lar deg føle at du spiller på lag." Den umiddelbare tanken når man tester spillet, er at det er en grunn til at det finnes få slike spill fordi det finne ikke et marked for dette. Jeg tipper det har blitt gjort minimalt med markedsundersøkelser om det virkelig var et marked for den type spill (noe norske spillfirmaer ikke gjør eller gjør dårlig). Noe man dessverre så i salgstallene og brukeromtalene av spillet når det kom ut. Pineleaf Studios gikk konkurs bare 4 måneder etter det slapp spillet i 2021. Det er ikke meningen å henge ut folkene i Pineleaf Studios. Det må være vondt å jobbe så mange år med å lage et dataspill, som ikke selger. Jeg har stått tett på flere andre selskaper som har jobbet i mange år, med lite penger, for å lage spillet de virkelig ønsker! Men om dataspillet man lager har et publikum og har kvaliteter som gjør at man kan lage nye dataspill basert på åndsverket, er det lite kunnskap eller interesse for . Og det er vondt å se at norske dataspill ikke selger og at folkene som jobber i bransjen får dårlig betalt og man kommer ikke noen vei.

Det hjelper lite å klage på mangel på norske investorer, fordi man lager rett og slett ikke dataspill som skaper tiltro når det kommer til evnen til å nå et stort publikum og tjene penger. Fordi det er det investorer er på jakt etter. Produkter man kan investere i som gir en avkastning. Og der har norsk spillbransje en lang vei å gå. Når jeg får spørsmål om det er lurt å satse penger på norske spillfirmaer, så må jeg si nei. 

Nå er det såklart noen eksempler på firmaer som har hatt kommersiell suksess og tankegang i Norge. Funcom er et godt eksempel på et firma som alltid har tenkt kommersielt, selv om de ikke alltid har hatt suksess med sine dataspill. Faktisk var de på kanten av konkurs, før Conan Exiles reddet de fra randen og ble kjøpt opp av Tencent. Men det virker som om Funcom sine kommersielle kunnskaper i liten grad har påvirket underskogen av små og mellomstore spillselskaper.

En av grunnene til at det har blitt sånn i norsk spillbransje, er framvekst av indiespill. Når norsk spillbransje startet å vokse mer på slutten av 2000-tallet, var indiespill i vekst internasjonalt. Norske spillfirmaer var i stor grad små og den økonomiske modellen som indiespill tilbød passet. Spillbransjen selv dyrket dette imaget, at de lagde kunstneriske, personlig og spennende spill, som var noe annet enn de øvrige kommersielle spillbransjen internasjonalt. I et intervju sa blant annet Krillbite "– Vi ønsker å lage spill som ikke finnes fra før og komme med nye og rare eksperimenter. Vi ønsker ikke å binde oss for mye til konvensjoner innen spill#. Norsk spillbransje var "den norske indiescenen" eller "rammet av indiefeber".

De siste 10 årene har det ikke blitt bygget noen bransjekultur rundt det å lage kommersielle dataspill. Det er bare noen veldig få utviklere som har sagt at de har kommersielle ambisjoner utenom Funcom. Ønsket er ikke å jage markedstrendene eller de store hitene. Ikke misforstå, folk vil jo tjene penger men det virker som drivkraften er først og fremst å lage noe unik og kunstnerisk. Og det er ikke noe galt i det. Det er helt fair at norsk spillbransje har dette fokuset og at folkene som jobber der, vil lage smale spill som Mosaic, ikke Candy Crush. Men da kan man ikke bli overrasket over at investorer ikke kommer med penger og at bransjen ikke vokser. Fordi man trenger utviklere som lager dataspill fra bunnen av med et fokus på om det er et marked for produktet og at man skal selge.  Og historisk sett skjer det ikke gjennom smale ideer som ikke en kjeft har gjort noen markedsundersøkelser rundt.

Det norsk spillbransje trenger, er flere utviklere som har ambisjoner og vilje til å lage konsepter som treffer et stort spillsegment, som man kan bygge nye titler videre på. Man må slutte å lage personlige dataspill som utviklerne aldri har tenkt på om det er noen som vil ha. Så lenge norsk spillbransje ikke tør å snakke om at de ikke vil eller greier å lage dataspill som er kommersielle, så vil bransjen aldri vokse til de høyder som våre naboer har greid. Ei heller vil det komme noe investor-penger. 

Er remake av spill noe vits?

I høst så kom det første norske remake av et dataspillet, nemlig Flåklypa Grand Prix. Dette har vært en trend i dataspillbransjen en stund nå, nemlig å gi ut gamle spill på nye konsoller, men man har prøvd å gi spillet et løft enten gjennom å gi det bedre grafikk, nytt innhold eller fikse på gameplay. Spørsmålet er det noen vits å gi ut slike remasters eller remakes? 

Jeg liker å spille gamle spill. Ofte spiller jeg heller et bra gammelt dataspill, enn å spille et nytt ok spill. Litt som å se en bra film du har sett før eller lese en god bok om igjen, du veit hva du får og det er en grunn til at folk liker gamle klassikere. Jeg elsket at Quake kom ut i en reamstered versjon i 2021 til en billig penge. Man fikk bedre grafikk, alle utvidelsene og til og med en utvidelse. Ikke nok med det, det var gratis om du eide original spillet på Steam! Men de siste 15 årene har trenden i dataspill bransjen vært at man gir ut igjen gamle dataspill på nye konsoller og hardware. Er dette bare en grisk og kynisk trend eller har det noe for seg? 

Såklart er motivet bak å gi ut gamle spill motivert av ønske om å tjene penger fra spillprodusentene. Det er ikke galt med det. Spørsmålet er ofte hvordan disse remakesene blir gjort i form av kvalitet, innhold og prisklasse. Man pleier å skille mellom en remake og remaster av et gammel spill. En remake er en ny tolking av et gammelt dataspill, hvor innholdet enten i form av gameplay, brukergrensesnitt eller fortellingen er noe forandret. En remaster derimot er det samme gamle spillet, bare oppdatert til å kjører på nye hardware og konsoller, men kanskje har fått en estetisk oppgradering som gir bedre grafikk og lyd. 

Et eksempel på en remaster, er for eksempel The Secret of Monkey Island™: Special Edition som kom i 2009. Spillet kom i 1990 og var ikke mulig å få kjøpt på digitale tjenester og kjørte dårlig på nye hardware. Denne remasteren oppdaterte spillet, slik at det kjørte fint på nyere pcer og man gave spillet nye grafikk. Men fikk faktisk valget i spillet, at man løpende kunne skifte mellom den gamle og nye grafikken. Ellers var spillet slik et som da det kom ut

Gammel og nye estetikk av klassikere

Remakes derimot tilbyr ikke bare estetiske forandringer men også gir nye gameplay muligheter eller slår sammen kanskje DLC innholdet, så man får oppleve alt samlet. The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D som kom i 2011 og er en remake av The Legend of Zelda: Ocarina of Time som kom i 1998. Her var det lagt til nye nytt innhold og gjort noe gameplay justeringer. 

LISTEN!

Ingen av disse eksemplene skapte noe kontroverser blant spillere. Tvert imot. Gamle spillere, som meg, så fram til muligheten for å spille gamle klassikere, på de nye konsollene, uten å måtte dra fram de gamle konsollene. Både den bedre grafikk og at man har justert gameplay noe her og der, gjør ofte at spillene er både bedre å spille og bruke. Selv om jeg elsker gamle retrospill, så er det masse rote å dra fram gamle PS1 eller Nintendo konsoller for å spille disse. Eller kjøre emulatorer på pcen for å lure et gammel DOS spillet til å tro det er blir kjørt i nettopp DOS. Men slike remakes eller remaster er ikke ukontroversielt, noe utgivelsen av norske Flåklypa Grand Prix i høst viste. Det er ofte noen ting spillprodusentene gjør med slike utgivelser, som fans blir sinna på. 

Det er jo sensitivt å gi ut igjen gamle klassikere som man har forandret på. Sjansen for at fans blir forbannet og skriker mord er jo stor. Og det er noen ting som får fans til å nettopp gjøre dette. Ene fellen begikk Flåklypa Grand Prix. når det gav ut spillet som en reamke, så hadde de forandret for mye på ting og fjernet innhold fra originalen. Særlig at mange av spillet minispill manglet i denne utgave, gjorde fans sinna. Man betalte 400 kr for et 20 år gammelt spill og fikk mindre innhold enn for 20 år siden. Når spillprodusenter gjør dette med en remaster, så blir man oppfattet som griske. Særlig siden man skal ikke lager spillet fra bunnen av, men heller bare videreføre det gamle spillet til dagens standarder. Nå er det jo spklart ikke så enkelt men for fans så blir slike grep i en remake ofte ikke møte med velvilje. En annen fallgruve er at den estetiske oppgraderingen ikke blir oppfattet som særlig vellykket. Godt eksempel på dette kom også i 2021 og det var Grand Theft Auto: The Trilogy – The Definitive Edition. Her ble 3 GTA spill utgitt i en samlet versjon men spillene hadde flere problemer som skapte sinne. Den grafiske oppdateringen ble av mange ikke sett på som særlig god. Her var det mange estetiske valg som var tatt som gjøre at spillet så styggere ut enn penere. 

Ikke så pent....

Spillet hadde optimaliserings problemer, slik at det kjørte dårlig. I tillegg var noen av gameplay mekanikkene fra originalene som mange mente burde blitt fikset på. I tillegg så fjernet spillprodusenten muligheten for å kjøpe de gamle spillene fra digitale tjenester, så du kunne bare kjøpe denne nye remake om du ville skaffe deg de gamle spillene. Noe som ble sett på som en måte å tvinge fans til å kjøpe disse nye versjonene av de gamle spillene. Dette skapte jo såklart bråk uten like. 

Personlig, så liker jeg slike remakes og remaster når det er gjort bra. Jeg elsker gamle spill og liker at jeg kan få spille disse på nye konsoller og pcer, gjerne med oppdatert grafikk, gjort noen oppdateringer på gameplay konvensjoner som gjør livet lettere og kanskje får alle tilleggspakker og DLC'er samlet. Og kanskje noe nytt innhold som passer inn i original spillet. Jeg liker tilgjengeligheten av gamle klassikere og jeg er alltid overrasket hvordan unge spillere, som aldri spilte disse spillene når det kom ut, fordi de ikke var født, faktisk gleder seg til slike remakes, fordi endelig kan de få testet spillene de har hørt så mye. Men det er et minefelt å gjøre dette for spillskapere, fordi det ofte er knyttet mye følelser til å gi ut igjen slike gamle spill. Og om det ikke blir gjort på en god måte, så kan man få mye kjeft. Jeg tipper vi kommer til å se mer av dette i spillbransjen og jeg er ganske sikker på at noen av disse remakes og remaster kommer til å skape sinna fans av originalene.